Fra opsjoner til aksjer

Uansett hvor mye Eivind Reiten snakker om «fornuftige opsjonsordninger», har forsvarerne av aksjeopsjoner til toppledere i børsnoterte selskaper en tapt sak.

Hovedproblemet med aksjeopsjoner er ikke at LO-sjef Gerd-Liv Valla og næringsminister Dag Terje Andersen blir forarget, men at det nesten er umulig å designe opsjonsmodeller som medarbeiderne og folk flest finner rimelige og fornuftige. Nå er tiden kommet til å drøfte alternative incentivordninger for toppledelsen i norske selskaper.

Belønning av toppledere er en vanskelig og viktig sak, spesielt i selskaper der staten er en stor aksjonær. Statsråder og ledende politikere rykker med jevne mellomrom ut med kritikk av topplederlønninger, bonuser og fallskjermer, uten at det har fått særlig praktisk betydning. Men det er ingen konstruktiv eierrolle å kritisere. Som hovedeier kan staten legge føringer for styrenes arbeid på området.

Dag Terje Andersen har i eiermeldingen en unik mulighet til å stake ut en fremtidsrobust policy for premiering av toppledere. Denne bør legge vekt på to virkemidler, bonuser og aksjer. Bonusordninger er ok, men de bør ikke være ensidig knyttet til kortsiktige mål som årsresultat og aksjekurs. Kriteriene bør utformes slik at de fanger opp de langsiktige målene for verdiskapingen. Det kan være rekruttering og utvikling av kompetanse, utviklingen i kundetilfredshet, innovasjonsevne målt som nye produkters andel av salget eller bedriftens aksjekurs i forhold til bransjen. Videre bør bonusprogrammer være kollektive, og ikke begrenset til toppledelsen som er vanlig i dag.

Forskningen viser tydelig at insentivordninger som behandler ansatte likt, har størst motivasjonseffekt i bedriften. Salg av aksjer er en modell som ivaretar fordelene ved aksjeopsjoner uten alle minusene ved disse. Det er en praksis som i økende grad tas i bruk i andre land. Sett fra eiernes side, er motivet bak opsjoner og aksjer at toppledelsen skal jobbe etter samme mål som aksjonærene. Det kan for eksempel godt tenkes at Telenor-aksjen ville hatt en annen utvikling hvis ikke Baksaas og resten av toppledelsen personlig hadde hatt personlige interesser i aksjen. Det er også gode grunner for at topplederne i selskaper som DnB Nor, Statoil, Posten og Statkraft burde ha noe av sin personlige økonomi knyttet til utviklingen i selskapets børs- eller markedsverdi.

Skattereglene er grunnen til at aksjesalg til ledere og ansatte ikke har fått særlig omfang i Norge. I de fleste europeiske land kan bedriftene selge aksjer til medarbeiderne til en meget lav inngangspris, gjerne opp til en verdi tilsvarende en månedslønn. Skattefritaket på «fordelen» gjelder helt til aksjen blir solgt, og forutsetter oftest en lengre bindingstid og at alle ansatte har fått samme tilbud.

Det er komplett umulig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet og SV frem til nå har sett det som sin oppgave å stanse ordninger som kan gjøre både ansatte og toppledere til aksjonærer. Eiermeldingen er en sjanse til å se på saken med nye øyne. Alternativet er at man risikerer å falle tilbake til eldre dagers administrasjonsstyre – med få insentiver for ledelse og ansatte og større risiko for verditap for eierne. Og det var vel ikke meningen med statlig eierskap?