Fotokunst i Norge undervurdert

Fotografi er blant de kunstformene som har vokst kraftigst de siste 20 årene, med stor verdiutvikling for en samler. Fotografi fra Ansel Adams, for eksempel, ble solgt for 400 dollar i 1975, men gikk for 16.000 dollar i 1979. I dag ligger prisene på Moonrise over Hernandez, et Vintage print fra 1941 med signatur på nært opptil 100.000 dollar. Andre eksempler er Glass Tears av Man Ray som har skiftet eier for 1 million dollar og Paul Strand som kan oppnå over 600.000 dollar på auksjon. I følge enkelte amerikanske statistikker har noen utvalgte foto hatt en prisøkning på over 2.000 prosent.

EGEN FOTOSAMLING

Det spesielle med foto er at det faktisk går an å bygge opp en betydelig fotosamling for relative små midler. Det krever bare interesse, mer kunnskap og litt mer mot. Mulighetene for å gjøre gode investeringer som fotosamler er store. Selv om investeringspotensialet er enormt, er de estetiske vurderingene av langt større betydning. En må kanskje leve med kunstverket i mange år før man kan selge det. Da er det en klar fordel å ha glede av det i denne perioden. I moderne kunst fotografi er det mange kjente kunstnere å velge mellom. Av noen navn kan nevnes: Michael Kenna, Joyce Tennyson, Larry Fink, Andreas Gursky, Mette Tronvold, Nan Goldin, Cindy Sherman, Andreas Serrano, Doug Aitken og Axel Hütte.

Prisene på foto fra disse kunstnerne er allerede høye, og inngangsbilletten følgelig høy. Da er det kanskje en tanke å kjøpe foto av unge ukjente kunstnere som har et potensial og som en liker uttrykket til. Det kan være risikofylte investeringer, men vi kjenner jo fra næringslivet at de fleste innbringende prosjekter har høyere risiko.

I BLACK & WHITE

Kunstfotograf Stein Henningsen er en av våre unge lovende fotografer som nå er på vei inn i den internasjonale kunstarena etter å ha slitt med å få utstillinger her hjemme. Den 19. oktober blir han presentert i det prestisjefylte magasinet Black & White Magazine med intervju, portrett og seks foto fra sin serie Isfjell, som består av en samling sort/hvitt fotografier fra Svalbard, der han er oppvokst.

Henningsen tok forøvrig bildene til Statkrafts årsrapport for 2002 som vant Farmandprisen i kategorien ikke-børsnotert selskap (ØR Nr14, 4. september 2003). På nyåret skal han delta i en kollektivutstilling i Briggs & Robinson Gallery i New York under tittelen «Contemporary Landscapes». Her er det valgt ut foto av den mektige naturen på Svalbard.

- Jeg fokuserer på menneskets frie vilje. Gjennom alle mine foto prøver jeg på en sublim måte å få betrakterens tanker til å bevege seg vekk fra det samfunnet han lever i, til å bli nysgjerrig. Jeg oppfordrer betrakteren til å ta en reise både fysisk og geografisk for å se virkeligheter han ikke er vant til, men kanskje mest av alt til å ta en reise i seg selv og sin verden av drømmer, sier Henningsen til Økonomisk Rapport.

- Hvorfor er det så få fotokunstnere i Norge?

- Vi ser dessverre alt for ofte at norske kuratorer er preget av lav selvtillit. I Norge har vi som innenfor andre land en rekke dyktige unge, kommende fotokunstnere som sloss for sin fremtid og for å få aksept innenfor den etablerte kunstelite. Det er en synd og skam at disse kunstnerne ofte må ut av landet for å slå igjennom og for å få den anerkjennelse de fortjener.

- Er det fordi norske gallerier ikke tør ta risikoen?

- Norske gallerier venter til disse kunstnerne slår an for så å ta de inn i varmen og stille de ut i sine hvite rom. Vi hadde trengt en kuratorstand som var villig til å lete med lys og lykter i eget land for å finne de bortgjemte skattene disse talentfulle kunstnerne representer. Heldigvis greier noen av disse å komme seg ut og høste anerkjennelse. De skriver kontrakter med, og blir solgt ut av landet gjennom, utenlandske gallerier som tør å satse på de ukjente talentene. Hvem høster på disse kunstnerne? Ikke norske gallerier og norsk kunstliv.

- Hva bør gjøres for å frem flere unge fotokunstnere i Norge?

- Norske kuratorer bør finne og samle disse talentene, hjelpe de på vei med veiledning, miljø og utstillinger. Verne om dem og bygge merkevare rundt kunstnerne og Norge som kunstnasjon. Da hadde vi klart fått synergieffekter og positive spin-off i hele det norske kunstmiljø. Norge hadde høstet anerkjennelse internasjonalt og kunnet tilby publikum kunstnere som de hadde råd til å investere i og samle på. Avkastningen ville blitt fordelt til nasjonale samlere og Norge som nasjon ville bevart mange av de fremtidige kunstskattene i egen nasjon. Nå er det med kunsten som både strøm og laks, vi selger den billig til våre naboer og kjøper det igjen når prisen har steget betydelig. Men da er det bare institusjoner og formuende som sitter med de nødvendige midlene.

Stein Henningsen har mange ganger undret seg over hvorfor utviklingen innen fotokunst er så laber i Norge.

- Vi nordmenn har en manglende evolusjon bak oss. Vi gikk faktisk glipp av den estetiske utviklingen. Vi er et folk av fiskere og sauebønder som over natten plutselig våknet opp som oljemilliardærer. Hva har vi lært om kunst og estetikk. Hva vet vi om skjønnhet og visuelle utrykk, vi som gjennom alle tider har stått med spaden i jorden eller trekt garn? Vi greier heller ikke å skjule det, vi lar oss styre av vår nye estetiske og kunstneriske ledere som forteller oss hva som er kunst. Vi lar oss bedra og fyller våre hjem av opptrykt dekor og lampettkunst, sier Henningsen.

MER KUNST INN I NÆRINGSLIVet

Henningsen mener det norske folk selv bør ta til seg lærdom og samle seg til en kunstnerisk og estetisk revolusjon hvor disse verdiene får en bredere plass i alle grener av næringsliv og sosialt liv.

- Kunst og estetikk bør ha en sentral plass i norsk næringsliv. I Gøteborg ble fire kunstnere ved hjelp av statlige midler invitert inn i fire forskjellige bedrifter hvor de over flere måneder hadde sitt virke. Det førte til at bedriften og de ansatte fikk et mer lekent, kreativt og positivt syn på seg selv og sin organisasjon. Det finnes eksempler i Tyskland. Mest kjent er kanskje Audi fabrikken som tok inn en kunstner i sine produksjonshaller. Han lot seg inspirere av alle delene og det som befant seg i disse arealene og satte sammen spennende skulpturer av det han kunne bruke. Effekten var svært synlig. I løpet av kort tid lot designere og arbeidere seg inspirere til nytenkning. Det er ikke bevist, men kanskje har nettopp dette initiativet vært grunnlaget til den positive utviklingen Audi har vært gjennom de siste ti årene, avslutter Henningsen.