Fokus Iran - Fra fattiggutt til oljesjeik?

Ved første øyekast kan det golde fjellandskapet virke ørkesløst. Men skinnet bedrar. Under overflaten skjuler det seg en skatt som kan gjøre fattiggutten Aladdin til en søkkrik sjeik.

Historien kunne vært hentet fra et av eventyrene i 1001 natt, men dette er virkelig. Under Zagros-fjellkjeden langs grensen til Irak og videre ut i Persiabukten er det kartlagt oljereserver på opptil 130 milliarder oljefat. Det gjør den islamske republikken Iran til en av verdens største oljenasjoner.

Irans oljeeventyr startet da den første oljen ble oppdaget i 1908. Oljereservatene som er kartlagt så langt utgjør nærmere ni prosent av verdens oppdagede oljeressurser. I tillegg har Iran verdens andre største gassreserver.

I dag har Iran 32 oljefelt i drift, 25 på land og syv i Persiabukten. Kapasiteten for råoljeprodukjson ligger på rundt 3,5 millioner oljefat per dag, en årlig produksjon på 1,28 milliarder fat. Dette er en beskjeden andel av de over 100 milliarder fatene Iran eier. Aladdin kan foreløpig se langt etter luksuslivet som oljesjeik. Men oljeeventyret kan raskt ta en ny vending. Særlig når ivrige skattejegere fra land langt, langt borte entrer scenen.

TURBULENT STYRE

Irans oljeproduksjonen var på topp på 70-tallet under det pro-vestlige shah-regimet. Men under revolusjonen i 1979 tok shia-presteskapet kontroll og Ayatollah Khomeini ble totalitær religiøs og politisk leder. Året etter begynte en åtte år lang krig med Irak som tappet Iran for menneskelige og økonomiske ressurser. Mange av produksjonsanleggene for olje ble skadet, og oljeutvinningen har ennå ikke kommet opp på samme nivå som før krigen. I kombinasjon med OPECs produksjonstak har dette gjort at oljesektorens andel av BNP har minket fra 30-40 prosent på 70-tallet til 10-20 prosent i dag.

I 1989 døde Khomeini og Ayatollah Khameini overtok hans posisjon. Khameini hadde ikke samme autoritet som forgjengeren, noe som gjorde at president Ali Akbar Hashemi Rafsanjanis rolle ble styrket. Med ham ble politikken mer moderat, og denne trenden ble forsterket da Mohammed Khatami overtok presidentvervet i 1997. Den reformvennlige Khatami har lagt opp et ambisiøst program for å liberalisere og privatisere økonomien.

Khatamis reformplaner står overfor store utfordringer. Irans befolkning av yngre mennesker vokser, og arbeidsløsheten vil sannsynligvis stige i fremtiden. I tillegg er Iran veldig avhengig av oljen, og står i stor pengegjeld til andre nasjoner. Fattigdom er utbredt og staten bruker milliarder av dollar hvert år på å subsidiere forskjellige basisvarer. Den offentlige sektoren er stor og ineffektiv og økonomien bremses av alle monopolene som bare står til ansvar for Ayatollah Khameinei.

OLJEN DOMINERER

Selv om oljeproduksjonen i dag er beskjeden i forhold til potensialet er det oljesektoren som dominerer økonomien. Oljeproduksjonen står for over 80 prosent av Irans inntekter. To-tredjedeler av oljen eksporteres til utlandet, nærmere bestemt Japan, Kina, Sør Korea, Taiwan og Europa. Eksport av kjemiske produkter, kobber- og stålprodukter, dadler, pistasjnøtter og persiske tepper står for de resterende 20 prosentene. Totalt sett er Irans viktigste eksportmarked Japan, som står for nesten 20 prosent, mens Kina, De Forente Arabiske Emirater, Italia og Sør-Korea hver står for 7-10 prosent.

I tillegg til raffinerte oljeprodukter er maskiner og utstyr en av de største importgruppene Iran etterspør. Fra mars 2002 til mars 2003 importerte Iran maskiner og utstyr for nesten 22 millioner dollar, rundt 148 millioner kroner. Foruten disse varene importerer Iran også metall, kjemikalier, matolje, hvete, råmaterialer av plast, ris, legemidler og sukker. Importens sammensetning varierer en del fra år til år, avhengig av øyeblikkelige behov. De største eksportørene til Iran er Tyskland (10,5 prosent), Italia (9 prosent) og Frankrike (8 prosent).

UTENLANDSKE INVESTERINGER

Oljeeksporten får æren for at Irans økonomi vokste med henholdsvis seks og syv prosent i 2001 og 2002. For å utbedre oljeproduksjonen og dermed øke inntektene er Iran avhengig av utenlandske investeringer. I 1995 åpnet myndighetene landet for utenlandske selskaper og satte som mål å få inn 16 milliarder dollar (rundt 108 milliarder kroner) i direkte utenlandsk investering i olje- og gassektoren innen 2010. Det er ikke mangel på utenlandske oljeselskaper som er interessert i å investere i Iran, men per i dag virker dette målet urealistisk.

Iran er ikke det mest investeringsvennlige landet sett med utenlandske øyne. Langsomme avgjørelsesprosesser og ikke alltid like langsiktige kontrakter gjør at det koster mye tid og ressurser å være med på oljeeventyret.

Utenlandske oljeselskap som ønsker å investere i Iran inngår såkalte «buy-back» kontrakter med Irans nasjonale oljeselskap, NIOC. "Buy-back" kontraktene betyr at utenlandske selskap finansierer utbyggingen av et oljefelt i bytte mot en viss andel av oljeproduksjonen. Når utbyggingen er fullført overtar NIOC produksjonsanlegget og starter oljeutvinningen.

- Som regel er selskapet ute etter tre-fire år. Da er pengene som er investert betalt tilbake med avkastning. Dette er veldig god butikk, sier Werner Karlsson, INTSOKs regionaldirektør for Iran, Midt-Østen og Storbritannia.

Men ikke alle har hatt like gode erfaringer. Japan, som er på utkikk etter å få dekket landets enorme energibehov, var raskt frempå da Iran i oktober 1999 oppdaget oljefeltet Azadegan som skal inneholde 25-70 milliarder oljefat. I 2000 inngikk Japan og Iran en avtale som ga Japan førsterett på forhandlinger om å utvikle oljefeltet mot at Iran fikk et lån på tre milliarder dollar. Tre år senere er fortsatt ingen avtale om utvinning inngått, og iranerne har åpnet forhandlingene for andre land.

Det er ikke bare japanerne som jakter på Irans olje. British Petroleum og franske Total ivrer etter å få bygge ut det store oljefeltet Bangestan. Forhandlingene har foregått i snart fem år og er nok et eksempel på at beslutningsprosessen kan trekke ut.

Ellers er både Norsk Hydro og Statoil inne i Iran. Hydro foretar seismiske undersøkelser i Anaran-feltet ved grensen til Irak. Gjøres det kommersielle funn har Hydro førsterett til å forhandle frem en utbyggingsavtale. Statoil har fått kontrakten for utbyggingen av tre faser i gassfeltet South Pars i Persiabukten. I november i fjor ble det klart at Statoil og Total konkurrerer om å få en utbyggingsavtale på Azadegan-feltet. Den internasjonale oljeindustrien spekulerer i om korrupsjonsanklagene mot Statoil vil ødelegge selskapets sjanse til å få kontrakten.

POTENSIELLE KONFLIKTER

Mens asiatiske og europeiske selskap har kastet seg over mulighetene i Iran glimrer amerikanske selskap med sitt fravær. USA forbyr amerikanske selskaper å involvere seg med Iran, som sammen med Irak og Nord-Korea utgjør George Bushs "axis of evil".

Resten av verdensamfunnet er mer moderat i kritikken av Iran, men presteskapets makt og brudd på menneskerettigheter bekymrer. Den største bekymringen er imidlertid hva som foregår i landets atomkraftverk. Etter lange forhandlinger har Iran sagt seg villig til å gi FN inspektørene fullt innsyn i atomkraftverkene for å se at det ikke produseres atomvåpen. Mange er fortsatt skeptiske til hvorvidt løftet holdes, og USA har truet med å bombe atomkraftverkene dersom det viser seg at Iran utvikler atomvåpen.

Det iranske presteskapet ser USAs trusler som et forsøk på å ødelegge islam. Da Shirin Ebadi vant Nobels Fredspris i fjor hevdet de at prisen ble brukt i USAs politiske spill mot Iran. Presteskapet setter også kjepper i hjulene for Khatamis reformpolitikk, og selv om iranere flest ikke offentlig uttrykker misnøye mot de religiøse lederne kan man ikke se bort fra at aktivister i fremtiden går hardere til verks for å få Khatamis reformer gjennomført.

Det er for tidlig å si om den ufattelige jordskjelvkatastrofen som rammet Iran i desember i fjor kan føre til at forholdet mellom USA og Iran blir bedre, men den iranske regjeringen ser det som positivt at USA midlertidig opphevet sanksjonene mot Iran for å hjelpe jordskjelvets ofre.

Trass i konflikter og katastrofer fortsetter utenlandske skattejegere å lete etter Irans sorte gull. Forhåpentligvis har ikke det konservative presteskapet fortsatt kontroll over Aladdin den dagen han har blitt en av verdens rikeste oljesjeiker.