Hvorfor får velferdsstaten så mange ulykkelige barn og unge?

Vi kan gjette at de først ville vært svært imponert over boligstandarden, den materielle overfloden, den (nesten) fullt utbygde barneomsorgen, helsesystemet, kvaliteten på eldreomsorgen, forbedringen av folkehelsa osv. Men de hadde også blitt overrasket over en viktig ting.

Forestillingen deres var i store trekk at når menneskenes materielle nød var løst, når alle hadde et godt, rent og varmt sted å bo, tilgang til bibliotek, utdanning, helsetjenester og kultur og en brukbar materiell standard, da ville problemer som kriminalitet, psykisk sykdom, depresjoner, kvinne- og barnemishandling og lignende bli drastisk redusert. Da ville mesteparten av det de kalte asosial atferd forsvinne – bare personer med klare og hovedsakelig medfødte mentale sykdommer ville bli rammet.

Og slik har det jo ikke akkurat blitt – på dette området kan man si at sosial-

og velferdspolitikken har mislyktes grovt.

Rimelig fornøyd med sin livssituasjon

Hvordan skal man da måle kvaliteten i et samfunn? Et mål jeg vil argumentere for, er hvor godt samfunnet lykkes med å produsere «nye samfunnsborgere» som er rimelig fornøyde med seg selv og sin livssituasjon. Man kan kalle dette samfunnets reproduksjonsevne.

Jo høyere kvalitet på samfunnet, jo bedre klarer det å bringe fram unge samfunnsborgere som er rimelig godt tilfredse med seg selv og det samfunnet de skal virke i.

Økende psykisk sykdom blant unge

Med et slikt mål ser det temmelig dystert ut for den svenske velferdsstaten. En offentlig utredning som nylig ble lagt fram, slår således fast at «psykiska problem har blivit avsevärt vanligare bland ungdomar under de senaste två decennierna».

Et paradoks i et rikt land

Økningen i forekomsten av psykiske problemer hos barn og ungdom er på mange vis et paradoks ettersom Sverige (liksom de andre nordiske landene) aldri har vært så materielt rikt som nå. Aldri tidligere har vi hatt så store materielle ressurser til å skape et godt samfunn. således fast at «psykiska problem har blivit avsevärt vanligare bland ungdomar under de senaste två decennierna».

En sivilisasjonskritikk

Det er derfor ikke urimelig å se utviklingen av økende psykiske problemer hos barn og ungdom som en særdeles ødeleggende sivilisasjonskritikk, som burde lede til en grundig revurdering i forskersamfunnet av innretningen på svensk velferdsstatsforskning.

Les hele kronikken i Velferd 4-2009