Frykt for ny «Sudbø-skandale» -Universitetet i Tromsø gransker doktorgrad

Grethe Støa Birketvedt har gjort karriere som den norske Slanke-Grethe i USA, og i de senere årene også som slankeekspert i VGs vektklubb. Nå jobber hun som lege ved Overvektsenteret på Aker Universitetssykehus og er aktuell med en ny bok om kropp og slanking. Fuskeanklagene stiller hun seg helt avvisende til. «Det er ikke grunnlag for noen kritikk av mine arbeider,» sier hun.

Universitetet i Tromsø, der hun fikk sin doktorgrad i 1995, fikk fuskemistankene i fanget for noen få uker siden. Sist uke ble saken formelt overlevert til en nyopprettet forskningsetisk komité ved universitetet.

Saken skriver seg tilbake til 1993, da Støa Birketvedt fikk antatt en artikkel i det anerkjente britiske medisintidsskriftet British Medical Journal. I artikkelen viser hun hvordan magesårmedisinen Cimetidin kan hjelpe folk med overvektsproblemer. Redaktør for tidsskriftet, Richard Smith, hadde imidlertid sine tvil. Funnene er både uventede og usannsynlige, mener han. En dansk forskergruppe som hadde utført en lignende studie samtidig, fant ikke den sammenhengen som Støa Birketvedt har funnet. Men etter at en komité ved Universitetet i Oslo har gått gjennom artikkelen og ikke funnet noe galt, trykker Smith den, sammen med den danske studien og en ekspertuttalelse som påpeker at det er underlig at Cimetidin skal ha så forskjellig virkning i Danmark og Norge.

I 1995 inngår artikkelen i Støa Birketvedts doktoravhandling ved Universitetet i Tromsø, og i 2006 bruker redaktør Smith den i en bok som eksempel på hvor vanskelig det er for en redaktør å si ifra når man har sine tvil. «Dette skjedde for mange år siden, og tanken på at Cimetidin kan hjelpe mot overvekt, er død. Jeg vet ikke om studien var bedrag, men jeg sitter igjen med alvorlig tvil,» skriver Smith i boken.

Det er, etter det Mandag Morgen kjenner til, i første rekke disse uttalelsene som skal ha fått Universitetet i Tromsø til å reagere og forlange gjennomgang av doktoravhandlingen.

«Når saken blir beskrevet på en måte som går svært sterkt i retning av en påstand om fabrikkering av data, så gjør det oss urolige,» sier dekan Olav Helge Førde ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø. Han understreker at de ikke har noen formening om beskyldningene er riktig eller ikke. «Dette er rett og slett en påstand som krever en gjennomgang fra vår side, siden artikkelen inngår i en doktorgrad vi har hatt ansvar for. Med så mye fokus på slike forhold som det har vært i det siste, syntes vi det var riktig å ta en slik gjennomgang.»

Han sier at de ikke var kjent med at artikkelen var blitt gransket ved Universitetet i Oslo før Støa Birketvedt fikk sin doktorgrad i Tromsø. Daværende leder ved Institutt for allmennmedisin i Oslo, Christian F. Borchgrevink, sier til Mandag Morgen at de ikke så det som naturlig å gå videre med saken etter at den var avsluttet hos dem. «Hun forsvant fra oss, og vi hadde gjort det vi skulle gjøre,» sier han. Samtidig sier han at han tvilte på funnene. «Jeg hadde ikke tro på at resultatet var riktig, men granskningsutvalget konkluderte med at de ikke kunne se at noe var gjort galt. Slikt hender jo av og til, at man får påfallende resultater,» sier han.

Frykter flere fuskesaker

At et anerkjent medisinsk tidsskrift tidligere har reist tvil om Støa Birketvedts arbeid, betyr ikke at hun er skyldig i anklagene som nå reises mot henne. De fleste «bekymringsmeldinger» om forskningsjuks viser seg å være falsk alarm. Blant annet endte den eneste saken som forskningens såkalte uredelighetsutvalg har behandlet så langt i år, med at forskeren ble frikjent.

Men uavhengig av de aktuelle anklagene er det ingen i eller rundt de norske forskningsmiljøene som blir overrasket om det i fremtiden blir avdekket flere «Sudbø-saker», selv om det også understrekes at det alt vesentlige av forskningen foregår på ansvarlig og etisk forsvarlig grunnlag. Kreftforskeren Jon Sudbø ble som kjent frakjent all ære da det i 2006 ble avslørt at han hadde fabrikkert store deler av rådataene som lå til grunn for de oppsiktsvekkende funnene han hadde presentert. Og forskerfusk er absolutt ikke noe særnorsk fenomen. Nylig er nye forskningsskandaler avdekket i både Sverige og Østerrike (se tekstboks).

«En ny Sudbø-sak er absolutt ikke umulig. Rammene er strammet til de siste årene, men den menneskelige natur er uforanderlig, og vi må bare innse at det alltid vil være mennesker som vil tøye reglene,» sier professor og redaktør Magne Nylenna, på generelt grunnlag.

I Forskningsrådet vedgår de at han har et poeng:

«Det er en tøff konkurranse om de midlene vi deler ut. I Forskningsrådet inngår etisk vurdering som del av den faglige vurderingen av alle prosjektsøknader. For alle prosjekter som innebærer forsøk på mennesker, stilles det dessuten krav om at de skal være godkjent av en regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Det er også etablert en del etikkutvalg på de enkelte forskningsinstitusjonene, og det har vært en del oppmerksomhet rundt spørsmål om redelighet i forskningen. Men om det betyr at det foregår mindre juks enn før, er vanskelig å si. Jeg tror nok ikke vi kan utelukke juks,» sier spesialrådgiver Gro Helgesen.

Lex Sudbø

En ny lov om behandling av etikk og redelighet i forskning trådte i kraft 1. juli i fjor. Forskningsetiske komiteer for ulike fagområder har eksistert i mange år, men fikk nå en lovhjemmel. Et nytt nasjonalt uredelighetsutvalg ble etablert. Et tilsvarende utvalg nedsatt av Forskningsrådet dekket bare helsefaglig forskning, og opphørte i praksis i 2001 i påvente av et nytt, nasjonalt utvalg for alle fagområder. Også helseforskningsloven skal endres. Den vil, når den i revidert versjon trer i kraft en gang i 2009, kreve at en forskningsinstitusjon formelt står oppført som forskningsansvarlig. Dette skal gjøre det umulig for en enkelt eller noen få forskere å drive sololøp under en forskningsinstitusjons beskyttende vinger. Dermed skal det heller ikke være mulig for institusjonen å fraskrive seg ansvar for det forskerne deres gjør.

Men forskningsmiljøene selv tror ikke det er mulig å stanse juks med lov. Komiteer og utvalg har sin funksjon, men det viktigste er hva de enkelte forskningsinstitusjonene gjør for å forebygge, og hva de gjør når noen blir tatt med buksene nede. Det er en utbredt oppfatning i forskningsmiljøene at juksesaker er blitt dysset ned for at de ikke skal skade den enkelte forskningsinstitusjons omdømme.

På Rikshospitalet har de nylig opprettet en egen forskningsstøtteavdeling. Den har fått en nøkkelrolle i arbeidet med å sikre at forskningen utføres og presenteres på en etisk forsvarlig måte. Formelle kvalitetsrutiner er utarbeidet, det holdes kurs i forskningsetikk og det gis råd og veiledning.

Geir Gogstad leder avdelingen og poengterer at etikk er et spørsmål om holdninger, og at de ikke har ambisjoner om å ha full kontroll med alle forskningsmiljøene tilknyttet sykehuset. Det publiseres 800 vitenskapelige artikler ved Rikshospitalet hvert år, og det vil være umulig for sykehuset å kontrollere alle, sier han. Derfor satses det på forebygging ved at de enkelte forskningsmiljøene ivaretar gode rutiner.

«Vi har utviklet formelle kvalitetsrutiner, men de har ikke noen verdi hvis det ikke blir fulgt opp i praksis. Derfor trapper vi opp kurs- og informasjonsvirksomheten vår utover våren. Det er en lang marsj å gå. De aller fleste forskere er seg svært bevisst sin egen rolle og hva de driver med. Jeg har ingen tro på at det er mange syndere her, om noen i det hele tatt. Men vi må hindre at ukultur får mulighet til å utvikle seg,» sier Gogstad.

Jon Sudbø var overlege ved Radiumhospitalet, som er en del av Rikshospitalet. Gogstad tror det nå ville vært mye vanskeligere for ham å drive det så langt som han gjorde. «Det ville for eksempel vært utenkelig i dag at ikke flere gikk gjennom de rådata man hadde.»

Dessuten viser han til at kreftforskningen har et protokollutvalg som kvalitetssikrer alle forskningsprosjekter før de settes i gang. Sudbø ble faktisk stoppet av dette utvalget, men det hindret ham ikke i å fabrikkere resultater i egen regi. Utvalgets mandat er nå styrket, og miljøets erfaringer fra Sudbø-saken selv gjør det langt vanskeligere å publisere uholdbare resultater, poengterer Gogstad.

Rikshospitalet har også, i samarbeid med Det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo og sykehusene Ullevål, Aker og Ahus, opprettet et forskningsombud. Har man mistanke om at forskere har gjort noe uredelig, kan man henvende seg til ombudet, eller man kan søke råd der.

Gogstad tror dessverre ikke Sudbø-saken er enestående: «Norske forskere er nok ikke bedre enn andre forskere. At slikt forekommer med jevne mellomrom, det vet vi jo. Men Sudbø-saken var sjelden og unik i den forstand at det er langt mellom de gangene slikt kommer opp i dagen,» sier han.

Medforfattere får på pukkelen

Kildene Mandag Morgen har snakket med i og rundt forskningsmiljøene er enige om at mange riktige skritt er tatt de siste årene for å forebygge forskningsjuks. Men selv om mye er gjort, og mer er på gang, er det spesielt ett punkt det fortsatt syndes på, og som det ifølge Mandag Morgens kilder ikke er blitt tatt nok tak i. Det gjelder bruken av medforfattere. Mange forskningsartikler har fortsatt en forfatterliste lang som en italiensk filmrulletekst, og i flere av de siste årenes forskningsskandaler viser det seg at mange av forfatterne ikke hadde noe særlig kjennskap til artikkelens innhold.

Redaktør Richard Horton i det anerkjente medisintidsskriftet The Lancet er blant dem som mener det her er mye å gripe fatt i. Han gikk selv på limpinnen og trykket østerrikeren Hannes Strassers oppsiktsvekkende artikkel om stamcellebehandling av urinlekkasje (se tekstboks), og opplevde at den ene etter den andre av Strassers medforfattere forsøkte å distansere seg fra artikkelen etter at skandalen var et faktum. En av dem, en instituttleder, forsvarte seg med at han kun var trukket inn som «æresforfatter», og at han i praksis bare hadde lånt bort navnet sitt uten å ha hatt noe annet med den skandalebefengte forskningen å gjøre.

Det hører med til historien at instituttlederens unnskyldning langt på vei ble godtatt av det østerrikske granskningsutvalget som gikk igjennom saken. Også i Sudbø-saken ble medforfatterenes ansvar drøftet både høylydt og hoderystende, og mange mente at de slapp for lett unna granskernes blikk.

«Når det gjelder bruk av medforfattere, så er det dessverre ikke skjedd så mye. Her syndes det nok fortsatt. Komiteen som gransket Sudbø, frikjente medforfatterne fordi det på dette området er uklare regler. Etter min mening slapp de svært lett unna med det,» sier Magne Nylenna, som er professor i samfunnsmedisin ved NTNU og Universitetet i Oslo, redaktør for nettstedet Helsebiblioteket.no og tidligere generalsekretær i Den norske lægeforening og redaktør for foreningens tidsskrift. Han viser til de såkalte Vancouver-reglene for publisering i medisinske tidsskrift (se tekstboks), og ofte blir referert til, men ikke overholdt. Vancouver-reglene fastslår at alle forfattere som står oppført som ansvarlige for en artikkel, må ha vært vesentlige bidragsytere både i forbindelse med selve forskningsarbeidet og under skrivingen av artikkelen.

Matthias Kaiser, filosofiprofessor og sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi, er enig. «Sudbø-saken gjorde at mange fikk øynene opp, og noen institutter har nå en klarere politikk på dette området. Men vi må nok si at her syndes det fortsatt,» sier han.

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Sveinung Engeland

sveinung@mandagmorgen.no

Tekstboks

Forskning, løgn og juks

Historien er full av historier om forskningsjuks. Dette er noen av de ferskeste og nærmeste.

Sudbø-saken: Regnes som Norges største forskningssvindel. Kreftforsker Jon Sudbø ved Radiumhospitalet hevdet i en oppsiktsvekkende artikkel i det britiske legetidsskriftet The Lancet at smertestillende medikamenter kunne motvirke kreft i munnhulen. Men kort tid etter, i januar 2006, ble det avdekket at artikkelen var bygget på fabrikkerte data. Sudbø innrømmet å ha diktet opp flere hundre fiktive pasienter med falske navn, personnumre og sykdomshistorier. En internasjonal granskningskommisjon konkluderte et halvt år senere med at mesteparten av Sudbøs forskningsarbeid måtte underkjennes, og doktorgraden hans ble trukket tilbake.

UMB-saken: Trekvart år etter Sudbø-saken, i september 2006, dukket en ny sak om forskningsjuks opp i mediene. Da ble det kjent at Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og Universitetet i Oslo gransket en forsker for juks og manipulering med data. Da han i 2005 ble konfrontert med mistanken, sluttet han frivillig ved UMB. Det spesielle ved saken var at han fikk fortsette ved et annet universitet også etter at han var blitt avslørt. En granskningskommisjon konkluderte i desember 2007 med at det var foretatt manipulasjon og dels fabrikasjon av data, men at den ikke hadde klart å komme til bunns i hvem som hadde trikset med dataene.

Strasser-saken: Den østerrikske urologen Hannes Strasser vakte oppsikt da han i fjor sommer publiserte resultatene fra sine forsøk med stamcellebehandling av urinlekkasje. Forsøkene gikk ut på å hente muskelstamceller og bindevevsceller fra pasientens

Armmuskler, dyrke disse cellene og sprøyte dem inn i pasientenes sviktende urinrørmuskulatur. Resultatene var forbløffende. Men etter hvert kom det frem at Strasser verken hadde sørget for godkjenning for forsøkene eller forsikring til pasientene. En granskningskommisjon konkluderte med at det er betydelige mangler i måten dataene er behandlet på, og reiser også tvil om forsøket som ble beskrevet i The Lancet faktisk ble gjennomført.

Stan-metoden: Det er bare noen uker siden nyheten sprakk i Sverige om at den utbredte Stan-metoden for fosterovervåkning kanskje hviler på juks. En utredning ved Lunds universitet fastslår at data antagelig er blitt manipulert i forskningsrapporten som ble lagt til grunn da Stan ble offisielt godkjent. De oppsiktsvekkende gode resultatene i Stan-metodens favør ble publisert i The Lancet i 2001 og vakte internasjonal oppmerksomhet. Siden har minst halvparten av Sveriges fødeklinikker tatt i bruk metoden. Ennå er det mange uklarheter i denne saken, som fortsatt granskes i Sverige.

Hwang Woo-suk: Den mest spektakulære forskningssvindelen de siste årene. Den koreanske stamcelleforskeren Hwang Woo-suk påsto i 2005 at han hadde fått til å dyrke stamceller med DNA som var identisk med bestemte pasienters, såkalte skreddersydde stamceller. Teknikken kalles terapeutisk kloning eller somatisk kjerneoverføring. Hwang ble nasjonalhelt i Sør-Korea, og det ble stor skandale da det viste seg at han og flere forskere ved laboratoriet hadde fabrikkert resultatene.

Kilder: Wikipedia, dagensmedicin.se, forskning.no, NTB, The Lancet

Tekstboks

Dette er en medforfatter

Vancouver-reglene, utformet av redaktørene i de internasjonale medisinske tidsskriftene, regnes ofte som de internasjonale retningslinjene for medforfatterskap. De stiller tre krav til medforfattere, og samtlige krav må være oppfylt.

* Alle forfatterne må ha gitt vesentlig bidrag til idé og utforming, eller datainnsamling, eller deltatt i analyse og tolkning av data.

* Forfatterne må ha kommet med vesentlige bidrag i forbindelse med selve skrivingen eller revideringen av manuskriptet.

* Forfatterne må ha godkjent den endelige manuskriptversjonen.