Høyres veivalg

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Ingenting var viktigere denne uken enn regjeringsforhandlingene på hotellet ved Hurdalssjøen.

Styringsplattformen som er ventet å komme ut av forhandlingene bestemmer ikke bare mye av politikken i de kommende fire årene. Den vil også legge føringer for stortingsvalget fire år frem i tid. Senterpartiet og Arbeiderpartiet blir låst til å gå for fire nye år sammen.

Deres felles politikk vil bestemme om de i valget i 2025 fremstår som et reelt sentrumsalternativ eller om de fortsatt vil presentere seg som ledere for en rødgrønn blokk.

Opposisjonen kan påvirke regjeringens posisjonering

Ettersom vi i den kommende stortingsperioden høyst sannsynlig hele tiden vil ha en mindretallsregjering, vil de kommende opposisjonspartiene også kunne påvirke regjeringens posisjonering.

MdG, Rødt og SV kan velge å være så lite samarbeidsvillige at de presser regjeringene innover mot sentrum og mot høyre.

Høyre, Frp, Venstre og KrF kan bestemme seg for å ta imot regjeringen ved å inngå en del kompromisser med den, men de kan også velge å være enda steilere enn de genuint rødgrønne partiene.

Hensikten vil i så fall være å presse Ap/Sp-regjeringen til å samarbeide utover mot de røde og de grønne. I valgkampen i 2025 vil det i så fall være mulig å fremstille Støre-regjeringen som et viljeløst redskap for de superradikale i SV, Rødt og MdG.

Venstre og KrF er de to partiene som har størst manøvreringsrom.

Det kan ikke utelukkes at de om noen år tilbyr Støre-regjeringen å bli dens budsjettpartner. De vet at veldig mange Senterparti-politikere ønsker seg en slik utvikling fordi det kan være starten på byggingen av et nytt sentrumsalternativ.

Venstre og KrF vil helt sikkert holde fast på at den regjeringskonstellasjonen de nå sitter i er den beste, men strategene i de to partiene ser at de innen 2025 igjen vil få spørsmål om forholdet til Frp.

Det er liten grunn til å tro at Høyre vil avskrive Frp som mulig regjeringspartner etter valget i 2025. Det gjelder nesten uansett hvordan Fremskrittspartiet utvikler seg under Sylvi Listhaugs ledelse. Partiet kan både utvikle seg til et mer rendyrket høyresideparti slik nestleder Ketil Solvik-Olsen ønsker seg det, og det kan bli mer establishment-opposisjonelt slik blant andre Carl I. Hagen ønsker.

I valgkampen var det interessant å se hvordan Sylvi Listhaug gang på gang posisjonerte seg i opposisjon til alle de andre partiene. Det var et poeng for henne ikke å gjøre forskjell på opposisjonen og de partiene hun ganske nylig hadde sittet i regjering sammen med. Alle de andre partiene var like ille.

Uansett hvordan Frp utvikler seg kommer partiet ganske sikkert til å stå samlet bak kravet om at et nytt regjeringssamarbeid bare kan skje med Høyre, og at KrF og Venstre må holdes på utsiden.

Høyre tilbake i historisk skvis

Dermed er Høyre tilbake i den historiske skvisen mellom sentrum og Frp. I de fire kommende årene må Høyre-strategene finne ut av hvordan de skal forholde seg til den skvisen.

Skal de gjøre som Erna Solberg har gjort de siste åtte årene – bare satse på at Venstre, KrF og Frp alltid vil være så borgerlig innstilt at de til syvende og sist ender i et kompromiss styrt av Høyre.

Eller skal kanskje heller Høyre manøvrere slik at det overtar velgerne til enten Frp eller Venstre/KrF?

Det er ikke vanskelig å lage scenarioer der enten Frp eller Venstre/KrF havner under sperregrensen og der velgerne i praksis befrir Høyre fra den ytterst ubehagelige spagaten mellom ytre høyre og sentrum.

Dersom Høyre skal presse Frp ned mot sperregrensen, er det to ting som gjelder. Det første er at Europa beholder en minst like streng innvandringspolitikk som i dag. Frp må ikke kunne vinne velgere på å være det mest innvandringskritiske partiet.

Den andre jobben må Høyre gjøre selv. Partiet må føre en mer tydelig høyre-politikk slik at det blir vanskeligere for Ketil Solvik-Olsen og hans folk å fremstå som de egentlige høyrepolitikerne.

Ingrediensene i en mer tydelig høyrepolitikk er lavere skatter og avgifter og mindre vekst i offentlig sektor.

Høyre må i større grad fremstå som forsvarer av næringslivets interesser. Det kan gjerne være grønt, men bare på den måten næringslivet ønsker det – altså i form av støtteordninger og samarbeidsavtaler og ikke i form av reguleringer og avgifter som truer den internasjonale konkurransekraften.

Dersom Høyre lykkes i å spisse høyre-profilen, kan partiet gjøre seg håp om at Frp faller på meningsmålingene, og det vil ganske raskt føre til at det oppstår et press internt i Fremskrittspartiet om å bli enda mer ytterliggående.

Resultatet kan bli splittelser og bråk som driver partiet videre nedover på målingene.

Høyre må gjøre viktige valg raskt

Et alternativ for Høyre-strategene er å posisjonere seg slik at det ikke blir særlig rom for KrF og Venstre i de kommende årene.

Da gjelder det å gi litt mer tyngde til de verdikonservative i partiet og å passe på at KrF ikke klarer å fremstå som et tydelig alternativ for de som er opptatt av familie- og eldrepolitikk.

Venstre kan utmanøvreres ved at Høyre på noen utvalgte saker profilerer seg som mer grønt enn Støre-regjeringen.

Det kan for eksempel skje i oljepolitikken der det er ventet at Høyre blir regjeringens samarbeidspartner. Man kan se for seg situasjoner der Høyre på noen små og avgrensede områder setter strengere rammer for oljeindustrien enn det Støre-regjeringen gjør. Høyre vil hele tiden ha det privilegiet at det kan innta sine posisjoner etter å ha sett hva regjeringen går inn for.

Dersom Høyre lykkes i å ta de relativt små politiske rommene som i dag fylles av KrF og Venstre, kan det hende at de to sentrumspartiene presses til å inngå flere avtaler med den rødgrønne blokken.

Det kan være bra for Høyre. Erfaringen tilsier at verken Venstre eller KrF tåler å vingle frem og tilbake over høyre-venstre skillelinjen i politikken.

Høyre har fire år på å posisjonere seg, men det er noen valg som må gjøres superraskt.

De viktigste vervene på Stortinget må fordeles i slutten av neste uke. Den prosessen vil bli smertefull. Noen av de avgående statsrådene må nødvendigvis bli satt på sidelinjen – det samme gjelder for noen av de som har profilert seg sterkest i de fire siste årene.

Det er mulig at vi allerede i den prosessen vil kunne få noen antagelser om hvordan Erna Solberg og hennes folk ser for seg de fire kommende årene.

Hvor vil de eksempelvis plassere Nikolai Astrup? Den avtroppende kommunalministeren fremstår som litt mindre sosialdemokratisk enn mange av de andre partitoppene. Det burde gi ham forutsetninger for å ta luven av Frps klassiske høyreside-politikere.

Enda tydeligere ville det være om de mest grønne fra den forrige stortingsgruppen beholder sine posisjoner.

Da har Erna Solberg gitt et klart signal om hvor hun ønsker å ta partiet.