Meninger
Hvorfor lykkes vi ikke med inkludering?
Velferdssystemet har noen grunnleggende problemer som står i veien for målet om å få flere i arbeid. Det blir vanskelig å lykkes med inkluderingsarbeidet uten å løse disse problemene.
Rett før påske kom Finansdepartementet med sin perspektivmelding. Den viser oss at det å finansiere velferdsstaten blir stadig mer krevende etter hvert som oljeinntektene avtar og befolkningen eldes. Sannsynligvis må vi godta både redusert velferd og økte skatter for å få det til å gå i hop.
Det trolig aller mest effektive vi kan gjøre for å redusere dette problemet er å øke sysselsettingen. Størst potensial har vi trolig blant alle dem som står utenfor arbeidslivet ufrivillig, fordi de mangler arbeid, arbeidsevne eller begge deler.
«En økende andel er tilsynelatende for syke til å være i jobb.»
Blant de unge, under 40, går utviklingen dessverre feil vei. En økende andel står utenfor arbeidslivet. En økende andel er tilsynelatende for syke til å være i jobb. Dette er en stor inkluderingsutfordring.
Men hvorfor lykkes vi ikke? Jeg vil være så freidig at jeg vil forsøke å stille en diagnose, over de tingene vi kan gjøre noe med. Den har fire deler:
Dårlig tilpassede stønader
Det første problemet er at stønadene våre ikke er tilpasset at personer med nedsatt arbeidsevne skal være i arbeid. Ta for eksempel arbeidsavklaringspenger (AAP). Som mottaker av AAP kan du jobbe ved siden av ytelsen. Du avkortes da time for time, på samme måte som om du var arbeidsledig.
Dette er vel og bra for dem som er i stand til å arbeide med full produktivitet, men kun deler av tiden. Men om det er sånn at du kun kan jobbe med f.eks. halv produktivitet, men det kan du gjøre stort sett hele tiden, er det verre. Da må altså arbeidsgiver betale 100 prosent lønn og få 50 prosent produktivitet tilbake. Det er dårlig butikk. Og derfor er det ikke så mange som gjør det.
Problematisk arbeidsevnevurdering
Det andre problemet følger egentlig av det første. Når arbeidsevnen vurderes skal man ikke bare vurdere folks helse. Det skal være en bred og helhetlig vurdering der også arbeidsmuligheter skal vurderes. Siden de er svært dårlige er det ingen overraskelse at det påvirker arbeidsevnevurderingen. Den blir da lav. Så lav at langt de fleste vurderes til å være 100 prosent uføre.
«Det er ganske åpenbart at uførestatistikken inneholder ganske mye arbeidsledighet.»
Jeg har ennå til gode å møte folk som jobber i NAV eller leger som mener dette er en riktig vurdering av deres helse. Skal denne sirkelen brytes må det altså finnes jobbmuligheter for denne gruppen.
Hjelp forutsetter nedsatt arbeidsevne
Det tredje problemet er at inntektssikringssystemet vårt er designet slik at nedsatt arbeidsevne ofte er eneste muligheten for å få hjelp. Dagpenger ved arbeidsledighet krever at man har opptjent rettigheter. Og uansett varer ikke disse evig. Sosialhjelpen er ofte både lav og ydmykende.
Står du utenfor arbeidsmarkedet kan det ha mange årsaker. Men, for de fleste er det uansett sånn at man må ha noe å leve av. Og da er det beste man kan gjøre å kvalifisere for nedsatt arbeidsevne.
- Les også: – De trenger en jobb. Ikke en diagnose
Ser vi disse tre punktene i sammenheng er det ganske åpenbart at uførestatistikken inneholder ganske mye arbeidsledighet. Og det viser også forskningen. F.eks. finner kolleger ved Frischsenteret at menn som mister jobben fordi bedriften går konkurs, har 100 prosent økt sannsynlighet for å bli uføre – selv om problemet altså i utgangspunktet er mangel på arbeid.
Insentiver virker mot sin hensikt
Det fjerde problemet er at den som likevel, til tross for alle disse problemene, ikke lar seg stoppe og vil lykkes i inkluderingsarbeidet, ikke tjener noe på det. På mange områder er det faktisk sånn at insentivene hver enkelt står overfor virker mot sin hensikt. La meg gi noen eksempler:
I sin bok «Ingenmannsland» skriver Håvard Aagesen om sin strabasiøse vei fra alvorlig kreftsykdom og tilbake til arbeidslivet. Han strever, til dels nærmest selvutslettende, etter å redusere sykmeldingsgraden og delta så mye han kan i jobben sin. Når det nærmer seg et år siden han ble syk er han fortsatt sykmeldt, men bare 40 prosent. Som vanlig er, innkalles han på møte hos NAV for å søke om AAP slik at det ikke skal bli opphold i ytelsene. Når møtet har vart en stund går det opp for ham at han ikke kvalifiserer for AAP siden han kun er 40 prosent sykmeldt.
Dette er takken for å ha strevd og strevd for å redusere sykmeldingsgraden! Fra en vennlig NAV-ansatt får han råd om at han jo kan gå tilbake til legen sin og si at han har blitt verre slik at sykmeldingsgraden økes.
Taper på inkludering
Eller hva med en tenkt person, «Gunnar», som er 28 år. Han har knapt arbeidserfaring og sliter med angst. Han lever av sosialhjelp og tilhører høyrisikogruppen for uføretrygd i løpet av en ikke altfor fjern fremtid.
I dagens system er Gunnar en belastning på kommunens budsjett, som må betale sosialhjelp og sørge for aktivitet. Dersom kommunen i stedet «hjelper» Gunnar over på arbeidsavklaringspenger, ved å vurdere arbeidsevnen til å være tilstrekkelig nedsatt pga. Gunnars angstproblemer, slipper de disse kostnadene.
«Vi må gjøre at inkludering er noe vi ønsker å drive med.»
Når Gunnar så først er inne på arbeidsavklaringspenger er det å satse på Gunnar, for å hjelpe ham tilbake i jobb, et rent tapsprosjekt for kommunen. Kanskje kunne de tilbudt Gunnar en jobb på skolefritidsordningen eller på sykehjemmet. Men da må jo kommunen igjen betale for ham. Dersom kommunen lykkes, og Gunnar blir i jobben, har kommunen i beste fall fått en velfungerende arbeidstaker. Gevinsten, i form av reduserte utgifter, ser jo ikke kommunen noe til, den tilfaller staten.
Fundamentale problemer må løses
Slik jeg ser det er det altså noen fundamentale problemer innebakt i systemet vårt. Jeg tror det blir vanskelig å lykkes uten at vi løser dem. Inkludering må ikke være noe vi driver med for å være snille, eller noe vi gjør på tross av de økonomiske insentivene vi møter.
Tvert imot, vi må gjøre at inkludering er noe vi ønsker å drive med, slik at det som er til det beste for samfunnet også er til det beste for hver og en av oss som hver dag styrer verden gjennom alle våre hverdagsbeslutninger.
Av Simen Markussen, seniorforsker ved Frischsenteret, Universitetet i Oslo