Farvel, menneskelighet

En søndags ettermiddag kommer en ung iraker ut av en grå bo-container på den greske øya Chios. Mannen i midten av tjue-årene drar en svart lue av ull langt ned i ansiktet. Han myser i solen og ser seg rundt.

Foran huslyet hans flokker mennesker seg rundt en mørkhudet kvinne. Den internasjonale presidenten for Leger uten grenser, Joanne Liu (53) er kommet til de greske øyene for et par dager for å se hva man kan gjøre i flyktningleirene der.

«Femstjernershotellet»

I leiren på Chios bor det for tiden rundt 1500 mennesker. Den har ikke overfylt kapasiteten to- til tre ganger, slik som i mange andre leirer. En hjelper på stedet kaller den derfor bare for «Femstjernershotellet».

Joanne Liu har på seg støvler og en blå jakke. Tidligere på dagen ville hun ikke ha på seg den hvite vesten med organisasjonens logo på. Liu vil finne ut hvordan det går med menneskene her. Der fungerer bedre uten vest.

Kvinnene og mennene som samler seg rundt Liu forteller om hjemmene sine, om Syria eller Afghanistan. En jente med navn Asma lytter. Hun er tolv, og kommer fra Mosul i Irak.

– Hvor lenge har du vært underveis? vil Liu vite. En medarbeider oversetter. Asma forstår ikke spørsmålet. Hvor mange måneder?

Ah! Da forklarer hun at familien hennes har vært underveis i fire år. År. Ikke måneder.

Den unge irakeren trekker nærmere flokken av mennesker. Han forblir stille. En eldre mann legger merke til den nyankomne og går bort til ham. Han roper: «Look, look!» og drar opp ermet på genseren hans.

Underarmen til den unge mannen er bandasjert. Joanne Lui ser på irakeren. Hun er barnelege. Hun har jobbet i Sudan, Kongo og Haiti. Nylig besøkte hun ruinene i Rakka. Lui vet hva mennesker evner.

Hun spør:

– Det har du påført deg selv?

Mannen nikker.

Den eldre mannen tar over snakkingen for ham. Han sier:

– 46 knivstikk i sin egen arm. Faren hans døde nylig på flukten gjennom Syria.

Så strekker han hendene i været og ser opp. Som om han ville si at man jo må bli gal av slikt.

• LES FLERE SAKER FRA DER SPIEGEL

På plass i mer enn 70 land

Leger uten grenser tilbyr medisinsk hjelp der det knapt finnes noen. De jobber med omtrent 40000 medarbeidere i mer enn 70 land rundt om i verden. I Niger, i Sør-Sudan, i Jemen ...

Etter jordskjelvet i Haiti var de blant de første som tok seg av ofrene fra ruinene. I Vest-Afrika behandlet de ebola-pasienter seks måneder før Verdens helseorganisasjon erklærte situasjonen som en internasjonal krise.

I Syria har de frem til i dag ikke fått tillatelse av Assad-regjeringen til å hjelpe befolkningen. De gjør det likevel – ved sykehus og i mobile team. Som man sier på språket til hjelperne, er de de siste som forlater «feltet». Med livet som innsats: siden de ble grunnlagt i 1971 har 98 medarbeidere fra Leger uten grenser mistet livet på jobb.

15.000 på vent i Hellas

I de fem mottaksleirene på de greske øyene er rundt 15.000 flyktninger innkvartert. De må bli der inntil asylsøknadene deres avklares. Mange søknader drar ut i tid. I månedsvis skjer det ingen ting. Det bor rundt 60.000 flyktninger i landet. Over de neste årene skal Hellas få omtrent en milliard euro i støtte fra EU.

De som har kommet frem hit, kom frem til Europa. De må ikke lenger frykte fra krig eller tortur. I Hellas finnes det leger, sykehus og nødmottak. Flyktningene kan søke hjelp der.

Så hvorfor er Leger uten grenser her?

Klokken er sju en mandag morgen. Teamet til Joanne Lui ankommer Lesbos med en tidlig ferge. Teamet vil besøke flyktningsleiren i Moria.

5000 mennesker bor der for tiden, nesten dobbelt så mange som det offisielt er plass til.

I løpet av nyåret og sommeren, når havet blir varmere og roligere, kommer det til å bli flere. Lesbos ligger mindre enn ti kilometer fra den tyrkiske kysten.

[slideshow number=1]

40 prosent under myndighetsalder

Liu treffer medarbeidere over frokost på havnen for å gå over dagen. Kaffe, toast; ingen er helt våkne ennå. Den italienske koordinatoren av prosjektet på Lesbos, Luca Fontana forteller at det i all hovedsak bor syrere og irakere i leiren, men også mange flyktninger fra Afrika. 40 prosent av beboerne i campen er fortsatt ikke myndige.

Foran portene til leiren har legene bygget en liten mobil klinikk. Hver kveld kjører de hvite varebilene som tilbyr medisinsk hjelp bort fra området igjen. De greske øy-beboerne ønsker ikke at det skal danne seg faste strukturer der.

Her veileder Leger uten grenser gravide og kvinner med nyfødte. De tilbyr også samtaler for barn. Rundt 200 pasienter kommer til dem per uke.

Hjelperne prikker et lite sort punkt på spissen av lillefingeren til barna som har blitt vaksinert for meslinger, kusma og røde hunder. Barna viser fram de sorte punktene sine som om de var medaljer.

Om pasienter må til lokale sykehus, sender Leger uten grenser med en oversetter. Kun de færreste klarer å fylle ut papirene alene.

Amper stemning blant de lokale

Organisasjonen brukte 25 millioner euro i Hellas i 2016 – like mye penger som ble brukt i Afghanistan. Leger uten grenser fanger opp det som går utover kapasiteten til de lokale strukturene. De gjør det også for å hindre at stemningen i befolkningen overfor flyktningene ikke vipper over for godt.

Fontana forteller at hjelpsomheten til innbyggerne på øya var veldig stor i begynnelsen, men etterhvert ble de overarbeidet. Folk klaget tiltagende over søppel og tyverier. På sykehusene i den lille hovedstaden Mytilene er det blitt vanskelig å få legetime.

En medarbeider fra Athen forteller hvor mye tilstandene i landet har forverret seg, spesielt i helsesystemet. Man venter i ukesvis på en enkel røntgenundersøkelse. En amper stemning har spredt seg overalt.

– Jeg kan forstå det, sier Liu. – Folk vil bare leve livene sine. På sikt har ikke befolkningen kapasitet til å adressere denne tematikken. Regjeringen må handle.

Gang på gang kommer det til protester på Lesbos. Bare for noen uker siden ble flyktninger som hadde okkupert en plass i hovedstaden i protest mot de overfylte flyktningeleirene, angrepet med nødbluss og flasker av demonstranter fra høyrefløyen.

Leger uten grenser merker at blir vanskeligere å gjøre folk oppmerksomme på flyktningenes nød. Mange innbyggeres innstilling har endret seg over de siste årene. De er glade for at det kommer færre flykninger.

Flere er lei av flyktningene

I fjor viste en meningsmåling i Tyskland at flertallet var mot regjeringens flyktningspolitikk. I utgangen av året oppga 55 prosent at de ikke ønsket familiegjenforening for flyktninger.

I Italia, som i mange år har vært et mål for flykninger som krysser Middelhavet, sank bidragene til flere humanitære organisasjoner – også Leger uten grenser – med nesten 20 prosent i fjor.

På en kafé på Lesbos forteller Liu at de som flyktet fra Vietnam på syttitallet ble ansett som helter. Etterhvert har man sett – særlig de siste årene – at flyktninger blir erklært som en belastning, og omsider også som en trussel.

Liu mener at verden har nådd slutten av en ganske lang periode der den globale solidariteten dominerte flyktningdebatten.

I dag ser man stadig oftere hendelser gjennom sikkerhetens linse. Hvordan kan Leger uten grenser fortsatt finne gehør for sin argumentasjon om at alle har rett til helsehjelp og bistand?

Klokken ni drar Liu og teamet hennes mot Moria. Den hvite varebilen kjører langs kysten forbi strandboder og restauranter. Flyktningene er innkvartert på et tidligere militærområde.

I en olivenlund ved siden av leiren har migranter egenhendig satt opp blå og grå telt tilhørende FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). De tåles. Liu og teamet deres stabber seg gjennom bivuakken.

På bakken ligger plastikkposer, flasker, bleier, avføring. Mellom teltene tørkes pledd, babyklær og t-skjorter.

Her og der er det gravd små hull i bakken som bålgruer. En familie med far mor og et barn står rundt en slik grop. Foran benene deres smelter en plastikkpose sammen. I olivenlunden føler de seg sikrere enn i leiren. Fremfor alt prøver foreldre med barn å finne husrom her.

På nattestid kommer det ofte til slagsmål i Moria. Når det blir mørkt våger ikke lenger barn og kvinner å gå på toalettet. UNHCR avdekket nylig at 28 prosent av de kvinnelige flykningene på øyene i Egeerhavet har opplevd seksuell vold.

En blond dame i slutten av tjueårene nærmer seg teamet. Hun skal vise dem rundt i leiren. Hun forteller at hun har jobbet For Leger uten grenser i flere flyktningsleirer, også i Afrika. Hun ler og sier:

– Jeg vet rett og slett ikke lenger hva som er ille og hva som er veldig ille.

Ved inngangen til leiren løper en liten gutt mot henne, ikke eldre enn tre år. Han har en hullete joggebukse på seg og sandaler på de nakne bena hans. Medarbeiderne tar han i armene sine. De utveksler noen ord på arabisk, dulter ham i siden og sender han videre.

I leiren blir en hver kvadratmeter brukt. Til å sove, lage mat og å tørke klær. Mellom de store teltene står små telt. Beboerne bor inndelt etter nasjonalitet. Alenereisende menn er innkvartert i et eget hjørne i leiren. For kvinner som reiser uten familie og barn som reiser alene finnes, det en såkalt Safe Zone. Den er avgrenset med to piggtrådgjerder og bevoktes av vaktposter. I øyeblikket rommer den 41 mennesker.

Skitt, forbrytelser, kaos. Menneskene i Moria lever under forhold ingen frivillig ville holdt ut, selv kun for én natt. I alle fall ikke med barn.

Selvmordsforsøk

Ifølge Leger uten grenser steg tilfellene av depresjon, angst og posttraumatiske forstyrrelser med 50 prosent i løpet av få måneder i fjor. Hver uke mottar de i gjennomsnitt seks pasienter etter selvmordsforsøk, selvskading eller psykotiske kriser.

Et team ville tilby flyktningene psykologisk konsultasjon gjennom en liten klinikk, men rett etter åpningen sto allerede 500 mennesker på ventelisten. Huset måtte stenge igjen. Det var ikke lagt opp til en så stor pågang. Snart skal en større klinikk åpnes.

Etter omvisningen gjennom Moria vil Joanne Liu snakke med hjelpere i hovedkvarteret til Leger uten grenser på Lesbos. Foran henne står et stort trebord. Rundt 40 medarbeidere trenger seg rundt det.

Liu besøkte Hellas allerde i 2015 – den gang en leir ved Idomeni nord i landet. Der det i perioder bodde over 14.000 mennesker som senere reiste videre over den såkalte Balkan-ruten.

Liu forteller at situasjonen var helt annerledes den gangen:

– Menneskene hadde det ikke godt, men de visste at de kom seg videre», sier Liu. – De haddet blikket rettet fremover.

Nå kommer nesten ingen vekk fra øyene lenger. De provisoriske anleggene er blitt langtidsløsninger. Flyktningene føler seg innesperret og glemt. De venter i månedsvis, noen mer enn et år. Fordi Den europeiske unionen ikke kan bli enig om hvordan menneskene skal fordeles mellom medlemslandene. Fordi behandlingstiden for de mange asylsøknadene tar så lang tid. Fordi familiegjenforening har blitt utsatt i mange land. De som er strandet her, kommer seg ikke uten videre vekk.

Liu sier menneskene nå lider tredobbelt: av det de opplevde før flukten, selve flukten og her i leirene – i håpløshet.

Legen Apostolos Veizis tar ordet. Han leder Leger uten grensers medisinske arbeid i landet. – Gjennom 15 år innen dette feltet, er dette den verste situasjonen jeg noen gang har sett i Europa, forteller han.

I sommer klarte grekerne å forsørge mer enn 30 millioner turister, transportere dem, huse dem og oppvarte dem med mat, men de klarer ikke styre denne leiren.

– Det er politisk betinget, mener Veizis.

En annen medarbeider spør:

– Hva kan vi gjøre? Folk har glemt oss. Skal vi bli høylytte og bråke?

«Bråk som strategi og politikk» er en merkevare for Leger uten grenser. Grunnleggerne bestemte at de i nødstilfeller ville snakke offentlig om det de ser på oppdragene sine.

I 1971 jobbet en gruppe unge franske leger for Røde kors i Nigeria. Den nigerianske regjeringen isolerte den frafalne regionen Biafra sørøst i landet fra verden utenfor. Konsekvensen var en grusom hungersnød.

Legene så på hendelsen som et folkemord og ville gå offentlig med det de visste, men Røde kors’ nøytralitetsprinsipp forbød dem det. Som følge av dette grunnla de sin egen organisasjon, nemlig Leger uten grenser – «Médecins Sans Frontières».

– Fordi vi ikke hadde våpen måtte vi beskytte pasientene våre med makten som ligger i offentlige meninger, sa legen Bernard Kouchner den gang. Senre ble han for øvrig senere Frankrikes utenriksminister. Bildene av de underernærte Biafra-barna gikk verden rundt på 1970-tallet. Bildene laget bråk.

Skal legene i Hellas altså nå igjen bli høylytte?

Risiko å snakke høyt

Liu kjenner til dette spørsmålet, ønsket om å fortelle, men hun vet også at det alltid er forbundet med en risiko for å miste tilgang til pasientene.

– Og uten arbeid på stedet har vi heller ingen rett til å snakke om forholdene lenger.

På slutten av nittitallet forlot organisasjonen Nord-Korea fordi leveransene ble gitt til militæret heller enn til den lidende befolkningen. Siden har man forgjeves forsøkt å komme inn i landet igjen.

Liu forteller at man har tilstrekkelig spillerom til å utøve politisk press på den offentlige meningen i Hellas. Hun håper å kunne snu stemningen.

– Den dominerende versjonen i Europa for øyeblikket sier at flyktningspolitikken er vellykket. Fordi færre folk kommer, sier hun.

Liu vil at folk skal kunne se at dette skjer på menneskenes bekostning.

Ved et EU-treff på Malta i januar i fjor krevde Thomas de Maizière (den gang tysk innenriksminister) avslutningsvis at det måtte innrettes flyktningsleirer i Nord-Afrika. De skulle begrense strømmen av flyktende mennesker over havet fra Afrika til Europa.

Noen måneder senere erklærte EU-kommisjonen at den libyske kystvakten skulle støttes med 46 millioner euro. De skulle hindre overfarten og bringe dem tilbake til fastlandet. Tilbake til flyktningsleirene.

Leger uten grenser har jobbet i årevis i Libya. Allerede tilbake i desember 2016 advarte de mot at folk ble utnyttet av militser og smuglernettverk. I fjor forverret vilkårene seg betraktelig. Legene bestemte seg for å snakke – til tross for risikoen for ikke lenger å bli sluppet inn i leirene.

Sommeren 2017 reiste Joanne Liu til Tripolis. På en presskonferanse i september fortalte hun at hun hadde sett typiske eksempler på menneskelig grusomhet i Libya. Beboerne i leirene fortalte om vold, offentlig mishandling, voldtekter; heller ikke gravide var sikre mot overgrep.

I et åpent brev til EU skrev hun:

– Uavhengig av årsak, er innesperringen av migranter og flyktninger i Libya pill råtten.

I høst offentliggjorde nyhetskanalen CNN en video av en slaveauksjon i Libya. Mennesker ble solgt for noen få hundre dollar.

Da EU-Afrika-toppmøtet skulle finne sted i Elfenbenskysten i november, satt de afrikanske stats- og regjeringssjefene temaet Libya umiddelbart på agendaen.

Angela Merkel og Emmanuel Macron viste seg rystet av tilstandene i leirene. På slutten av toppmøtet ble det avtalt at internasjonale organisasjoner skal få tilgang og at flyktninger i Libya som påventer asyl skal flys ut av Libya. Det er usikkert om, hvordan og når disse avtalene blir iverksatt.

Likevel har Leger uten gensers stille arbeid i Libya, som omsider ble høylytt, ført til at tilstandene ikke bare uten videre kan aksepteres stilltiende.

– Byråkrati dreper

På en fergetur mellom øyene i Egeerhavet vil Liu snakke om organisasjonens arbeid. Klokken er fem om morgenen. På passasjerdekket sover pendlere som dro fra havnen i Pireus kvelden før. Aldri for tidlig for Liu. Hun sløser ikke bort tiden sin.

Liu nipper en kaffe og forteller at 90 prosent av organisasjonen er finansiert av private bidrag. Det er i grunn denne finansielle uavhengigheten som utgjør Leger uten grensers kjerne. Kun på den måten unngår man byråkratimøllen og kan agere raskt på stedet i kriser. – Byråkrati dreper mennesker, sier Liu.

Også her i Hellas er det byråkratiet som ser til å trykke flyktningene ned moralsk og fysisk. Hvem blir «godkjent»? Hvem faller inn under EU-Tyrkia-avtalen og blir sendt tilbake til Tyrkia? Prosessene tar tid. Tiden spiller mot menneskene.

– Om man vil drepe et menneske må man viske ut håpet deres for fremtiden, sier Liu.

I protest mot EU-Tyrkia-dealen besluttet organisasjonen i 2016 å slutte å ta i mot penger fra Den europeiske union og dens medlemsstater. I Tyskland frasier de seg fire millioner euro årlig.

Hva sier Leger uten grenser til de mange som avviser mottak av flyktninger? De som har styrket høyrefløy-partiene i årevis?

Liu kjenner til disse spørsmålene. De som handler om hvor mange man kan ta i mot, om angsten som «for mange» kan bidra til, om de nye ekstremistene.

Hun irriterer seg over dem.

– I alle disse landene må sivilsamfunnet finne sammen og si til politikerne sine at vi ikke vil at pengene deres skal bli brukt til menneskers lidelser, sier hun.

Et idealistisk svar; man kan til og med argumentere for at hun er naiv. På en annen side: hva skal Liu ellers si? Hun er ingen politiker som må formidle konsekvensene av sine handlinger til velgerne sine.

Liu er lege. Utdannet til å hjelpe der hjelp trengs.

I Rakka i Syria forundret Liu seg over hvor lang tid det tar før støvet legger seg i en by som er fullstendig bombet sammen. I Cox’s Bazar har hun sett elendigheten i leirene til hundretusenvis av Rohingya-flyktninger fra Myanmar. Hun strevde med å finne ord for å beskrive grusomhetene da hun berettet om leirene i Libya under en pressekonferanse i Genève.

Joanne Liu og hennes medarbeidere i Leger uten grenser ser ofte verden fra dens mørkeste side. I sine fasiliteter behandler de ofte både krigsforbrytere og deres ofre samtidig. Det å hjelpe i slike situasjoner, heller enn å snu ryggen til, er ikke et politisk krav – det er menneskelig. Mest av alt er det denne menneskeligheten som skal mane resten av verden til å ikke gi opp sin egen menneskelighet.

Nå ser man soloppgangen gjennom fergens panoramavinduer. Den bleke gule soloppgangen brer seg ut over horisonten i Egeerhavet. Om en halvtime vil skipet legge til ved havnen i Lesbos. Liu drikker en siste slurk kaffe. Hun sier at 65 millioner mennesker er på flukt. På verdensbasis er «65 millioner mennesker på søk etter et nytt hjem.» Hun har et strengt ansiktsuttrykk nå.

– De kommer ikke bare til å forsvinne.

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---