Fokus Frankrike - Vrien vår for Chirac

Det måtte bli rabalder. Når man ypper mot Bush blir det garantert bråk. Dermed var det vel bare rett og rimelig at franskmennene fikk gjennomgå da de forsøkte å stikke kjepper i hjulene på USAs planlagte Irak-invasjon. Frankrike fikk stempel som en prippen, feig og svikefull primadonna, befolket av ostespisende aper. French fries ble til freedom fries, og amerikanske turister truet med å styre unna franske feriemål. Amerikanerne var heller ikke sene med å spekulere i motivet bak froskenes krigsmotstand. Frankrike er misunnelig på USAs rolle i verden, og prøver febrilsk å gjenvinne sin tapte ære som verdensmakt, ble det hevdet.

Stormaktsambisjoner eller ikke; motivet kan like gjerne ha vært så edelt som å spare verden for et blodig og langvarig krigskaos. Den tidligere kolonimakten har smertefulle erfaringer å vise til. Det er nok å nevne den åtte år lange Algerie-krigen, som er et følelsesladd og betent kapittel i Frankrikes historie.

KATASTROFEVALG

Om franskmennenes president, Jacques Chirac, ble dømt nord og ned i USA for sitt nei til Irak-invasjonen, høstet han mye applaus i Europa. I hjemlandet nådde hans popularitet nye høyder - i en meningsmåling utført i februar i fjor sa hele 85 prosent av velgerne at de støttet presidentens linje i Irak-konflikten.

Siden har det bare gått en vei for den franske presidenten - nedover. Mens franskmenn flest led seg gjennom tidenes tropesommer - mange tusen med døden til følge - var Chirac på ferie i Canada. Dét gikk ikke upåaktet hen. Både presidenten og statsminister Jean-Pierre Raffarin fikk kraftig kritikk for måten hetebølgen ble håndtert på.

Sitt første virkelige slag på tygga fikk presidenten i januar i år, da tidligere statsminister og leder av gaullistpartiet (UMP) Alain Juppé ble dømt for korrupsjon. Juppé er blant annet anklaget for å ha lønnet partiansatte med kommunale midler. Dette skal ha pågått mens Chirac var borgermester i Paris, og den nåværende presidenten skal ha vært fullt klar over hva som foregikk. Chirac slapp imidlertid å forklare seg da saken var til behandling i rettssystemet. Han har nemlig full juridisk immunitet så lenge han er president. Selv om Juppé har anket dommen, er hans politiske fremtidsutsikter likevel usikre. Dermed spørs det om Chiracs favoritt vil stille til presidentvalg i 2007.

Blåveis nummer to var det velgerne som sto for. Under regionalvalget i mars ga de sitt rungende ja til venstresiden, som kapret 20 av de 21 regionene. Et skikkelig katastrofevalg, sett med konservative øyne. Dermed var det duket for endringer i regjeringens sammensetning. Den prestisjefylte finansministerposten gikk til Chiracs rival, tidligere innenriksminister Nicolas Sarkozy. Statsminister Raffarin fikk - til manges store overraskelse - fornyet tillit. Hvor lenge han blir sittende er imidlertid et åpent spørsmål. Europavalget, som avholdes 10. juni, kan by på flere ubehageligheter for den franske høyresiden.

OMSTRIDTE REFORMER

Raffarins nye regjering vil få nok av utfordringer å bryne seg på før den tid. Selv om den franske økonomien er på bedringens vei, er himmelen alt annet enn lyseblå. I fjor vokste landets økonomi med 0,2 prosent. Det internasjonale pengefondet (IMF) regner med en vekst på to prosent i 2004. Arbeidsledigheten er rundt ni prosent for befolkningen som helhet, og over 20 prosent for personer under 25 år. Med et budsjettunderskudd på 3,6 prosent av landets BNP, bryter Frankrike EUs stabilitetspakt. Finansminister Sarkozy lover at reglene vil bli overholdt i 2004. EU-kommisjonen derimot, er mer pessimistisk, og forventer at budsjettunderskuddet vil forbli høyt frem til 2007.

I likhet med mange andre europeiske land er Frankrike inne i en overgangsfase. Velferdsstatens byrder har blitt tunge å bære, og en rekke reformer vil den nærmeste tiden tvinge seg frem. I fjor sto slaget om pensjonssystemet, i år er det trygdesystemet som står for tur. Det offentlige helsetilbudet holder en høy standard, men er svært kostbart for staten. I 2003 viste balansen et underskudd på mer enn 13 milliarder euro.

Også arbeidsmarkedet er gjenstand for endringer. Det skal bli lettere både å ansette og si opp folk, og utgiftene til arbeidsledighetstrygd skal ned.

Både pensjonssystemet, arbeidsmarkedet og helsetilbudet er områder som inngår i Regjeringens reformpakke «Agenda 2006». Mye tyder på at statsminister Raffarin og hans kolleger vil få en stri tørn med å gjennomføre de planlagte endringene. Franskmennene tviholder på sine rettigheter, og frykter reformene vil rasere velferdsstaten. De nøler heller ikke med å gi uttrykk for sin misnøye. Hvem har ikke sett bilder av sinte franske demonstranter på TV, eller fått utsatt Paris-turen med en dag eller to på grunn av streik? Revolusjonens etterfølgere fornekter seg ikke.

FRANSK-TYSK ALLIANSE

Frankrike er på den eksklusive listen over verdens fem største økonomier. Landet kniver med Storbritannia om fjerdeplassen (se ØR nr. 2, Fokus: Storbritannia).

Den franske økonomien domineres av servicesektoren, som står for mer enn 70 prosent av BNP. Turistnæringen er spesielt viktig. Europas mest populære feriemål mottar hvert år mer enn 50 millioner turister, som sammen legger igjen rundt 200 milliarder kroner. Om sommeren er det strendene på Rivieraen og det gode liv i Provence som lokker. I vintermånedene frister de snødekte Alpene. Paris er - med sine mektige monumenter, eksklusive motebutikker og pulserende storbyliv - populær året rundt.

Men Frankrike er mer enn god mat, haute couture og spennende arkitektur. Landet er ledende innen transport, telekommunikasjon, næringsmiddelindustri, bank og forsikring. Industrigiganter som Danone (matvarer), Renault, Carrefour (varedistribusjon) og L´Oréal hører hjemme i Frankrike, for å nevne et lite utvalg. Den franske landbrukssektoren er EUs største, og landet er en viktig eksportør av vin, kornprodukter og melkeprodukter.

I den sveitsiske skole IMDs årlige World Competitiveness Report, som er en undersøkelse av ulike lands konkurranseevne, havnet Frankrike på en 26. plass. Kanskje ikke spesielt imponerende tatt i betraktning at det var 59 land som deltok i undersøkelsen, men likevel en forbedring fra 2002, da landet havnet på 28. plass. Det er imidlertid verdt å merke seg at Frankrike ble slått av en rekke andre europeiske land, deriblant de nordiske landene, Tyskland, Nederland, Spania og den tidligere erkerivalen Storbritannia.

Erkefiender har det for øvrig blitt færre og færre av. Storbritannia og Frankrike feirer i disse dager hundreårsjubileet for «Entente Cordiale», fredspakten som satt en sluttstrek for stridighetene mellom de to kolonimaktene. Selv om Storbritannia og Frankrike valgte hver sin side i Irak-konflikten, gir begge land uttrykk for at de ønsker å legge uenigheten bak seg og se fremover.

Tyskland har også blitt en nær samarbeidspartner for Frankrike. I likhet med Chirac var den tyske forbundskansleren sterkt imot invasjonen av Irak. De to nabolandene har dessuten stått last og brast sammen i EU. Nå ønsker unionens radarpar å få Storbritannia med på laget. Chirac har vært en sterk forkjemper for å utvide «alliansen». Motivet er ifølge tidsskriftet Economist soleklart. For når alt kommer til alt handler det bare om én ting: Å skape en sterk motvekt til USA.