Fire kriterier for «gode» begrunnelser

Visesentralbanksjef Jan Fredrik Qvigstad og tidligere høyesterettsjustitiarius Tore Schei har undret seg over hvordan Bislett Games kunne legges til Bergen i 2004 da Bislett Stadion skulle pusses opp.

Begrunnelsen som ble gitt den gangen var at det var en «helhetsvurdering». Det fikk de to, som begge har avgitt diverse begrunnelser for sine svært innflytelsesrike avgjørelser i henholdsvis rentesettingen og høyesterettsdommer, til å gå i seg selv og spørre: Hva er egentlig en god begrunnelse?

I en bloggpost hos Norges Bank og i en egen working paperlegger de to frem fire kriterier som bør oppfylles dersom en begrunnelse skal kunne klassifisers som god.

1) Begrunnelsen bør være profesjonell

Ifølge de to er det et rimelig krav at når det først er fattet et vedtak, må det fremkomme hvem som har fattet vedtaket, med hvilken lovhjemmel vedtaket er fattet, og at alle vedtatte prosedyrer er fulgt.

2) Begrunnelsen bør være funksjonell

Med dette mener de at vedtaket må begrunnes med hvilke forutsetninger som ligger under. Analyser av sammenhenger bør belyses og det bør gjøres klart hvilke avveininger som er gjort. Begrunnelsen bør også skrives i et språk som er forståelig og effektivt. Det som er mindre vesentlig bør skjæres bort.

3) Begrunnelsen bør være åpen og fullstendig

Det bør gjøres tydelig hvordan man har kommet frem til beslutningen. Punkter som var spesielt vanskelige kan gjerne diskuteres.

4) Begrunnelsen bør utformes med henblikk på fremtidsvirkningene

De som skriver begrunnelsen, må være bevisste på vedtakets virkning og hvordan begrunnelsen og vedtaket påvirker forventningene.

Med dette utganspunktet analyserer de to hvorvidt sentralbankene og høyesterettene faktisk oppfyller kriteriene. Konklusjonen deres er at i det store og hele avgis gode begrunnelser, men kriterium 3 ser ut til å være det mest krevende.

Dette gjelder ikke bare for sentralbanker og høyesreretter. De to embetsmennene viser også til begrunnelsen som bli gitt av Court of Arbitration for Sport (CAS) for å dømme Therese Johaug for doping.

Denne begrunnelsen var fyldig (15.900 ord), og den var skrevet i et klart språk. Likevel oppfyller den ikke kravet om å være åpen, ærlig og fullstendig, ifølge Qvigstad og Schei som peker på at det kun var et flertall av dommerne som visstnok var uenige i Johaugs forsvar om at hun delegerte ansvaret til legen. Hvem var mindretallet? Og hva mente mindretallet? Det ble det ikke opplyst om.

Men det burde det altså ha blitt om det skulle ha vært en god begrunnelse.