Fallskjermer må aksepteres - men ikke hvilke som helst

Det skjer til tross for at vi i Norge er forskånet for de verste utslagene av forfeilede sluttvederlag. Men vi skal ikke lenger enn over Kjølen til svenske Percy Barnevik for å finne en skikkelig fallskjermhopper.

Han falt fra en posisjon som en internasjonalt aktet næringslivstopp, til å bli en æreløs og grådig snylter på eiernes bekostning.

Da han gikk av topplederjobben i ABB viste det seg at han som selskapets styreleder i 1996 bevilget seg selv som konsernsjef en fallskjerm på 784 millioner kroner.

Barnevik ble truet med rettssak. «Frivillig» omtrent halverte han sin avskjedsbonus da omfanget ble kjent. Så han har fortsatt til mer enn smør på maten.

I Norge, et lite og forholdsvis gjennomsiktig land, skal langt mindre profilerte toppsjefer og betydelig lavere fallskjermsbeløp til for å vekke stor negativ oppmerksomhet.

GRÅDIGERE

I 2000 mente 62 prosent av befolkningen at toppledere er grådigere enn folk flest. Oppfatningen er nok fortsatt gyldig.

Vi trenger bare å gå noen uker tilbake i tid. Da Olav Fjell mistet konsernsjef-jobben i Statoil i brottsjøene rundt Iran-skandalen, gikk han ikke tomhendt.

Over natten svulmet lommeboken opp med 7,5 millioner kroner. Det tilsvarer rundt regnet 25 norske industriarbeiderlønner.

Fallskjermen ga den tidligere høyt skattede Statoil-sjefen og hans avgåtte styreformann Leif Terje Løddesøl noen ekstra skraper i lakken i tillegg til havariet med Irak.

«Ren grådighet» lyder menigmanns dom over noe som fremstår som en belønning for en dårlig utført jobb. Det er mer enn Jantelov som spiller inn når samfunnet reagerer som det gjør.

- Det fremstår som belønningssystemer der ledelsen forsyner seg av eiernes penger, sier programdirektør Arne Selvik ved Administrativt Forskningsfond (AFF) ved Norges Handelshøyskole i Bergen.

Det ser litt rart ut at ledere tar med seg penger der andre har tapt. Det stiller bedriften i et dårlig lys og går ut over dens og styrets renommé, mener Selvik som uttaler seg på generelt grunnlag.

NØDVENDIG

Det er mye uklar språkbruk i forbindelse med omtale av fenomenet fallskjerm. En fallskjerm er en individuell avtale som ikke er hjemlet i lov og som trer i kraft når noen mister jobben

- Vi snakker om en fallskjerm når en enkelt ansatt skal avvikles - gjerne en person i lederposisjon. Det er helt feil å bruke begrepet i forbindelse med nedbemanning eller omorganisering i en bedrift, sier Nils H. Storeng, høyesterettsadvokat og arbeidsrettsekspert i advokatfirmaet Storeng, Beck & Due Lund.

Om en oppsvulmet fallskjerm oppfattes som tyveri, er fallskjermer i seg selv nødvendige. Topplederen som ikke leverer som ventet eller gjør alvorlige feil, kan miste styrets tillit, må gå på dagen og får en fallskjerm med seg ut som kompensasjon.

Det er både rett og rimelig, mener eksperter og bedriftsledere Økonomisk Rapport har snakket med.

SAGT OPP STILLINGSVERNET

Historisk har toppledere med henvisning til Arbeidsmiljøloven samme stillingsvern som andre arbeidstakere. Det måtte foreligge saklig grunn til oppsigelse, som regel med begrunnelse i bedriftens økonomiske situasjon, mislighold av arbeidsinstruks eller kriminelle forhold i jobben.

Stillingsvernet står meget sterkt i Norge, og retten til å stå i en stilling inntil en sak er avgjort.

I fjor fikk arbeidsminister Victor Norman (H) gjennom en lov som gjør det mulig for toppledere å frasi seg retten. Arbeidsgiver kan som ansettelsesvilkår kreve at selskapets nye toppleder skal si fra seg stillingsvernet.

Dette har bidratt til å rydde mye opp i de uryddige forholdene før lovendringen.

Med Arbeidsmiljøloven i hånden kunne en toppleder før lovendringen gikk gjennom kreve store summer i sluttvederlag. Riset bak speilet var trussel om oppsigelsessak og krav om å stå i arbeid så lenge konflikten varte.

- Ved å kjøpe seg ut av problemet kunne bedriften unngå langvarige konflikter og arbeidsrettssaker, sier Selvik i AFF.

FULL ÅPENHET

En konflikt med en sparket toppleder er ille for en bedrift. Veien var derfor ikke lang fra trussel til ettergivenhet og utbetaling av store summer.

Med den nye loven kan topplederen frasi seg stillingsvernet, samtidig som han eller hun i forbindelse med ansettelsen forhandler seg til en sluttpakke hvis det skulle oppstå en krise eller tillitssvikt i forhold til styret.

Hovedstikkordene er forhåndsavtale, full offentlighet og forholdsvis beskjedne sluttvederlag. Førsteamanuensis Bård Kuvaas ved Handelshøyskolen BI understreker betydningen av å ha med seg fagorganisasjonene som «gissel» ved inngåelser av slike avtaler.

- Har de vært med på å forhandle frem avtalen øker legitimiteten, sier han.

Styret må ha en idé om hva de ansatte vil akseptere. Går bedriften ut over rimelighetens grenser blir lojale medarbeidere raskt frustrerte. Bedriftens beste er det viktigste ledetråd. Ansattes reaksjoner glemmes for lett.

NHO verken kan eller bør bestemme topplederes fallskjermer, skriver president Jens Ulltveit-Moe i et to år gammelt veiledningshefte. Han understreker at pakken skal tåle «offentlighetens lys»: Full åpenhet er grunnlaget for langsiktig troverdighet.

MAKS TO ÅRSLØNNINGER

Trusselen om stor og negativ offentlig oppmerksomhet om et slikt sluttvederlag er eksponentiell i forhold til kronebeløpet.

Viser det seg i tillegg at avtalen har vært hemmelig kan mediestormen raskt vokse til orkans styrke. Det er verken bedrift eller toppleder spesielt tjent med.

- Avtalen bør være kjent, og kronebeløpet bør ikke overstige en og en halv til to årslønninger, sier advokat Storeng som mener store fallskjermer er utslag av dårlig styrearbeid.

Selv beløp opp mot to årslønninger kan lett bli for høye, mener han. Tapet av ære og anerkjennelse skal være stor for at slike beløp skal kunne komme på tale.

For å unngå negativ oppmerksomhet i fremtiden bør det være en uttalt forutsetning at hvis den avskjedigede får ny jobb eller inntekt før utbetalingsperioden er over, bør han eller hun også frasi seg beløpet. I bakgrunnen skimter vi konturene av Tønne-saken.

I sine kjøreregler slutter NHO seg til disse kjørereglene. I tillegg mener organisasjonen at ledere som går frivillig ikke bør få etterlønn.

Fallskjermer er en naturlig del av en topplederavtale. Er det først oppstått mistillit mellom styre og leder, er det ikke hensiktmessig at lederne blir sittende ut oppsigelsestiden.

- Ledere som biter seg fast i bordkanten kan gjøre mye skade for bedriften, sier Selvik.

Norsk Hydro synes å ha sitt på det tørre. Summen og betingelsene for å utløse konsernsjef Eivind Reiten fallskjerm er offentlig. Men med rett til tre års etterbetaling ved «ufrivillig» avgang har han fått en avtale som ligger i overkant av det mange eksperter mener er akseptabelt.

I tillegg får Reiten eventuell pensjon etter fylte 62 år. Med lønn eller pensjon fra andre skrumper fallskjermen.

RIMELIGHET

Styret har ansvar for at en fallskjermavtale ikke er urimelig. I alminnelighet er avtalen bindende, og må kunne tåle dagens lys. Ikke bare styreleder, men hele styret bør være med på beslutningen.

Tilstedeværelsen av en avtale om fallskjerm må ikke komme som en overraskelse når tvisten først er et faktum. Det vil være feil overfor omverdenen.

- Men hvorfor skal en leder som mister jobben få forholdsvis mer enn en annen som av ulike grunner må gå fra et selskap?

Det kommer av at lederen i tillegg til å miste levebrødet får svekket renommé og rulleblad, og generelt stiller dårligere i jakten etter ny jobb, sier Selvik.

Fallskjermen er uheldig når den fremstår som berikelse. Fallskjermen er kompensasjon for tap av økonomisk trygghet.

- Når en leder karer til seg store vederlag slik at det fremstår som en gevinst blir det helt feil, sier Storeng.

NYE SAKER

Det går ikke lang tid mellom blottlegging av nye fallskjermsavtaler. Bare i løpet av dette året har vi talt opp flere saker:

l Administrerende direktør Finn Haugan, SpareBank 1 Midt-Norge, 1,667 millioner kroner x 3 år.

l Administrerende direktør Helge Midtun, Det Norske Veritas, 17 millioner kroner (oppdaget i 2002).

l Konsernsjef Jan Kåre Pedersen, Bravida, 32 millioner kroner.

l Norgessjef Harald Karlsen, CsC Solutions, 15 millioner kroner, pluss yterligere rettssak hvor han krever 12 millioner.

l Tidligere toppsjef Are Skindlo, Steen & Strøm, 7 millioner kroner i 2002.

l Konsernsjef Miklos Konkoly-Thege, Det Norske Vertias, fem års fallskjerm verdt over 10 millioner kroner.

l Konsernsjef Olav Fjell, Statoil, 7,5 millioner kroner.

l Tidligere Enitelsjef Øyvind Hauge, 1,4 millioner kroner like før konkurs i 2001 (kreves nå tilbake av boet)

Konkoly-Thege stiller i en spesiell klasse. Da han etterfulgte Helge Midtun som konsernsjef lovte han dyrt og hellig å unngå alt som minnet om etterlønnsavtaler.

ETTERPLAPLERE

Problemet med for fete fallskjermer kan være at toppledere ikke får tilbakemeldinger og korrektiver. De blir lett omgitt av «løgnere» som av frykt for egen karriere ikke tør tale topplederen rett i mot.

Store virksomheter er så komplekse at uansett hvor god lederen er kan han eller hun ikke ha kontroll med alt. Det må utvikles systemer som gjør at toppledere ikke snubler eller gjør feilaktige beslutninger som fører til fall.

- Ledere må skaffe seg folk som er ærlige, modige og tøffe nok til å gi tilbakemeldinger, sier Selvik som har stor tro på venner og familie som viktige sparringspartnere.

- Vil vi få flere sjokkerende fallskjermer i fremtiden?

- Absolutt. Det er fortsatt mye som skjer i hemmelighet og som ikke tåler dagens lys, sier Selvik i AFF.

- Victor Norman håpet det skulle bli et mindre problem når han fikk gjennom den nye loven i fjor. Håpet er der, men jeg er ikke så sikker på at det vil holde mål, sier høyesterettsadvokat Storeng.

KOMMER I FREMTIDEN

- Hvorfor tror du vi til tross for Normans lovendring vil få «overtramp» i fremtiden?

- Det kan være at topplederen hadde for sterk posisjon da avtalen ble inngått, sier Storeng.

Under avtaleforhandlingene sitter ofte den fremtidige topplederen med de beste kortene. Antall kandidater til topplederjobbene er sjelden for mange. Denne forhandlingssituasjonen kan avgjøre omfanget av fallskjermavtalen.

Et styre lett kan gi etter når det betyr mye å få en bestemt person inn i selskapet. Avtalen fremstår ofte som mindre urimelig når den inngås, som når den utløses og situasjonen er blitt veldig annerledes, mener han.