Innvandring skaper politisk strid i EU

Dersom Europa skal klare å opprettholde den økonomiske veksten frem mot 2020, og i tillegg holde fast ved den sosiale markedsøkonomien, må det legges opp til en kontrollert europeisk utlendingspolitikk som gir adgang for flere millioner forskere, leger, sykepleiere og andre faggrupper fra land utenfor EU. Men innvandring er et følsomt politisk tema, og dårlig styring av innvandringen kan true det sosiale samholdet og skade innbyggernes tillit til et Europa med fri flyt av arbeidskraft.

Dette slår EU-kommisjonen fast i et nytt forslag til en ny, overordnet innvandrings- og asylpolitikk. Og de siste ukenes politiske krise mellom EU-landene om flyktningene fra Nord-Afrika er mer enn en antydning om at temaet kan bli en varm potet ved de forstående valgene i Portugal, Danmark, Spania og Frankrike.

Kommisjonens forslag markerer starten på en bølge av initiativ som nå for alvor begynner å rulle gjennom EUs politiske institusjoner (se tekstboks). Timingen på dette kan vise seg å bli en giftig cocktail både for EU-systemet og for regjeringene over hele Europa, særlig fordi gjeldskrisen i Hellas, Irland og Portugal har fremprovosert en raskt økende EU-skepsis i mange land.

EU-kommisjonens nye forslag til en felles innvandringspolitikk, drøfter mange av de samme utfordringene som det norske Velferds- og migrasjonsutvalget gjør i sin ferske rapport, «Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid,» som ble overlevert barne- og familieminister Audun Lysbakken sist uke (se tekstboks).

Fransk-italiensk lovbrudd

EU-kommisjonens strategisk-økonomiske vurderinger om en rasjonell utlendingspolitikk druknet nesten helt da EU-kommissær Cecilia Malmström nylig la frem det nye forslaget på en pressekonferanse i Brussel. Det meste av oppmerksomheten rettet seg mot hvorvidt de 22 EU-landene som i tillegg til Norge, Island og Sveits inngår i Schengen-avtalen, skal få mulighet til å gjeninnføre grensekontroll i Europa under gitte forutsetninger.

Bakgrunnen for dette er at både den franske presidenten Nicolas Sarkozy og den italienske statsministeren Silvio Berlusconi i de siste ukene har overtrådt gjeldende EU-lovgivning i sin håndtering av rundt 25.000 nordafrikanske flyktninger som har strømmet til den italienske øya Lampedusa.

Ifølge en juridisk analyse fra Centre for European Policy Studies (CEPS) i Brussel, var det i direkte strid med EU-lovgivningen da Frankrike valgte å gjeninnføre grensekontrollen ved grensen til Nord-Italia. Det samme gjelder den italienske regjeringens beslutning om å utstyre tusenvis av ulovlige innvandrere med midlertidige oppholdstillatelser som gav dem rett til å reise fritt innen Schengen-området. Det var dette som utløste den franske grensekontrollen, som ble fulgt opp av massearrestasjoner av hundrevis av ulovlige tunisiske innvandrere som allerede hadde tatt veien til Paris.

«Slike nasjonale forholdsregler underminerer grunnleggende rettsregler og rettsprinsipper for frihet, sikkerhet og rettferdighet i EU-området og i Schengen-systemet,» heter det i analysen fra CEPS.

I Frankrike er president Sarkozy for øyeblikket hardt presset av den stadig mer populære lederen for det innvandrerkritiske og EU-skeptiske Nasjonal Front, Marine Le Pen. Hun legger et sterkt press på Sarkozy i saken om innvandringen fra Nord-Afrika. Ved å legge opp til en hard linje, håper Sarkozy å begrense velgerlekkasjen til Nasjonal Front ved presidentvalget i april 2012.

I Brussel forsikret Cecilia Malmström at hun aldri i sitt politiske liv har latt seg dirigere av populistiske strømninger, og at det heller ikke kommer til å skje nå. Derfor blir det heller ikke snakk om å redusere mulighetene for fri reise i Europa, understreket hun, samtidig som hun imidlertid åpnet for flere midlertidige kontroller ved landegrensene.

– For å sikre stabiliteten i Schengen-området kan det bli nødvendig å tillate midlertidig gjeninnføring av begrensede grensekontroller i helt spesielle situasjoner, da de ytre grensene er blitt satt under uventet kraftig press, sa Malmström.

Skittkasting

Det er ikke på noen måte første gang at debatter om den europeiske innvandrings- og asylpolitikken er blitt overskygget av aktuelle begivenheter.

I år er det ifølge en vurdering fra EU-kommisjonen kommet drøyt 25.000 båtflyktninger fra Nord-Afrika til Italia og Malta. Samtidig er over 500.000 mennesker på flukt fra krigen i Libya, der flere EU-land og Norge bidrar militært.Denne krigen har sendt over 100.000 mennesker på flukt til nabolandet Tunisia.

Europa har tidligere opplevd vesentlig større flyktningstrømmer. På 1990-tallet flyktet for eksempel over en halv million mennesker fra borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia, og i de siste årene har i særlig grad Hellas opplevd en massiv tilstrømning av mennesker som – berettiget eller ikke – søker asyl i Europa.

Slike episoder ender alltid med stor medieomtale og politisk strid mellom de europeiske landene. Det er også situasjonen nå, med flyktningstrømmen fra Nord-Afrika: På den ene siden står land som Italia og Malta, som først og hardest blir rammet av flyktningstrømmene, og som krever solidaritet fra resten av Europa. I store deler av det øvrige Europa er den generelle holdningen at søreuropeerne må klare seg selv. Den tyske innenriksministeren Hans-Peter Friedrich har for eksempel uttalt at «Italia selv må løse sitt flyktningproblem».

Andre, som den danske integreringsminister Søren Pind, argumenterer med at det stort sett er snakk om fattigdomsflyktninger som ikke har krav på asyl. Dette argumentet endrer imidlertid ikke situasjonen på Lampedusa eller Malta, der myndighetene er overbelastet og ikke kan behandle sakene slik regelverket krever.

Ifølge Ulrike Guerot, ved European Council on Foreign Relations, er denne situasjonen et uttrykk for at enhver europeisk debatt om flyktning- og asylpolitikk har en tendens til å ende med skittkasting mellom EU-landene, snarere enn et felles svar på felles utfordringer.

«EU-landene har hele tiden fulgt den samme linjen når det kommer til harmonisering av flyktning- og asylpolitikken: Å søke den laveste fellesnevneren, noe som i realiteten har overlatt størsteparten av ansvaret til grenselandene Malta, Italia, Hellas og Spania. Men det svaret er ikke tilstrekkelig til å matche realitetene. En slik politikk vil bare føre til økende fremmedhat», skriver Guerot i en analyse.

Gulrot til Nord-Afrika

Mens europeiske politikere er opptatt med intern skittkasting om grensekontroll og asylregler, holder de gryende demokratier sør for Middelhavet pusten, og håper på at europeerne ikke lukker grensene hermetisk.

Under et besøk i Paris nylig, gjorde Tunisias nye handelsminister, Mehdi Houas, det klart at man trenger samhandel og åpenhet i forbindelsene med Europa.

Hittil har EUs største bekymring vært om Tunisias nye ledere kan videreføre det arbeidet den avsatte presidenten Ben Ali utførte til stor europeisk tilfredshet: Å stoppe trafikken med skip og mindre fartøyer som fører unge og håpefulle menn de 200 kilometerne til Lampedusa, eller de snaue 400 kilometerne til Malta.

EU-kommisjonens formann, Jose Manuel Barroso, har gjort det klart at dette er en forutsetning for at Europa vil bevilge den ekstrahjelpen på 140 millioner euro – drøyt 1,1 milliarder kroner – som man i øyeblikket vurderer.

Denne gulroten til landene sør for Middelhavet er også innbakt i kommisjonens utspill til felles utlendingspolitikk. Der understrekes det at land som er villig til å samarbeide med EU om asyl, utvandring, grensekontroll og mer effektiv håndhevelse av regelverket, vil få støtte i disse bestrebelsene. Disse landenes innbyggere vil også kunne få større grad av mobilitet, altså muligheter for lovlig innreise til Europa.