Hva er det mennesket bak masken egentlig vil?

«Det finnes ikke to mennesker som er like – og det er begge glad for,» har den svensk-amerikanske forfatteren Olin-Miller påstått.

Som headhunter gjennom flere tiår kan jeg underskrive på den påstanden. Og jeg deler uten å nøle gleden over ulikheten, for det er nettopp den som gjør jobben min så interessant,

Som rådgiver lærer jeg stadig mer om mennesker, men jeg kan ikke si meg enig med Pablo Picasso, som mente at det er langt flere kopier enn originaler blant menneskene. Kanskje tenkte han primært på sin egen yrkesgruppe?

Uansett: En headhunters oppgave er å finne frem til selve originalvaren i kandidaten. Dessverre er det ikke alltid like lett å grave den frem ...

Etter hvert som min evne til å «lese» mennesker forhåpentlig har utviklet seg, har jeg blitt stadig mer bevisst på å prøve å avdekke kandidatenes innerste ønsker.

Og da mener jeg de aller innerste, de vedkommende ofte ikke har erkjent for seg selv en gang.

Hva er det mennesket bak masken egentlig vil? Kanskje vil hun/han helst gjøre noe helt annet enn å ta den toppjobben jeg snart er i ferd med å tilby vedkommende?

Jeg kjenner til en forhenværende likningssjef som har omskolert seg til bussjåfør, og er lykkelig over å ha skiftet beite. Å kjøre buss er objektivt sett utvilsomt mye hyggeligere enn å ri paragrafer, og ifølge sangen har jo også alle bussjåfører godt humør. Hvis ikke er han jo ingen bussjåfør!

Likningssjefer kan neppe spøke med malere som jobber svart eller andre yrkesgrupper som byr frem sine tjenester under Bill.merk. RILUM.

En headhunter må holde fokus på byttet. Man må vite hva man jakter på.

Hvilke egenskaper og talenter bør kandidaten ha? Hvilken faglig og kulturell bakgrunn er best egnet for den aktuelle stillingen?

Holder du ikke fokus på hva du eksakt er ute etter, kan du fort ende opp med en grevling – mens det var en elg du ønsket deg.

Det er også avgjørende at oppdragsgiver er enig i hva slags jakt man er på. Å komme hjem med en blypepret rype er noe helt annet enn å ha felt selve storoksen.

Så skal «slaktet» mørnes. Mer presist: Den valgte kandidaten. Akkurat som ugress, planter og trær må få lov til å vokse seg til, må også mennesker få tid til å slå rot. Alt for ofte forsømmes dette. Man glemmer at ting tar tid.

En headhunter bør derfor følge opp begge parter grundig, tett og nøye i måneder etter ansettelsen, for å sikre at begge parter – den ansatte og oppdragsgiver – er på samme, riktige spor. Headhunterens rolle er stadig å være rådgiver og coach.

Begge parter skal være likeverdige for headhunteren, som er brobyggeren.

Oppgaven blir å unngå at det blir «a bridge over troubled water.»

Det viktigste nevnes til slutt: Nemlig nettverket. Uten et aktivt og tillitsfullt nettverk kan det bli svært vanskelig å finne den optimale kandidaten innen rimelig tid.

Og hva er rimelig tid? En tommelfingerregel er at det bør avsettes minimum hundre timer til en researchprosess.

Hva er et godt nettverk? Jo, det er et nettverk som er pulserende og levende, basert på gjensidig tillit mellom medspillerne. Først da åpner de store mulighetene seg, og det skapes vinn-vinn-situasjoner, både privat og i business.

Ber jeg noen om en tjeneste, vet jeg at den forutsetter en motytelse. Det er viktig å fornemme hva denne motytelsen er, før man ber om en tjeneste fra riktig person. Et nettverk skal brukes, aldri misbrukes.

«Vi strekker oss mot månen men tør ikke strekke hånden ut mot en annen,» skrev Sonja Lid. Hun er inne på noe der ...

Og her er jeg ved kjernen av hva jeg ville formidle denne gangen: Uten en åpen, ærlig og oppriktig interesse for andre mennesker, med et ønske om det beste for alle, blir en ikke en god hodejeger.

Så enkelt er det.

Og så vanskelig.