Meninger

Få unge uføre – men økning bekymrer

En bedre grunnskole som gir flere barn skolemestring og grunnlag og motivasjon for å lære mer, synes å være den eneste logiske løsningen for å redusere ungt utenforskap, skriver SINTEF-forsker Solveig Osborg Ose.

Publisert Sist oppdatert

Den 23. februar la Helsedirektoratet frem nøkkeltall for helsesektoren. I sin presentasjon av befolkningens helsesituasjon, var direktør Bjørn Guldvog mest opptatt av ungt utenforskap og frafall i videregående skole. Særlig var økningen i antall unge uføre et viktig nøkkeltall.

Å se på uførerater gir bare en del av bildet, men tallene viser ganske godt utviklingen som Guldvog trakk frem i sin årlige helsetale.

Det er fortsatt en lav andel unge som er uføre, men i perioden 2007 til 2016 har andelen uføre i de laveste aldergruppene hatt en sterkere økning enn blant de over 35 år. Det er en økning for alle aldersgrupper opp til 50 år, men så flater det ut. For de over 55 år, er det en tydelig nedgang i prosentandelen som blir uføre.

«Det plantes en forestilling om at de unge har store psykiske helseproblemer.»

Nav prioriterer unge

Noen tall som illustrerer utviklingen: Andel uføre i alderen 25-29 år økte fra 1,3 prosent i 2007 til 2,1 prosent i 2016. I samme periode gikk andelen uføre i alderen 60-64 år ned fra 32,8 prosent til 26,6 prosent.

I de siste årene vet vi at NAV har hatt økende fokus på unge brukere. Kanskje skyldes utviklingen at NAV i større grad har prioritert unge, og dermed identifisert flere unge som har rett på uføretrygd.

Samtidig kan pensjonsreformen ha medført at de over 62 år i større grad tar ut alderspensjon selv om de har helseproblemer.

Kanskje velger flere alderspensjon fordi de ikke orker en omfattende søknadsprosess for å dokumentere redusert arbeidsevne, som man må for å få innvilget uførestønad.

Stabile frafallsrater

Frafallsratene fra videregående har vært stabile i over 20 år. Det er omtrent hver tredje gutt og hver fjerde jente som ikke fullfører videregående utdanning. I mange år har de politiske tiltakene vært rettet mot overgangen fra ungdomsskolen til videregående skole, og tiltak i videregående opplæring.

Det siste tiltaket er strenge fraværsgrenser for elever i videregående skole. Den langsiktige effekten kjenner vi fortsatt ikke, men vi vet at tidligere tiltak, for eksempel «Ny Giv», har satt få varige spor.

Årsaken til at mange unge ikke klarer å gjennomføre videregående opplæring, finner vi i grunnskolen. Svake grunnskolekarakterer er den viktigste enkeltårsaken til frafall fra videregående opplæring.

En bedre grunnskole som gir flere barn skolemestring og grunnlag og motivasjon for å lære mer, synes å være den eneste logiske løsningen for å redusere ungt utenforskap.

Hjelp til mestring som barn

Helsedirektøren trekker frem at det å falle utenfor fellesskapet skaper store helseproblemer for mange unge. Han sier at ungdommer er mer stressa enn før, de sover for lite, de melder om psykiske symptomer og lav selvfølelse.

Jeg tror det er behov for å presisere litt nærmere hvem vi snakker om, og hvem vi ikke snakker om.

Det er i liten grad de unge «streberne» som blir uføretrygdet. Om disse får en knekk i eget selvbilde fordi det er noe de mislykkes med, får de en justering av egne forventninger og går videre i livet – kanskje på en litt annen vei enn de først hadde tenkt. De har hatt mange år med mestring som har gjort dem sterke og kapable.

«Svake grunnskolekarakterer er den viktigste enkeltårsaken til frafall fra videregående opplæring.»

De vi finner igjen i NAV-statistikken, er de som tidlig mistet mestringsfølelsen i livet sitt. Det er de som ikke passet inn i rammen for grunnskoleundervisning, det er de som tidlig mistet forståelse i fagene, og det er de som ikke fikk med seg nok kunnskap fra ett klassetrinn til neste. Det er de som har stor risiko for å havne i utenforskapet.

Fagene blir vanskeligere fra fjerde eller femte klasse. Det er her tiltakene må settes inn. Dette tar nå Utdanningsdirektoratet inn over seg, og iverksetter forsøk med forsterket innsats i 5.-7. trinn. Dette er gode nyheter; det er for sent å vente til de avslutter videregående opplæring uten å fullføre.

Forebygging heller enn reparasjon

Guldvog fremhever at løsningen for de unge ikke ligger i reparasjon i helsesektoren, men at helseproblemer fordi de faller utenfor, må forebygges. Han sier at skole, arbeid og økonomi er avgjørende faktorer.

Han vil altså at kommunene og NAV skal forebygge ungt utenforskap heller enn at helsevesenet skal behandle dem når de er voksne. Dette er en helt riktig tankegang.

I dag går det strømmer av unge mennesker fra NAV og fastlege videre til behandling i helsevesenet.

Der får de adferdsdiagnoser eller P-diagnoser som tilsier symptomer og plager heller enn lidelser. Så kaller NAV og andre det for psykiske lidelser, og det plantes en forestilling om at de unge har store psykiske helseproblemer. Det ropes på flere psykologer til å behandle disse problemene, og bruken av antidepressiva er økende.

Ikke nødvendigvis sykdom

Men de unge i NAV har i liten grad alvorlige psykiske lidelser. De har langvarige mestringsproblemer som de trenger hjelp til å løse. De trenger å forstå det de ikke forsto av skolefagene for å komme seg videre. De trenger undervisning tilpasset deres nivå.

På videregående er det læreplaner som må følges, og det er ikke gode rammer til å gi undervisning på lavere nivå enn det som er planlagt. Dermed er det mange som faller ifra.

«Vi må passe oss for å si at alle som ikke får plass i dagens arbeidsmarked, har sykdommer.»

På lang sikt har jeg mye mer tro på styrking av grunnskolen gjennom utvikling av nye undervisningsformer tilpasset et mangfold av barn, styrket skolehelsetjeneste, spesialundervisning gitt av personer med sterk kompetanse og ikke ufaglærte assistenter, og mer motiverte lærere som ikke kveles av rapporteringskrav og trange budsjett.

Utviklingen i uføretallene har også sammenheng med endring i trygde- og pensjonsregler, utvikling i arbeidsmarkedet og landets evne til å skape flere jobber.

Men vi må passe oss for å si at alle som ikke får plass i dagens arbeidsmarked, har sykdommer. Da blir det helsevesenet som må behandle. Men lavt kunnskapsnivå og en dårlig mestret skolegang er vanskelig for leger og psykologer å behandle.

Av Solveig Osborg Ose, dr.polit i samfunnsøkonomi/seniorforsker i SINTEF

Powered by Labrador CMS