IMF bruker silkehansker på Island - Slipper den knallharde u-landskuren

Island må droppe luksus – men folk slipper å tigge for å få råd til skole og helsetjenester.

I motsetning til situasjonen i mange u-land – der kraftige kutt i offentlige utgifter har vært et krav for å få lån fra IMF – er det knyttet mer beskjedne betingelser til Island.

«Vi ber ikke Island om å stramme inn til beinet midt i en resesjon,» sier den danske lederen for IMFs delegasjon på Island, Poul Thomsen, til Mandag Morgen. I slutten av oktober ga Det internasjonale pengefondet (IMF) grønt lys for en redningspakke på 2,1 milliarder dollar til Island. I tillegg skal de fire andre nordiske landene bidra med et tilsvarende beløp.

Første skritt for å få økonomien på rett kjøl er høye renter og midlertidig kapitalkontroll på pengestrømmen ut av landet:

«Målet er i første omgang å gjenopprette tilliten til den islandske valutaen, króna. Island har fremdeles en høy gjeldsandel og mye av gjelden er knyttet til valutakursen. Dersom króna fortsetter å falle vil det få katastrofale effekter for den islandske økonomien,» sier Thomsen.

Deretter må Island enten kutte offentlige utgifter, øke skattene eller en kombinasjon. En strammere finanspolitikk blir nødvendig så snart resesjonen er over, ifølge IMF. Da blir det nødvendig å reversere den store gjeldsøkningen i offentlig sektor som krisen har ført til.

Men velferdsstaten kommer ikke til å bli rammet av krisetiltakene. «Velferdssystemet er en integrert del av det Islandske samfunnet. Det er ikke noe som vil endre seg nå,» sier Thomsen.

Behandlet bedre

«Jeg vil absolutt forvente at Island blir behandlet helt annerledes av IMF enn de fattigste landene,» sier forskningsleder Espen Villanger ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Han er økonom og har blant annet forsket på fattigdom, bistand og internasjonale organisasjoner i Afrika og Sør-Asia.

En viktig årsak til forskjellsbehandlingen er at Island er i en helt annen situasjon enn de fleste u-land.

Fattige land har ofte store underskudd på handelsbalansen. I tillegg har de ofte hatt vedvarende underskudd på statsbudsjettet og høy inflasjon. Dessuten mangler mange land solide institusjoner og er preget av korrupsjon. Dette står i sterk kontrast til situasjonen i de fleste vestlige demokratier. Krisen på Island skyldes først og fremst at banksektoren har fått vokse ut av alle proporsjoner (se tekstboks).

«Jeg tror en hovedforskjell her er at IMF står i en mye sterkere posisjon overfor fattige land med svake institusjoner. IMF er kjent for å være knallharde i forhandlinger overfor fattige land. Det følger alltid med krav til lånene, for å sikre at landene blir i stand til å betale tilbake gjelden,» sier Villanger.

I løpet av 1980- og 1990-tallet måtte mange fattige land gjennomføre en såkalt strukturtilpasningspolitikk, som ble svært upopulær. IMF fremmet et markedsliberalistisk syn, der endringer av offentlige utgifter, privatisering og handelsliberalisering ble anbefalt for å redusere budsjettunderskudd.

«Det ble innført egenbetaling for grunnskole og grunnleggende helsetjenester, og kuttet i tilbudet til befolkningen. Dette gikk direkte ut over folks levekår,» sier Villanger. Han tror mange av de tingene IMF har foreslått har vært riktige, men altfor ofte har gjennomføringen vært altfor tøff. Folk mistet det lille de hadde av velferdsgoder og måtte kjøpe tjenester som tidligere var gratis.

«Når man ikke har et marked som fungerer, dukker det ikke opp service-tilbydere av viktige tjenester, så lenge folk ikke har penger til å betale. Å skape et marked for det vi tenker på som offentlige helsetjenester, har i mange land vært helt feilslått,» sier Villanger. I fjor jobbet han i Sudan, der IMF har eget kontor i sentralbanken med egne ansatte på permanent basis.

«Der så jeg med egne øyne hvor fritt spillerom IMF har når det gjelder makroøkonomisk politikk. Første halvdel av 2007 ble det strammet inn på pengepolitikken for å begrense inflasjonen. IMF strupte pengetilførselen og tilgangen til kreditt på en måte jeg aldri har sett maken til. Dette har en klar parallell til finanskrisen. Bedrifter og banker fikk store likviditetsproblemer. Denne hestekuren kunne fått katastrofale følger,» sier Villanger.

I utgangspunktet er det landet selv som tar beslutningen om hvordan de skal skape balanse i økonomien. Men IMF har samarbeidet tett med myndighetene i land som får støtte, der det ofte er mangel på økonomisk kompetanse.

«Det er naivt å tro at den markedsrettede ideologien fra IMFs side ikke har spilt en rolle i hva som er blitt kuttet,» mener Villanger.

Verden følger med

På grunn av bankkrisen på Island har landet gått fra å være et av landene med lavest gjeld i Europa til å være et av landene med høyest gjeld. Siden mesteparten av gjelden er utstedt i utenlandsk valuta, eller indeksregulert til inflasjon, blir det mye dyrere å betjene gjelden når króna faller i verdi. Å ta seg av problemene i banksektoren vil trolig koste offentlig sektor rundt 80 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), ifølge IMF.

Når Island får hjelp fra IMF har de likevel et helt annet utgangspunkt enn andre kriserammede land: «For det første har Island helt andre muligheter til å forhandle med IMF, fordi de har sine egne eksperter,» sier Villanger. I tillegg vil myndighetene i andre vestlige land følge godt med på hva slags krav IMF stiller til Island.

«Det at IMF kommer inn og hjelper en velutviklet økonomi er noe som i verste fall også kan skje med andre vestlige land. Neste gang kan det være deres tur. Derfor vil mange være opptatt av behandlingen,» sier Villanger.

Den kjente utviklingsøkonomen Dani Rodrick mener også at fattige land ofte får skylden for sine egne problemer, mens de rike slipper unna. Han trekker frem finanskrisen i Mexico i 1994 og Asia i 1997-1998 som eksempler.

«Når u-land opplever finanskriser blir det ofte sagt at problemet har oppstått på grunn av uansvarlige politikere og mangel på finansiell disiplin. Når det derimot er USA som er i trøbbel, er det systemet som blir kritisert,» skrev Rodrick på sin weblogg sist onsdag.

Poul Thomsen fra IMF ønsker ikke å sammenligne Island med andre land som har fått lån i krisesituasjoner. «Hva slags tiltak som blir anbefalt kommer helt an på omstendighetene. Noen steder er vi tvunget til å kutte statens utgifter og forbruk, fordi det ikke finnes andre måter å dekke underskuddet på. Når det gjelder Island er det mulig å finansiere underskuddet uten at denne typen innstramninger er nødvendig,» sier Thomsen.

IMF har gitt regjeringen på Island råd om ikke å fjerne restriksjonene på kapitalflyt ut av landet før valutamarkedet er blitt mer stabilt. Men mens de økonomiske problemene i fattige land ofte fortsetter i årevis etter at krisetiltakene er satt i verk, venter fondet en snarlig bedring for Island.

«Historien viser at Island er i stand til å tilpasse seg nye situasjoner ganske raskt. Det vil bli noen harde år, men folk slipper å bo på gaten. Allerede om 12-18 måneder kan det hende at resesjonen er over,» sier Thomsen.

Kan ikke gå konkurs

Den tyske økonomen Tom Kirchmaier ved London School of Economics (LSE) er skeptisk til de positive forventningene IMF har til Island.

Ifølge de siste beregningene fra OECD vil Islands BNP synke med 12,4 prosent – fra topp til bunn på konjunktursyklusen. I 2009 er det ventet at økonomien vil krympe med rundt 10 prosent.

«Jeg tror ingen egentlig vet hva som kommer til å skje. Island er et lite land og gjelden er svært stor. Det kan ta et tiår å betale tilbake, og det kan også ta to tiår,» sier Kirchmaier.

Han understreker likevel at det er en misforståelse når medier skriver om at Island «er konkurs». «Teknisk sett kan ikke et land gå konkurs. Det finnes ingen myndighet som kan tvinge et land til å betale tilbake penger de har lånt i utlandet,» sier Kirchmaier.

Den eneste metoden for å tvinge et land til å betale, ville være å innvadere det – altså en krigserklæring. I praksis kan et land rett og slett la være å tilbakebetale utestående gjeld. Det skjedde i Argentina i 2001 da myndighetene misligholdt 155 milliarder dollar i utenlandsgjeld. Arbeidsledigheten steg til 20 prosent og millioner av mennesker havnet plutselig under fattigdomsgrensen.

Historisk sett har det vært vanlig at et land lånte penger av sine egne innbyggere. Da for eksempel Tyskland ikke kunne betale gjelden sin etter første verdenskrig ble problemet løst ved å trykke opp flere penger. Dermed ble det hyperinflasjon – og gjelden mistet sin verdi. Konsekvensen var at vanlige folk mistet sparepengene sine.

I dag er ting mer komplisert. «Konsekvensene for et land som ikke betaler sin gjeld til utlandet er at de blir utestengt fra kredittmarkedet, og ikke får nye lån,» sier Kirchmaier.

For Island er ikke dette en aktuell løsning. «Nå må de betale gjelden med en rente som er latterlig høy. Dersom jeg var fra Island ville jeg flyttet umiddelbart. Enten til Europa eller til USA for å tjene penger. Spørsmålet er hvor lett det blir å få arbeidstillatelse,» sier Kirchmaier.

Folk som blir igjen på Island må belage seg på å legge om livsstilen.

«Inntekter og levestandard vil gå ned – bilene vil bli mindre og folk må spise mindre fancy mat. Det er på tide å gå tilbake til å spise pasta,» sier Kirchmaier.

Ny hverdag

Professor i økonomi Rögnvaldur Hannesson ved Norges Handelshøyskole (NHH) synes ikke islandske myndigheter har gjort seg fortjent til å bli bedre behandlet enn myndighetene i u-land IMF har hjulpet.

«Det har ikke manglet på advarsler om at dette kunne gå galt. Det er ingen tvil om at den islandske sentralbanken tidlig fikk rapporter om at det var fare på ferde,» sier Hannesson.

Etter at valutakursen sank dramatisk er alle importerte varer blitt mye dyrere. I fjor brukte Island 45 prosent av BNP på import. Enkelte analytikere tror inflasjonen kan nå 30 prosent i løpet av vinteren. Dermed blir boliglån mye dyrere for folk flest, samtidig som husprisene synker og opptil 5.000 islendinger mister jobben hver måned.

«Resultatet blir tvangssalg – eller at bankene er så velvillige at de fortsetter å la folk ha disse lånene så lenge de betaler renter. Det er ikke så godt å vite hva de vil finne på,» sier Hannesson.

Han er likevel ikke så pessimistisk når det gjelder Islands fremtid:

«Realøkonomien på Island er rimelig sunn. De har både fiskeri og aluminiumsproduksjon, og i tillegg har turismen økt ganske betydelig. Dessuten har Island en god del produksjon av legemidler og en kraftig subsidiert landbruksindustri, der produksjon av sauekjøtt er viktig. Og dersom de må spise mer av sin egen fisk, vil det bare være bra for dem,» sier Hannesson.

Tekstboks

Krisen på Island

Dereguleringen av det islandske finansmarkedet skapte en boom i islandsk finanssektor. Det førte til at bankenes balanseførte eiendeler økte fra å tilsvare litt over 100 prosent av landets brutto nasjonaprodukt (BNP) til å tilsvare nær 1.000 prosent av BNP. Dette bidro til at den islandske finanssektoren ble svært sårbar for uroligheter i finansmarkedet. Manglende tillit til at islandske myndigheter ville være i stand til å sy sammen effektive redningspakker for de islandske bankene, bidro til at utenlandsk kapital flyktet fra Island. I kjølvannet av dette kollapset de tre store islandske bankene, Landsbanki, Glitnir og Kaupthing, som nå er overtatt av den islandske staten. I løpet av en uke falt kronen 70 prosent i verdi og aksjemarkedet tapte 80 prosent av sin verdi.

Inntil for få år siden hadde banksystemet på Island en normal størrelse.

Men etter privatiseringen av banksektoren ble gjennomført i 2003, økte bankenes eiendeler på balansen fra å være verdt litt over 100 prosent av landets brutto nasjonalprodukt (BNP), til en verdi nær ti ganger mer enn BNP. Det viste seg til slutt at banksystemet var alt for stort i forhold til størrelsen på økonomien.

Da investorer begynte å trekke seg ut gikk det hardt utover den islandske valutaen, króna. I løpet av en uke i september kollapset de tre store islandske bankene, krona falt 70 prosent – og aksjemarkedet tapte 80 prosent av sin verdi.

Myndighetene har overtatt Islands tre største banker: Landsbanki, Kaupthing og Glitnir.

Kilde: IMF

Tekstboks

Krisehjelp for Island

Det er over 30 år siden sist et vestlig land fikk krisehjelp fra IMF. Krisepakken Island har fått fra IMF skal brukes til å løse tre hovedutfordringer:

* Hindre at króna faller ytterligere i verdi. Dette skal skje gjennom å føre en stram pengepolitikk kombinert med en fleksibel valutakurs. Krav om rente på 18 prosent. Restriksjoner på kapitalflyt ut av landet på kort sikt.

* Utvikle en strategi for restrukturering av banker.

* Sikre finansiell bærekraftighet. Programmet inkluderer blant annet utviklingen av en konsolideringsplan som skal bli presentert i 2010.

Les mer på: http://www.imf.org/external/pubs/ft/scr/2008/cr08362.pdf

Kilde: IMF

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Julia S. Perelstein

julia@mandagmorgen.no