DP helg
Hva er det som får et menneske til frivillig å holde ut smerten?
Heidi Mittun-Kjos bor sammen med en ultraløper og har i debutromanen «Områder av særlig betydning» undersøkt hva som driver dem og hvorfor de vil presse kroppen til tålegrensen og litt over.
Hva handler romanen om?
– Romanen følger Ada og teller ned mot et 100 kilometer langt ultraløp hun skal delta i.
– Ada er landskapsarkitekt, mor til to barn og befinner seg i den tilsynelatende vellykkede middelklassen, men det et stort misforhold mellom Adas ytre og indre liv. Ada har vokst opp i en religiøs sekt, hun tenker som en religiøs fanatiker, men er selv uten tro.
– Idealismen knyttet til arbeidet er i ferd med å forsvinne, i nære relasjoner er hun distansert. På mange felt lukker det seg mer og mer for henne, alt som til slutt gjenstår er 100 kilometer å løpe gjennom Nordmarka.
Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?
– Jeg bor i et område av Oslo hvor det løpes mye og langt, og jeg bor selv sammen med en ultraløper. Hva er det som driver dem, hvorfor så langt, hvorfor presse kroppen til tålegrensen og litt over? Det ville jeg undersøke gjennom en kvinnelig karakter som ikke er særlig sosial, men derimot veldig dedikert til denne ene aktiviteten. Og det må være greit, tenker jeg, for alle kjønn.
Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?
– Jeg har ikke et bestemt budskap, jeg ville på innsiden av Ada og undersøke hva som får et menneske til å frivillig utholde enorme mengder smerte. Vi bærer alle i større eller mindre grad på et indre trykk. Kanskje kan romanen virvle opp noen tanker om hvordan å finne sitt eget utløp for det. Det ville i så fall være fint.
Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?
– Nei, jeg vil ikke kalle det skrivesperre. Men det har selvsagt vært perioder hvor jeg har vridd meg på stolen av partier som ikke flyr, det er veldig ubehagelig.
Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?
– Jeg skriver i alle ledige lommer, skriver på mobilen når jeg reiser kollektivt, T-banetid er perfekt skrivetid. Når jeg setter meg ned for å skrive om kvelden, bearbeider jeg notatene eller kaster dem.
Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?
– Forfatterne bak bøkene jeg leser, spesielt de som har tålt den såkalte tidens tann.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det har jeg ikke noe klart bilde av, jeg er redd det flaut lenge siden.
Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?
– Som debutant ønsker jeg alle slags lesere hjertelig velkommen.
Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?
– Vivian Gornick, «Den odde kvinnen og byen».
– Gornick skriver fra storbyen, om å føle seg fri blant fremmede og ensom i nære relasjoner. Det er varmt og vittig, det er nådeløst og briljant om vennskap og alle løgnene vi forteller oss selv og andre for å overleve.
Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?
– «Baron Wenckheim vender hjem» av László Krasznahorka.
Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?
– Venner og planter.
Nylige artikler
Ungdomskriminaliteten i Oslo går ned
Jordens ressurser er brukt opp for i år
KI-strategien lykkes ikke før folk faktisk endrer måten de jobber på
Øystein Eriksen Søreide: Norge har en utfordrende avhengighet av utenlandsk infrastruktur
Noen som jobber nesten alltid – heldigvis
Mest leste artikler
Øystein Eriksen Søreide advarer: Norge er for avhengig av utenlandsk digital infrastruktur
NHO-direktør Vegard Einan advarer mot uforutsigbar arbeidslivspolitikk og nye overtidsregler for deltid
Tormod Harbo: Derfor misbrukes forskning i samfunnsdebatten
Lise Lyngsnes Randeberg: Seier i lønnsoppgjøret i staten, advarer mot populisme
Norges mest lønnsomme innvandrer: Farouk Al-Kasim er reisende i den norske oljemodellen