Flo for tidevann og bølgekraft

Et storstilt kappløp pågår i fornybarnæringene for å få frem teknologi som kan konkurrere med kull og andre fossile energiformer på pris. Vannkraft, landbasert vindkraft, biomasse og solenergi må i fremtiden regne med å bli pustet i nakken av havbaserte energikilder. Her ligger offshore vindkraft først i løypa, men også bølge- og tidevann øyner nå en kommersiell fremtid.

Foreløpig er teknologien altfor kostbar, men oppsiden hvis man lykkes i å øke energieffektiviteten og få kostnadene kraftig ned, er at ressursene er både forutsigbare og enorme. Mens vindkraft er avhengig av vindens lunefulle kast, er tidevann en trofast energikilde som kommer og går nøyaktig på de tidspunkter man har beregnet på forhånd, og bølgekraft er en energikilde med et svært stort ressursgrunnlag. Et samspill mellom vindmøller, tidevannskraft og bølgekraft kan bli et viktig bidrag til å avkarbonisere Europa og trygge energiforsyningen til de store befolkningssentraene på kontinentet.

– Andre halvår 2010 våknet det globale markedet. Tidevannskategorien er blitt synlig og har fått markedsaksept, og en rekke nye aktører har kommet til, sier administrerende direktør Eivind Nydal i tidevannsselskapet Hydra Tidal. Etter ti år med utvikling, redesign, tester og justeringer ble selskapets flytende tidevannskraftverk Morild II plassert i Gimsøystraumen i Lofoten i høst. Det er det første og største i sitt slag i verden. Potensialet er ifølge selskapet en årsproduksjon på 5 gigawatt time (gWt), nok til å forsyne 2-300 norske husholdninger med strøm, og nyskapningen har fått massiv medieoppmerksomhet i Norge og utlandet.

– Tidevann vil kunne bli et viktig supplement til andre energikilder. Globalt kan dette mange plasser komme opp og bli like stort som vind. Fordelen er at vi vet når tidevannet kommer. Samme teknologi kan også brukes på havstrømmer med god fart, sier Nydal, som har satt seg som mål å levere elektrisitet som kan konkurrere med landbasert vindkraft.

– Slik det ser ut nå, vil vi kunne komme ned i 60-70 øre per kilowattime, sier han. Klarer han det, vil det bety at han kan konkurrere med landbasert vindkraft.

Mandag Morgens analyse viser følgende viktige utfordringer for tidevanns- og bølgekraftnæringen fremover:

• Dyrt: Kostnadene ved å produsere en kilowatt time (kWh) må ned fra 3-4 kroner til under 60 øre for å bli konkurransedyktig. Vindmølleparker på land produserer i dag strøm for mellom 40 og 65 øre/kWh, mens solkraft på de mest solrike stedene koster rundt 85 øre å produsere per kWh. Offshore vindkraft ligger på over 1 krone per kWh. Til sammenligning er spotprisen på vannkraftbasert elektrisitet i Norge i dag på 40 øre/kWh, og kostnadene ved kull- og gassbasert energi varierer fra 20 til 40 øre per kWh.
• Få investorer: Teknologien er umoden og på utprøvingsstadiet, og lønnsomhet ligger langt frem i tid. Det gjør at investorene setter pengene i andre, mer modne prosjekter, og næringen er helt avhengig av betydelig offentlig støtte. Best betingelser gis i Skottland, og det er dit investorer og teknologiutviklingsmiljøer trekkes.
• Mange bekker små: Det er ikke nødvendigvis slik at mange bekker gjør en stor å, i alle fall ikke i havet. Det er mange prosjekter innen tidevanns- og bølgekraft på gang, men de fleste er små, med beskjedne økonomiske muskler, og teknologiene er så forskjellige at erfaringsoverføringen fra prosjekt til prosjekt er liten.

Nytt eventyr

Utallige fantasifulle oppfinnelser og finurlige innretninger er opp gjennom historien lansert for å tappe havet for krefter, men så langt er det svært lite elektrisitet som er kommet utav det. Norge har ligget langt fremme, men det som kunne blitt et norsk bølgekrafteventyr, havarerte bokstavelig talt da to store bølgekraftverk måtte gi tapt i møte med de enorme havkreftene midt på 1980-tallet. Heller ikke i verden forøvrig har det vært stor fremgang på havenergiområdet. Globalt er det siden år 2000 installert og testet et 50-talls pilotanlegg med en samlet kapasitet på bare 10 megawatt, anslår det amerikanske analyseselskapet IHS Emerging Energy Research.

Men nå er altså optimismen på vei tilbake. I løpet av 2010 og 2011 er det ventet at over 45 prototyper innen tidevanns- og bølgekraft vil bli satt ut for å testes, mot bare rundt ti i 2009. Ved testsenteret European Marine Energy Centre (EMEC) på Orknøyene merker de rekordpågang, og piloter seiles inn en etter en, etter mange rolige år.

Hvis pilotene på Orknøyene og på andre testsentre rundt omkring i verden viser seg å være vellykkede, kan havenergi virkelig få fart på turbinene de nærmeste årene. Havenergiprosjekter i 16 land med en samlet kapasitet på 1,8 gigawatt er på tegneblokka, ifølge IHS‘ opptelling. Storbritannia leder an, og land som Irland, Canada, USA, Frankrike, Portugal, Sør-Korea og Australia har også store havenergiplaner. Men det er stort sprik i feltet – noen nærmer seg en kommersiell fase, mens andre har langt igjen (se figur helt nederst i saken).

Det britiske analysefirmaet Douglas-Westwood anslår at investeringene i denne teknologien vil øke kraftig i årene fremover, og til sammen 1,2 milliarder dollar (7 milliarder kroner) vil bli investert de neste fem årene. Det vil kunne doble kapasiteten fra bølge- og tidevannskraft. En viktig drivkraft er tildelingen av konsesjoner utenfor kysten av Storbritannia. 10 konsesjoner ble i 2010 delt ut i Pentland Firth, stredet mellom Orknøyene og Skottland.

Utstyrsleverandørene til andre energinæringer har også fått øynene opp for de nye energiformene. Alle de tre største turbinleverandørene til vannkraftindustrien har engasjert seg i havenergiprosjekter, og en rekke andre teknologiselskaper som Siemens, Rolls-Roys, Alstom, Voith Hydro, og Dresser-Rand har på forskjellige måter kastet seg på bølgen. Mange av de store kraftselskapene har også gått inn i havenergi.

Verdien av tidevanns- og bølgekraftselskapene er på vei opp. Det største av dem, irske OpenHydro, har det siste året hentet inn 120 millioner kroner fra investorer, og selskapet verdsettes nå til nær 1,2 milliarder kroner. Flere av de andre aktørene i næringen kan verdsettes til 6-700 millioner kroner.

Ifølge OpenHydros anslag er verdien av energien som kan utvinnes fra verdens oppdagede tidevannsressurser over 16 milliarder euro årlig, om lag 125 milliarder kroner.

Mange skjær

Analytiker Marianne Boust, som følger den globale havenergiutviklingen fra IHS‘ Spania-kontor, minner imidlertid om at det fortsatt er langt frem før noen av prosjektene er over i en kommersiell fase. Og det er fortsatt slik at kraftselskapene setter mesteparten av fornybarpengene sine i teknologier som er kommet lenger, som vind.

– Teknologien er umoden, det må investeres betydelige summer før den kan bli levedyktig, og det er mange år igjen før den kan kommersialiseres. Vi registrerer også at noen av de store kraftselskapene, som Vattenfall og Statkraft, har bestemt seg for å redusere sitt engasjement i havenergi for å konsentrere seg mer om mer utviklet teknologi som vannkraft og vind, sier hun.

Hun tror det vil gå minst et tiår før det kan bli snakk om lønnsomhet og kommersielle havenergiparker.

– Tidevannspilotene som settes ut i disse dager, vil kunne fortelle oss mer i løpet av de neste tre årene. Etter dette kan større enheter bli installert og etter hvert kobles sammen. Tidligst i 2018-2020 vil vi kunne få tidevannsparker på 50-100 MW som begynner å bli kommersielt lønnsomme. Bølgekraft ligger noen hakk bak, men her er potensialet desto større, sier Boust.

En upublisert rapport om bølgekraft fra svenske Elforsk antyder omtrent den samme tidshorisonten: Bølgekraft kan i beste fall være økonomisk konkurransedyktig med offshore vindmøller en gang mellom 2020 og 2030, fastslås det. Samtidig poengterer forskerne at scenariet er høyst usikkert. Det forutsetter svært store investeringer – i god tid før 2020 – i teknologi som så langt verken er moden eller testet.

Rapporten peker på at de mange sprikende bølgekraftprosjektene kan være en ulempe. De ulike oppfinnelsene og pilotene er så ulike at aktørene i bransjen vanskelig kan dra veksler på hverandres erfaringer.

– Den desidert største utfordringen er finansieringen. Man trenger minimum ti år for å gjennomføre et demonstrasjonsprosjekt. Du kan jo tenke deg hvilken utfordring dette er for et oppstartsfirma. Siden all venturekapitalen går til fornybarprosjekter som er mindre risikable og har større potensial, så er offentlig støtte eneste mulighet for de fleste, sier Marianne Boust.

Mer optimist

Bransjen selv har klokkertro på rask fremdrift. Mange tror at enkeltaktører som lykkes i å dokumentere sin teknologi i år og neste år, vil kunne ta kvantesprang mot kommersialisering betydelig raskere enn de ti årene som analytikerne antyder.

Hammerfest Strøm er et av de norske selskapene som ligger langt fremme teknologisk. I 2003 installerte det en prototyp av en tidevannsturbin i Kvalsundet i Finnmark, og den ble i 2004 verdens første tidevannsturbin som konverterte elektrisitet fra bevegelsesenergien i tidevannet og leverte den til det kommersielle energinettet. Noen år senere ble viktige deler av virksomheten flyttet over Nordsjøen til Skottland der rammebetingelsene er betydelig bedre. Planen nå er å installere en 1MW pre-kommersiell tidevannsturbin i skotsk farvann i løpet av 2011. Neste skritt er å kjempe om kontrakter for kommersielle tidevannskraftverk langs den skotske vestkysten.

Administrerende direktør Stein Andersen tror ikke lønnsomhet er så fjernt som det analytikerne hevder.

– Det er riktig at det ikke er noen tidevannsenheter som per i dag er kommersielle. Kostnadsnivået er altfor høyt. Men når vi nå etter hvert får testet ut prototypene, vil vi få mer innsikt i kostnader og drift, og jeg vil tro at vi mot slutten av 2011 og begynnelsen av 2012 vil være i stand til å inngå kontrakter om levering av «kommersielle» tidevannskraftverk, gitt rammebetingelsene i Skottland, sier han.

Skottenes ugjerrige støtte til testanlegg, investeringsstøtte og feed-in-tariffer har virket som et fluepapir på flere enn Hammerfest Strøm.

– Man får støtte også i Norge, men tilbudet er ikke på langt nær så godt som i Skottland, og feed-in-tariffene som vi stilles i utsikt der er også langt mer ambisiøse enn det de grønne sertifikatene ser ut til å bli i Norge, ifølge Andersen.