Hva er det med Høyre?

Erna solberg har sikkert gode intensjoner med sitt overraskende forslag til statsborgerlov, men det torpederer Høyres bestrebelser på å bli det moderne toleransepartiet. Hva er det som har skjedd med partiets europeiske og liberale instinkter, når dets talsmenn havner i selskap med de mest nasjonalistiske strømninger i Europa?

I en befolkningsundersøkelse som ble lagt frem av Norge 2005 forrige uke, kom det frem holdninger som viser at Norge sliter med å fremstå som et inkluderende land for innvandrere som er stolte av egen kultur og ikke vil miste sin identitet. Undersøkelsen viser at folk flest vil at ikke-vestlige innvandrere skal «bli norske» så fort som mulig. Den sier også noe om nordmenns syn på statsborgerskap, og svarfordelingen avdekker en oppsiktsvekkende selvmotsigelse: Et overveldende flertall, fire av fem nordmenn, ønsker ikke å gi opp sitt norske statsborgerskap hvis de bosetter seg i utlandet.

På det praktiske plan har statsborgerskap mistet mye av sin betydning på grunn av rettighetslovgivingen og samarbeid internasjonalt og i EU. Men for noen rettigheter skilles det klart mellom utlendinger og nordmenn, for eksempel hva angår stemmerett og valgbarhet ved stortingsvalg, ansettelse i en del offentlige stillinger og rett til diplomatisk beskyttelse utenfor landets grenser.

Men om det juridiske innholdet er svekket, er statsborgerskap fortsatt viktig som et uttrykk for menneskets tilhørighet og identitet. Det gjelder ikke minst mennesker som arbeider og bor i et annet land enn de er vokst opp i, og fortsatt har store deler av familien i sitt første hjemland. I de fleste land vi sammenlikner oss med – Sverige, Finland, Storbritannia, Nederland, Frankrike, Canada, USA – har man valgt å løse dette problemet ved å åpne for dobbelt statsborgerskap for mennesker som på grunn av ekteskap, botid, og så videre, kvalifiserer for dette. I Norge anbefalte det offentlige utvalget som utredet spørsmålet den samme modellen, og fikk støtte fra de aller fleste høringsinstansene.

På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at Høyre-statsråden legger frem en proposisjon som på prinsipielt grunnlag argumenterer mot dobbelt statsborgerskap, og avviser utvalgets moderate oppmykningsforslag. I stedet vil hun ha en innskjerping av kontrolltiltakene i forbindelse med søknader om statsborgerskap.

I Oslo er Høyres byrådsleder Erling Lae tydelig inspirert av Richard Floridas tanker, og vil gjøre hovedstaden til en magnet for de flerkulturelle og kosmopolitiske kunnskapsarbeiderne. Erna Solberg har selv tatt til orde for at Norges omdømme skal endres fra asylland til arbeidsinnvandringsland (se Ukebrevet nr. 30, 2004).

Det er tydelig at politikerne er usikre på betydningen av spørsmålet om dobbelt statsborgerskap. Derfor vil vi foreslå at Stortinget, som nå har fått saken til behandling, retter spørsmålet til dem det gjelder. Det kan for eksempel være de 70.000 utlendingene – hvor flertallet er kvinner – som i dag kvalifiserer for norsk statsborgerskap, men som ikke engang har søkt. Eller man kan stille spørsmålet til studenter ved de internasjonale lærestedene, som ennå ikke har tatt stilling til hvilket land de vil bosette seg i. Nå må Norge snart ta konsekvensen av at verden har endret seg, og invitere samfunnsborgere til også å bli statsborgere.