Hugo Chavez frister StatoilHydro

Bedre enn Lofoten? Orinoco-beltet er et av verdens største oljefelt og er den første muligheten til å investere i Venezuela på ti år. Auksjonen som skal fordele feltene mellom ivrige oljeselskap, trekker imidlertid ut fordi selskapene har problemer med president Hugo Chavez’ betingelser. StatoilHydro er forhåndskvalifisert for budrunden, og leter nå etter utenlandske samarbeidspartnere.

StatoilHydro vil gjerne vokse, men fremtiden ser faretruende slank ut. I hvert fall om selskapet kun har norsk sokkel til å gjøre seg mer fet på. Med dårlige utsikter til nye store funn i Nordsjøen, et svært betent og mulig SV-stengt Lofoten, og en uklar fremtid i Barentshavet, er det de internasjonale områdene som utgjør det største potensialet for ny oljevekst for selskapet.

Da Statoil overtok Hydros olje- og gassdivisjon, var argumentet at selskapet trengte tyngde for å kunne hevde seg i utlandet. Det russiske Stockman-feltet var den første store testen, Carabobo-blokken i Venezuelas Orinoco-belte kan bli den neste.

Fordelingen av feltene i Orinoco-beltet (se figur) omtales som en av verdens største oljeauksjoner. Auksjonen av nye felt skulle vært i gang i fjor, men har blitt utsatt mange ganger og senest i slutten av juli i år. Oljeminister i Venezuela, Rafael Ramirez, sa i august at han vil prøve å avholde auksjonen innen utgangen av året. 20 selskaper vurderer å by på auksjonen. De statlige oljeselskapene i Kina, Russland, India og Brasil, samt private selskaper som Shell, BP, Chevron, Total, og Eni vil, i tillegg til StatoilHydro, alle ha tilgang til Orinoco-beltets Carabobo-blokk – der minst 15 milliarder påviste fat med tungolje ligger og venter.

Prosjektet er stort. Kollektiv utbygging av hele Carabobo-blokken vil kreve investeringer for mellom 30 og 60 milliarder dollar fordelt på tre prosjekter som samlet kan produsere opp til 1,2 millioner fat olje om dagen. Det er mye. Hele norsk sokkels totale produksjon utgjør rundt fire millioner oljeekvivalenter per dag. Kostnadene for uvikling av Stockman-feltet er til sammenligning anslått til 20 milliarder dollar.

Strategisk spill

De stadige utsettelsene skyldes det strategiske spillet mellom oljeselskapene og myndighetene i Venezuela – personifisert ved president Hugo Chavez. Velferdsstaten i Venezuela opprettholdes av det statlige venezuelanske oljeselskapet Petróleos de Venezuela S.A. (PDVSA). I dag selger PDVSA subsidiert mat, betaler for skole og politiske kampanjer.

Den økonomiske situasjonen i verden har medført at PDVSA stiller hardere krav til partnerne enn tidligere. Oljeprisen er lavere, oljeselskapene har hatt finansieringsproblemer, og Venezuela opplever for tiden 24 prosent inflasjon og 2,5 prosent fall i BNP. Kursen på valutaen bolivar er offisielt fastlåst til dollar, men under sterkt press i det parallelle valutamarkedet.

– De nye betingelsene for oljeselskapene er imidlertid ikke så harde som mange selskap vil ha det til, sier oljeanalytiker Trond Frode Omdal i Arctic Securities. -I det gamle systemet satt Venezuela igjen med veldig lite eller ingenting. Jeg kan forstå at de stiller hardere krav i dag, men det er mulig de sikter litt for høyt, legger han til.

Om Chavez & co kan stille hardere krav er likevel et åpent spørsmål. Etter en streik i PDVSA i 2002 sparket president Chavez like godt 18.000 av 40.000 ansatte som straff for hva han så på som et forsøk på statskupp. Det førte til en hjerneflukt av ingeniører til bedre betalte jobber i utlandet. Skal landet bygges videre må det derfor skje i samarbeid med utenlandske partnere. Til nå har det ikke manglet på interessenter, men budene har uteblitt.

De som klager over ustabile rammebetingelser i Norge har åpenbart ikke drevet butikk i Venezuela. Oljeselskapene har mange grunner til å tvile på Venezuela som investeringsprospekt. Den kanskje største frykten er at Chavez skal ekspropriere eiendelene. Pietro Pitts, redaktør i Latin Petroleum Magazine sier til Financial Times at 70 oljeserviceselskaper er tatt over av staten så langt i år. Mange spør seg også hva som skjer dersom det politiske regimet endres. Senest i 2002 ble det utført et kuppforsøk mot Chavez. Det kan skje igjen, og da kan betingelsene endres på ny. Skattenivået har økt fire ganger siden 2004 i Venezuela og PDVSA har utelatt å betale dividende til partnere i flere felles prosjekt.

En annen konflikt knytter seg til hvem som skal ta regningen. Utenlandske selskap kan ikke eie mer enn 40 prosent av et felt, mens PDVSA skal eie minst 60 prosent. Partnerne er likevel nødt til å ta 100 prosent av kostnadene knyttet til finansiering og utvikling av ny teknologi. I dag er utnyttingsgraden 5 til 10 prosent for denne typen felt, myndighetene ønsker utvinning av 20 prosent i fremtiden. Til det må det utvikles ny og kostbar teknologi.

Situasjonen virker fastlåst. Selskapene tør ikke by, og PDVSA vil ikke fire på kravene. Oliver L. Campbell var finansdirektør i PDVSA frem til 2002. I en kronikk publisert i The Independent i august går han gjennom hva han ser på som handlingsrommet for PDVSA og gir samtidig innblikk i hva de internasjonale oljeselskapene håper på:

*Mulighet for erstatning: Tillat selskapene å føre tvister for en internasjonal domstol. Venezuela har inngått 28 handelsavtaler med andre land som åpner for dette. Hvorfor kan ikke PDVSA tillate det? spør Campbell. Selskapene ønsker denne muligheten etter at både ExxonMobil og ConocoPhilips søkte erstatning for ekspropriasjon av deres felt i 2007.

*Gjeninnfør «joint venture»-modellen: Før kunne utenlandske selskap inngå som likeverdige partnere i et felt, nå må de være med som «mindretalls-aksjonærer.» Dette utgjør et betydelig usikkerhetsmoment for investorene, mener Campbell.

*Senk lisensavgiften til 20 prosent: Den store forskjellen mellom oljen produsert fra Orinoco-beltet og andre steder i Venezuela er at den må oppgraderes før den kan selges. De såkalte «upgraders», små raffinerier som omdanner tungoljen til vanlig olje, er dyre, og selskapene burde kompenseres for investeringen. En måte å gjøre dette på ville være å senke avgiften fra dagens nivå på 33 prosent. Avgiften var 16,67 prosent i mange år frem til 2002.

*«Gode tider»-skatten kan justeres: En ekstra skatt inntreffer når oljeprisen overstiger 70 dollar fatet. Både oljeminister Ramirez, presidenten i Opec og direktøren i BP oppgir at minst 80 dollar fatet er nødvendig for å opprettholde de nødvendige investeringene. Man kunne hevet dette taket til 100 dollar per fat før skatten slår inn, foreslår Campbell.

Brent barn skyr ikke ilden

StatoilHydro er ikke helt ferske i den venezuelanske jungelen. Selskapet har vært engasjert i Venezuela gjennom Petrocedeño-prosjektet (tidligere Sincor) siden 1997. Prosjektet er en allianse bestående av StatoilHydro, Total og det statlige venezuelanske oljeselskapet, PDVSA, og betegnes som det mest vellykkede og lønnsomme av alle tungoljefeltene i Venezuela. I 2007 reduserte Chavez StatoilHydros andel fra 15 prosent til 9,67 prosent som et ledd i den sosialistiske presidentens plan for å nasjonalisere oljeinntektene. Detaljene rundt ekspropriasjonen er ikke kjent, men Statoil og Total hevdet de mottok et tilfredsstillende milliardbeløp i kompensasjon.

Fernando H. Branger, forsker ved Centro de Energía y Ambiente i Caracas, sier til Mandag Morgen at prosessen rundt Carabobo-auksjonen langt fra har vært åpen. Men noen lekkasjer har likevel nådd de lokale avisene. Blant annet har selskapene forsøkt å danne konsortier for å spre risikoen og gjøre seg mer attraktive overfor Chavez.

Flere oljeanalytikere Mandag Morgen har snakket med sier de forventer at StatoilHydro kommer til å levere inn bud sammen med det franske selskapet Total. Rett før sommeren ble det likevel kjent at StatoilHydros samarbeidspartner i Venezuela planlegger å by på to store felt sammen med det statlige kinesiske oljeselskapet China National Petroleum. Ikke lenge etterpå gikk ryktene om at Statoil også hadde funnet et nasjonalt oljeselskap. Ifølge Marianna Parraga, ekspert på latinamerikansk oljeindustri og journalist i Reuters, var StatoilHydro i samtaler med brasilianske Petrobras og portugisiske Galp Energy om å danne et konsortium. Parraga sier til Mandag Morgen at disse samtalene ble satt på vent da auksjonen ble utsatt i slutten av juli.

– Det er ikke naturlig. Petrobras har kompetanse på dypvannsboring, men ikke tungoljeboring som Orinoco-beltet består av, sier Trond Frode Omdal. Det er mer naturlig å fortsette med Total.

På den annen side har StatoilHydro allerede inngått samarbeid med Petrobras innen biodrivstoff-prosjekter i Brasil, hvor selskapet er inne som eier i flere felt. Professor Øystein Nordeng ved Handelshøyskolen BI synes et slikt konsortium høres ut som en god ide. – Det kan være klok posisjonering, sier han.

Russerne i gang

Et konsortium som er kommet godt i gang, er en samling russiske selskap. I forrige uke kom nyheten om at blant andre Rosneft Oil Co, Lukoil OAO og Gazprom betaler bonusen på 1 milliard dollar for å bore i Junin 6-feltet i Orinoco. Ved platåproduksjon vil feltet produsere rundt 400.000 fat per dag. Investeringene vil være på rundt 20 milliarder dollar.

Men avtalen Chavez gjorde med russerne er ikke av det slaget StatoilHydro kan gjøre. Da presidenten reiste til Russland for å signere kontrakten, ble det også signert en større våpenavtale. Chavez tok med seg 92 tanks, samt flere raketter og antiluftskyts til en verdi av 2,2 milliarder dollar hjem fra Moskva, og alt er betalt gjennom et gunstig lån fra statsminister Vladimir Putin. Landene inngikk også en avtale om å bygge opp kjernekraft i Venezuela.

Våpenhandelen med russerne og andre tegn på venezuelansk opprustning har fått USA til å bekymre seg for et våpenkappløp i regionen, men det er tvilsomt om det vil føre til konflikt. Benedicte Bull i Norwegian Latin America Reseach Network (NorLaRNet) beskriver Obamas Venezuela-politikk som fraværende.

«De vil søke å reetablere diplomatiske relasjoner, unngå konflikt og ellers være enige om å være uenige. Venezuela vil på sin side søke nye markeder for sin olje», skrev hun i en analyse i mai. Bull mener det vil være positivt for Norge om økt latinamerikansk integrasjon ledet an av Brasil, vil kunne føre til et mindre isolert Venezuela. Det vil også virke positivt for oljenasjonen Norge dersom USA tar Venezuela inn i varmen.

Oljeanalytiker Helge Andre Martinsen i Nordea tror StatoilHydro må belage seg på å vokse i utlandet. – Men man kan aldri utelukke muligheten for ny vekst også her til lands, sier han.

– Det var ingen for ti år siden som forutså de enorme funnene vi ser i Brasil i dag. Plutselig dukker det opp et stort felt der man tidligere ikke trodde det fantes olje, noe som blant annet kan skyldes teknologiutvikling eller nye geologiske modeller. Det samme kan skje i Norge, for eksempel på dypt vann, i Lofoten eller Barentshavet.

StatoilHydro vil nok fortsette som ensom nordmann i Venezuela en stund til. Guldbrand Wangen i INTSOK, en sammenslutning av olje- og gassbedrifter og næringsorganisasjoner, sier til Mandag Morgen at norsk industri ikke vil komme til å følge Statoilydro til Venezuela, selv ikke om landet øker sitt engasjement. – Slik vi anser den politiske situasjonen, er risikoen for høy og Venezuela er derfor ikke et prioritert område for oss, sier Wangen.

Men den som våger, kan risikere å vinne. Sist uke offentliggjorde Chavez at landet også har enorme gassforekomster som de ønsker å utvikle til eksport sammen med utenlandske partnere.

Mandag Morgen

Joakim B. Jacobsen

joakim@mandagmorgen.no

Tekstboks

Carabobo-blokken

Dersom Carabobo-blokken deles i tre like deler, kan det være snakk om en platåproduksjon på rundt 400 000 fat om dagen per felt. Med dagens kostnadsnivå, oljepris og Venezuelas skatteregime kan et slikt felt være verdt rundt 200 milliarder kroner i nåverdi. Lisensreglene tilsier at PDVSA skal beholde minst 60 prosent av hver blokk. Auksjonsdeltagerne må betale Venezuelas myndigheter en bonus basert på forventet produksjon, og er pliktig til å forklare oljefordelingsplanen sin samtidig som de holder mindretallsandeler i feltene. Selskapene må også betale en bonus på mellom 500 millioner dollar og en milliard dollar for operatørskap i tillegg til lisensavgift og skatt.