Internasjonalt fiske på dypt vann: Fiskeri er et globalt økonomisk tapssluk

Fiskeri kunne gitt langt større inntekter enn det gjør i dag. Forskjellen mellom mulige og faktiske inntekter for internasjonalt fiske er på rundt 50 milliarder dollar per år. Bedre politisk styring kunne hindret store deler av dette økonomiske tapet, fastslår rapporten «The Sunken Billions: The Economic Justification for Fisheries Reform» som ble publisert av Verdensbanken i fjor høst. Rapporten, som er skrevet i samarbeid med FNs matvare- og landbruksorganisasjon (FAO), har ført til ny debatt om behovet for en internasjonal fiskerireform.

Til tross for større innsats for å få tak i fisk har den globale fangsten stagnert det siste tiåret. Forskere anslår at 75 prosent av de områdene der det blir fisket i dag enten er fullt utnyttet eller overutnyttet. De verste skrekkscenariene går ut på at havet vil være tomt for fisk innen et par tiår.

Ifølge rapporten oppstår tapene på to måter: Når et hav er i ferd med å gå tomt for fisk blir kostnadene for å finne og fange fisk høyere enn de kunne ha vært. Når det i tillegg er overkapasitet av antall store fartøyer blir den økonomiske gevinsten delt mellom flere aktører som bruker store summer på investeringer og driftskostnader.

Problemet med overkapasitet er velkjent for dem som jobber i bransjen. Det nye er at Verdensbanken har laget et samlet regnestykke for hvor mye dette faktisk kan koste, på samme måte som Stern-rapporten i 2006 satte en prislapp på konsekvensene av global oppvarming.

Verdensbanken anslår at det totale tapet de siste tre tiårene er på rundt to billioner dollar – 2000 milliarder dollar, eller rundt 14.000 milliarder kroner.

En reform i fiskerisektoren kan, i tillegg til å øke lønnsomheten og skape et mer bærekraftig fiskeri, føre til økonomisk oppgang, heter det i rapporten. Norge er i en særstilling når det gjelder fiskeri. I våre nærområder finner vi i dag noen av verdens best forvaltede fiskeriressurser. Ifølge professor i fiskeriforvaltning ved Norges fiskerihøgskole, Bjørn Hersoug, er det likevel flere årsaker til at rapporten angår Norge:

* Hardere konkurranse: Dersom andre land subsidierer sin fiskeriflåte og bidrar til overkapasitet, blir konkurransesituasjonen for norsk fiskerieksport vanskeligere.

* Deler på fisken: Hele 90 prosent av det vi fisker på, er bestander vi deler med Russland og EU. Det hjelper ikke at Norge er verdensmester dersom andre land ikke har kontroll.

* Vil lykkes med bistand: Norge har en omfattende bistandsvirksomhet der vi eksporterer norsk fiskerikompetanse. Fornuftige fiskeriregimer er et viktig mål.

Flytter fisket til u-land

Fisk er Norges nest største eksportvare, etter olje og gass. Rundt 95 prosent av fisken som blir produsert i Norge går til eksport. I motsetning til mange konkurrenter har vi ikke hatt direkte subsidiering av fiskerinæringen siden begynnelsen av 1990-tallet. Det skyldes først og fremst krav i EØS-avtalen.

– EU ville hylt opp med en gang dersom vi subsidierte vår fiskerinæring. Tilsvarende tenker Verdensbanken at man bør få på plass et internasjonalt regelverk som forbyr subsidiering av nasjonale fiskeflåter, sier Hersoug.

Inntil FNs havrettstraktat fra 1982 kom på plass, var alle områder utenfor en økonomisk sone på 12 nautiske mil åpne for konkurranse. Norge fikk godkjent sin 200 mils sone i 1977. Både vestlige kapitalistiske land og det tidligere Sovjetunionen bygget opp store flåter for å konkurrere om fisken, og det ble i mange land gitt store subsidier til det enkelte lands nasjonale fiskeflåter.

FNs havrettskonvensjon har gitt kyststatene en rett til å opprette en økonomisk sone på 200 nautiske mil ut fra kysten der de kan regulere fisket. Fiske på åpent hav, utenfor 200-mils sonen, er fremdeles uregulert.

Selv om en stor del av fiskerivirksomheten fortsatt er lønnsom, er det mange land som holder fiskerinæringen oppe ved hjelp av subsidier. For at næringen skal øke produktiviteten og lønnsomheten er det ifølge rapporten nødvendig å redusere fisket. I tillegg må fiskebestanden bygges opp igjen for å oppnå bærekraftig fangst og lavere kostnader ved fiskeri.

– Bærekraftig fiske krever politisk vilje til å erstatte initiativer til overfiske med initiativer til ansvarlig forvaltning. Det handler ikke bare om båter og fisk. Denne rapporten gir beslutningstakere økonomiske argumenter for at en reform er nødvendig, hevder teamleder for fiskeri i Verdensbanken, Kieran Kelleher.

Hittil er overkapasiteten i blant andre EU-land blitt motvirket ved å inngå avtaler med u-land om å få fiske i deres havområder. Rundt 17 land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har avtaler med EU der regjeringene mottar økonomisk kompensasjon mot at EU-fiskerne slipper til langs disse landenes kyster.

Problemet med å eksportere overkapasiteten til u-land er at de landene det gjelder selv får problemer med å opprettholde fiskeriene. Det er dessuten ingen selvfølge at kompensasjonen som EU gir går til befolkningen. - Et omdiskutert eksempel er Senegal på vestkysten av Afrika, der EU har drevet fjernfiske i mange år. Når EU har fisket ferdig, blir det lite igjen til de lokale fiskerne, som er avhengige av fisken som egen mat, sier Hersoug.

Typisk for u-land er at fisket er mer eller mindre åpent. Alle som ønsker det kan kjøpe en båt og begynne å fiske. Mangel på lisens/konsesjoner for å begrense adgangen, fører til at en rekke u-land øker kapasiteten hvert år.

For å dekke kostnadene til fiskeriadministrasjon og forskning har Norge hjulpet land som Sør-Afrika, Namibia og andre til å innføre en såkalt «ressursavgift». Det er en avgift som fiskerne betaler til staten for å få eksklusiv rett til å benytte fiskeriressursene.

– Både staten og fiskerne tjener på å ha vesentlig mindre overkapasitet, spesielt når det gjelder industrielt fiske, sier Hersoug. Han mener at Verdensbanken gjør en viktig jobb ved å sette søkelyset på problemet, men er kritisk til at alle fiskere og alle fiskerier skjæres over én kam:

– I en rekke land fungerer fisket som det vi kan betegne som «employer of last resort». Fisket fungerer som en reserveventil i økonomien. Dersom det ikke finnes andre arbeidsplasser, jobber folk som fiskere, sier Hersoug.

Dersom det blir adgangsregulering til fisket, vil det normalt gå hardest utover de fattige. Følgelig kan ikke alle fiskerier reguleres etter samme modell.

Teamleder for fiskeri i Verdensbanken, Kieran Kelleher, er klar over at endringene kan bli smertefulle for flere grupper: – Det vil være politisk utfordrende å gjennomføre en fiskerireform, særlig om den innbeærer en reduksjon av fiskeflåten eller antall fiskere. Fiskernes rettigheter må bli ivaretatt i enhver reformprosess.

Ingen blir rikere

Statistikk fra FNs matvare- og landbruksorganisasjon (FAO) viser at den totale fangsten av fisk har stagnert, og muligens går litt nedover.

Men problemet er ikke at verden går tom for fisk, mener professor Rögnvaldur Hannesson ved Norges Handelshøyskole. Det mange er bekymret for, er derimot at den mest verdifulle fisken er tatt. Dermed må fiskerne gå lengre ned i næringskjeden og ta mindre fisk, som også er mindre verdifull. Bestander som for eksempel brisling og lodde er i god forfatning, men brukes først og fremst til fiskemel og fiskeolje – som brukes som fôr i oppdrettsindustrien.

– Vi har nådd grensen for hva vi kan ta ut av havet og hvert enkelt land må ta konsekvensen av dette, sier Hannesson. Han viser til enkelte land der arbeidet med å skape et bærekraftig fiskeri har lykkes: Norge, Island, USA, Canada, New Zealand og Australia. På den andre siden er det mange land hvor det ikke står helt bra til:

– Mange u-land, spesielt land med småskalafiske med mange fiskere og båter, er vanskelig å kontrollere. I Russland står det heller ikke bra til, det russiske samfunnet har ikke helt kommet inn i konstruktive baner, for å si det slik. EU har også fått mye pepper for å ha bygget opp for store flåter. Men en del av de fiskebestandene vi har hørt om er ikke nødvendigvis i dårlig forfatning fordi de er dårlig forvaltet. Endringer i havklimaet har for eksempel gått hardt ut over torsken i Nordsjøen, sier Hannesson.

Hensynet til bosetning langs kysten og målsetningen om å opprettholde arbeidsplasser i fiskerinæringen, mener han ikke kan gå foran behovet for å la fiskernes inntekter vokse i tråd med det som skjer i andre næringer. Han mener dessuten at fattige fiskere i u-land vil tape like mye som industrien, dersom den totale fiskeriinnsatsen ikke blir begrenset, både i form av kapitalutstyr, båter og fiskere.

– Det er ingen som blir rikere av at man fisker havene tomme. Det hjelper ikke de fattige å tillate ukontrollert fiske. Det ville vært å skyte seg selv i foten. Vi kan ikke øke antallet fisk i havet, eneste utvei er at det blir færre å dele den på, sier Hannesson.

Tekstboks

Dette foreslår Verdensbanken

* Bruke resultatene fra rapporten «The Sunken Billions» til å øke bevisstheten blant ledere, aktører i bransjen og folk flest om økonomiske og sosiale fordeler ved bedre forvaltning av fiskeindustrien – i motsetning til tappingen av ressurser som foregår i mange samfunn i dag.

* Fremme estimater over potensielle økonomiske og sosiale fordeler i hvert enkelt land med tanke på en fiskerireform.

*

Bygge opp en portefølje over erfaring med fiskeribransjen – og legge frem ulike forslag til reformer med fokus på politisk økonomi.

* Gjennomgå finanspolitikken med tanke på å fase ut subsidier som fører til overkapasitet i bransjen og overfiske.

* Gjøre rede for tilstanden i nasjonale fiskebestander og sette inn tiltak for å få oversikt over ulovlig fiske.

Tekstboks

Norsk torsk på lager

Norge har for tiden en historisk god ressurssituasjon når det gjelder fisk. Det står i sterk kontrast til situasjonen i de fleste andre deler av verden.

– Når det gjelder størrelsen på flåten og industrien har både forvaltningen og næringen i Norge arbeidet med ulike strukturordninger for å få ned antall fartøy gjennom mange år. Sammenlignet med andre land er vi kommet langt, og har i dag en flåte som er tilpasset ressursgrunnlaget, sier statssekretær Vidar Ulriksen i Fiskeri- og kystdepartementet.

Norge har sterke bestander av torsk og sild, og loddefisket i Barentshavet startet i år for første gang siden 2004. Det gir en halv milliard kroner ekstra i verdiskapning for norsk fiskerinæring.

– Men også enkelte norske bestander er i dårligere forfatning enn vi skulle ønske. Det gjelder særlig for Nordsjøen, som vi forvalter sammen med EU, sier Ulriksen.

I januar i år ble det satt rekord i eksporten av norsk ørret og laks, med en eksportverdi på totalt 1,7 milliarder kroner, ifølge Eksportutvalget for fisk og Statistisk Sentralbyrå. Den norske sildeeksporten har heller aldri hatt større verdi enn i januar måned i år. Eksporten av torsk går derimot ned etter en periode med prisvekst fra 2003 til 2008. En viktig årsak er at store eksportmarkeder som Storbritannia, Spania og Portugal er hardt rammet av finanskrisen.

Så lenge fiskeindustrien har store mengder torsk på lager er det vanskelig å kjøpe inn ny torsk, og dette skjer midt i den beste sesongen.

– Norsk fiskerinæring er i en svært spesiell situasjon i 2009. Vi har historisk høye fiskekvoter, og fiske etter torsk skjer i perioden januar til juni. Industrien må gjøre råstoffkjøpene nå for produksjon og salg resten av året. Dette krever stor tilgang til likvider i en situasjon med økonomisk nedtur i markedene. Dette er hovedutfordringen for fiskeindustrien i 2009, sier administrerende direktør Geir Andreassen i Fiskeri og havbruksnæringens landsforening (FHL).

Redaksjonen Mandag Morgen

Julia S. Perelstein

julia@mandagmorgen.no