Forskere skal tvinges ut av andedammen

– Internasjonalt samarbeid er allerede i dag et av kriteriene et prosjekt vurderes etter, og dette kommer til å bli enda viktigere fremover. Det vil nærmest være en forutsetning at de samarbeider internasjonalt hvis de skal få støtte fra oss, sier rådets administrerende direktør Arvid Hallén.

Forskningsrådet er i sluttfasen i arbeidet med en ny strategi for internasjonalt samarbeid. Et utkast er sendt på høring med svarfrist i uken som gikk. I 2015 ser Forskningsrådet for seg at impulser fra utlandet gjennomsyrer all norsk forskning: Internasjonalt samarbeid inngår i de aller fleste prosjekter finansiert av Forskningsrådet og er en naturlig del av all forskerutdanning. De som kvalifiserer seg som forskere, har etablert internasjonale nettverk. Innslaget av gjesteforskere har økt vesentlig. Norske forskere og stipendiater har langt hyppigere utenlandsopphold, og postdoktorstipendiater har normalt ett lengre opphold i utlandet.

Europa rykker fra

Norge er langt fra det eneste landet som satser tungt på grenseløs forskning. Forskningsmiljøer over hele verden orienterer seg stadig mer på tvers av landegrensene. Mandag Morgen skrev nylig om arbeidet i EU med å etablere et felleseuropeisk forskningsområde med fri flyt av kunnskap og forskere over grensene. Ambisjonene er så store og fremdriften så rask at direktøren ved Sintef og rektorene ved Universitetene i Bergen og Oslo frykter at Norge skal havne i bakleksa (se Mandag Morgen nr. 10, 2010).

Et viktig mål på hvor internasjonalt orientert forskningsmiljøene er, er samforfatterskap over landegrensene, det vil si artikler eller publikasjoner skrevet i samarbeid med utenlandske forskere. Forsker Dag W. Aksnes ved Nifu Step har studert utviklingen i Norge og internasjonalt. Han peker på at det har vært en dramatisk utvikling på dette området i de fleste land, hvor en stadig økende andel av forskningsartiklene har forfattere fra flere nasjoner. Ny teknikk, bedre kommunikasjoner og den generelle globaliseringsutviklingen har gjort forskningssamarbeid over landegrensene til en megatrend. Aksnes mener den representerer en av de mest markante strukturelle endringene i måten forskning drives på de siste tiårene.

Aksnes' analyse viser at Norge i høy grad henger med i svingene. Norske forskere er de siste tiårene blitt mye mer utadvendt enn tidligere og står ikke tilbake for forskere fra andre land når det gjelder internasjonal orientering, oppsummerer han. Tilbake i 1981 hadde bare hver sjette vitenskapelige tidsskriftsartikkel medforfattere fra andre land. I 2004 publiserte norske forskere for første gang flere artikler sammen med utenlandske forskere enn uten, og nå har godt over halvparten internasjonale medforfattere.

• Internasjonaliserings-boom: Omfanget av internasjonalt samarbeid har økt kraftig i de fleste land de siste tiårene. I Norge er andelen artikler med utenlandske medforfattere mer enn doblet på 20 år.
• Blant de beste: Norske forskningsmiljøer er blant de mest internasjonale i verden målt etter internasjonalt samforfatterskap. 52 prosent av norske forskningspublikasjoner var i perioden 2004-08 skrevet i samarbeid med utenlandske forskere. I Kina var tilsvarende andel 22 prosent, i USA 27, i Russland 36, Storbritannia 42 og i Tyskland 45 prosent.
• Nordisk treer: I nordisk sammenheng havner Norge midt på treet. I 2008 lå Island øverst, fulgt av Danmark, med Sverige og Norge på delt tredjeplass, og til slutt Finland (se figur 1).
• Naturvitenskap topper: Andelen internasjonalt samforfatterskap er rundt 70 prosent for enkelte naturvitenskapelige disipliner, og bare rundt 10 prosent innen humaniora. Forskere innen fysikk, hvor 72 prosent av artiklene er skrevet sammen med utenlandske forskere, er mest internasjonale i det norske forskningsmiljøet, fulgt av forskere innen geofag (68) og matematikere (58).
• Nærmere EU: Norske forskere jobber mest sammen med amerikanske forskere, nest mest med britiske. Deretter følger samarbeid med svenske, tyske og danske forskere. Samarbeidet med EU-landene har de siste tiårene økt mer enn samarbeidet med de nordiske landene og USA.

Dag W. Aksnes karakteriserer norsk forskning som svært internasjonalt orientert. Det skyldes delvis en overordnet policy for å fremme internasjonalisering, men den viktigste drivkraften har likevel vært at forskerne selv har ønsket og tatt initiativ til samarbeid over grensene, mener han. Og for et lite land med små miljøer innen mange fag er ikke det så rart. Skal de samarbeide med andre, må spesialiserte forskere gjerne ut av landet for å finne noen som jobber med akkurat det samme som dem selv. Dette er også forklaringen på at Island er best i Norden, tror Aksnes.

– Landets størrelse har mye å si. I et land som Island, hvor forskningsmiljøet er på størrelse med Universitetet i Tromsø, vil flertallet av kollegene innen de ulike fagområdene finnes utenlands. I et land som USA, derimot, er situasjonen en helt annen. Der har man store fagmiljøer innenfor landets grenser.

De store forskjellene i internasjonal orientering mellom ulike fag, gjelder ikke bare Norge. Det samme mønsteret går igjen i de fleste land: Humaniora og samfunnsvitenskap er lite orientert mot utlandet, fordi man ofte studerer nasjonale fenomener, mens en rekke naturvitenskapelige fag er så internasjonale som de kan få blitt.

Aksnes peker på at det nordiske samarbeidet er blitt mindre viktig for norske forskere i forhold til samarbeidet med andre europeiske land. Også samarbeidet med USA har fått mindre betydning enn før, selv om USA fortsatt er det viktigste samarbeidslandet.

- Det store bildet er at det norske forskningsmiljøet orienterer seg mot mange flere land enn tidligere. Tidligere samarbeidet vi med Norden, Europa og Nord-Amerika. Nå går vi mye bredere ut og samarbeider også med både asiatiske, afrikanske og søramerikanske land.

Lavt rangert

Også andre som har sammenlignet Norges og andre lands forskning, tegner et bilde av et rimelig internasjonalt orientert norsk forskningsmiljø. Seniorforsker Barend van der Meulen ved Rathenau Institute i Nederland har tidligere blant annet deltatt i evalueringen av Norges forskningsråd. I dag leder han Rathenau-instituttets forskning på internasjonalisering av kunnskap og kunnskapspolitikk. Han mener Norge på mange måter er godt rustet for den økende internasjonale kunnskapskonkurransen. Kvaliteten på norsk forskning er god nok at til norske forskere oppfattes som like attraktive samarbeidspartnere som forskere fra andre og større land som ligger langt fremme. Men ikke alt er rosenrødt.

– Det er et "men". Norge gjør det ikke så bra i de internasjonale rangeringene av universiteter, forskningsinstitutter og laboratorier. Årsaken er antagelig et forskningssystem som enda mer enn andre fokuserer på like muligheter og lik fordeling av ressurser. Dette skaper mange mindre forskningslaboratorier og enheter som er ganske gode, men som ikke vises i rangeringene på et høyere organisatorisk nivå. I den internasjonale konkurransen om ressurser er dette en svakhet, sier van der Meulen.

Dette kan være noe av årsaken til at Norge kommer et stykke ned på listen når vi studerer hvor stor andel av ulike lands forskning som finansieres av utenlandske pengekilder. Klarer et lands forskningsmiljøer å skaffe mange midler fra utlandet, forteller det noe om hvor attraktivt landet er for kunnskapsinvesteringer. De siste tilgjengelige tallene for hovedtyngden av OECD-landene er fra 2007 og viser at 8,3 prosent av forskningsmidlene i Norge kommer fra utlandet. Det er under EU-snittet og under både Danmark og Sverige, mens Finland kommer dårligere ut enn Norge (se figur 2).

– Midler fra utlandet står totalt sett for en relativt liten del av forskningsfinansieringen, men også denne andelen har økt betydelig den siste 20-årsperioden. Her inngår blant annet midler fra EU-samarbeidet, men også andre typer finansiering. Deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning er blitt stadig viktigere, sier Nifu Steps Dag W. Aksnes.

Administrerende direktør Arvid Hallén i Norges forskningsråd mener norske forskningsmiljøer bør ha ambisjoner om å tiltrekke seg langt mer utenlandsk finansiering enn i dag.

– Det bør være mer enn 8-9 prosent. Her blir det en kamp mellom landene om å tiltrekke seg forskningsinvesteringene. Da må vi ha det fremste av laboratorier og utstyr og gode miljø. På noen områder er vi godt rustet i Norge. Et eksempel som bekrefter dette er GE Energy som vil posisjonere seg innen vindenergi og som nylig annonserte at de vil legge deler av sin forsknings- og utviklingssatsing på området til Norge.

Tøft i Champions League

Statsviter Åse Gornitzka ved Arena-programmet på Universitetet i Oslo har studert ulike lands forskningssystemer og er ekspert på EUs utdannings- og forskningspolitikk. Hun peker på at internasjonalisering er helt essensielt for et lite land som Norge. Uten internasjonalt samarbeid, blir det stopp i blodsirkulasjonen, sier hun. At norske forskere skriver såpass mange artikler sammen med kolleger fra utlandet, ser hun på som et sunnhetstegn.

– Det å forfatte artikler er kjernen i det en forsker gjør, og kjerneaktiviteten har endret seg ganske betydelig i løpet av kort tid. Internasjonalt samarbeid preger forskningen på en helt annen måte enn for bare noen år siden. På 1990-tallet snakket man i forskningsmeldinger om Norge og ”de andre”. Nå er samarbeid med andre land så vanlig at det ikke er naturlig å snakke om "de andre" lenger, sier hun.

– Samtidig maskerer disse gjennomsnittsindikatorene store forskjeller i norsk forskning. I tillegg ligger det helt klart krevende utfordringer og latente spenninger i internasjonalisering, som forholdet mellom samarbeid og konkurranse, endringer i fordelingskriterier, og også tegn til mer aggressiv internasjonal konkurranse om talentene i forskningens Champions League.

Gornitzka peker på at Norge i stor grad har fått ta del i den samme utviklingen innen forskning som EU-landene, selv om Norge ikke er medlem. Norge har vært fullt med i EUs rammeprogram for forskning og i utdanningsrettede programmer. Men det har vært en utfordring at Norge ikke har kunnet være med der beslutningene fattes. Mye skjer nå også utenfor rammeprogrammene, og det kan være vanskelig å holde oversikten hele tiden og sortere ut hva som er viktig og som har betydning for norsk forskning.

Internasjonal porteføljeanalyse

I Norges forskningsråds prosjektportefølje er målrettet internasjonale fremstøt ikke det som dominerer. En intern analyse av prosjektporteføljen viser at 40 prosent av budsjettet i 2008 gikk til prosjekter som ikke bidro til internasjonalisering, det vil si internasjonalt samarbeid, internasjonal mobilitet eller tiltak for å gjøre Norge attraktivt som vertsland for forskning og som en global partner innen forskning. Bare 11 prosent av porteføljen var finansiert av ordninger som har internasjonalisering som hovedmål, og ytterligere 13 prosent hadde et betydelig internasjonalt tilsnitt selv om ikke internasjonalisering var hovedmålet. Internasjonaliseringsgraden var omtrent den samme i 2008 som i 2007 (se figur 3 og tekstboks).

– Målet er at alle prosjekter som finansieres av Forskningsrådet skal gjennomføres med formalisert internasjonalt samarbeid i prosjektet eller ved at forskerne aktivt trekker veksler på internasjonale fagnettverk. Vi ønsker at alt samarbeidet synliggjøres. Jeg mener all forskningsfinansiering må skje ut fra dette perspektivet, sier administrerende direktør Arvid Hallén.

Han er fornøyd med at norske forskere skriver mange artikler sammen med utenlandske kolleger. Men hvis ikke det legges enda mer trykk på internasjonalt samarbeid, frykter han at Norge skal bli stående igjen på stasjonen når toget går.

– Det har vært en svært markant utvikling det siste tiåret hvor norsk forskning er internasjonalisert som aldri før. Årsakene er mange, det har blant annet med fagenes utvikling å gjøre og kommunikasjonsteknologien. Det er nesten umulig å operere veldig isolert lenger. Utfordringen for oss er at også forskningspolitikken internasjonaliseres og mer av forskningsfinansieringen vil skje gjennom internasjonal konkurranse. Forskningsrådet må være med og legge til rette for kontakt med både store institusjoner, forskningsråd og politiske organer i andre land. Tidligere har internasjonalt samarbeid vært organisert mest på enkeltpersonnivå. Nå må vi legge til rette for organisert internasjonalisering, sier han.