Investeringer i Norden: Oslo på bunn

Mens Oslo i 2002 og 2003 til sammen tiltrakk seg fire internasjonale investeringsprosjekter, topper København og Stockholm den nordiske listen med over 50 store internasjonale prosjekter hver. Det viser 2003-tallene fra konsulentselskapet Ernst & Youngs årlige «European Investment Monitor» (EIM).

Dermed scorer Oslo-regionen desidert dårligst blant de nordiske hovedstadsregionene. Både Stockholm, Helsinki og København tiltrekker seg langt flere investeringer fra utlandet enn Oslo. Også Skåne-regionen og Gøteborg slår vår egen hovedstadsregion.

Rapporten viser at i løpet av de siste årene har tyngdepunktet for investeringer i Norden flyttet seg sørvestover fra Stockholm til København og Skåne. Øresund-regionen er nå det området i Norden som tiltrekker seg flest utenlandske investeringer.

Oslos bunnplassering på EIM kan i stor grad tilskrives manglende markedsføring av regionen. Mens de andre nordiske hovedstedene alle har relativt store markedsføringsorganisasjoner, har Oslo kommet til kort på dette området.

«Det er min oppfatning at Oslo ikke har gjort spesielt mye for å markedsføre regionen,» sier administrerende direktør O. Rolf Larsen i Copenhagen Capacity, et interkommunalt selskap som skal fremme København overfor internasjonale virksomheter og investorer.

Det er særlig to grunner til at Oslo-regionen ligger etter:

• Manglende samarbeid: Oslo-området lykkes ikke med å fremstå som en region. Manglende formelt samarbeid på tvers av kommune- og fylkesgrenser har hindret en stor, enhetlig og slagkraftig organisasjon som kan profilere hele regionen.

• Manglende finansiering: De få grep som har vært gjort, har ikke gitt samme finansielle muskler som de andre hovedstadsregionene disponerer.

Må utnytte handlingsrommet

To momenter er avgjørende for å tiltrekke seg utenlandske investeringer: rammebetingelser og markedsføring. Rammebetingelsene vil i stor grad styres av nasjonale myndigheter, enten det er spørsmål om EU-tilknytning, skattenivå eller ulike former for næringsstøtte. Likevel finnes det handlingsrom for den enkelte region. I Stavanger har eksempelvis ordfører Leif Johan Sevland jobbet aktivt sammen med det lokale næringslivet for å sikre Høgskolen i Stavanger status som universitet.

I stor grad handler det om en erkjennelse av regionenes betydning i det nye Europa. I takt med at nasjonalstatenes innflytelse blir mindre, spiller regionene en viktigere rolle i næringsutviklingen. De blir i økende grad nødt til selv å skape konkurransedyktige rammevilkår, og å markedsføre disse (se analyse av den europeiske regionsutviklingen Mandag Morgen nr. 24, 2004).

«Det er dessverre et gap mellom de reelle mulighetene som Oslo-regionen kan tilby, og den kunnskap som finnes om disse mulighetene. Det er noe vi vet fra før, og som vi nå jobber aktivt med,» sier byrådsleder Erling Lae i Oslo til Mandag Morgen.

I motsetning til Sverige og Danmark, har Norge og Oslo investert lite i å markedsføre nasjonen og regionen som attraktive investeringsområder. Finland, Sverige og Danmark har alle nasjonale markedsføringsorganisasjoner som fremmer landene overfor internasjonale virksomheter. I tillegg har hovedstadsområdene i de andre landene også egne regionale markedsføringsorganisasjoner (se figur).

Nytt samarbeid

For å bøte på problemet har Oslo og omkringliggende kommuner nå etablert en egen forening, Osloregion, som skal arbeidet for å gjøre regionen kjent internasjonalt. Organisasjonen er en videreutvikling av det spede samarbeidet som begynte med en etablering av et Brussel-kontor ved årsskiftet. Osloregion vil formelt være etablert med en egen organisasjon fra 1. januar 2005.

«Det meste er på plass, og nå vil 46 tidligere små kommuner fremstå samlet som en region med 1,2 millioner innbyggere. Det er viktig å fremme en stor region, fremfor små kommuner. For området er det det samme om en internasjonal investering skjer i Oppegård eller på Sagene. Det viktige er å få en slagkraftig markedsføring,» sier Erling Lae.

Kommunene betaler etter innbyggertall, og Oslo vil betale dobbelt ettersom det er både en kommune og fylkeskommune. Ved starten vil selskapet ha et budsjett på 800.000 kroner, men det vil øke når organisasjonen er på plass. Lae tror likevel ikke at Osloregion vil få en finansiering på linje med Copenhagen Capacity, som i år har et budsjett på oppunder 25 millioner kroner.

Begrenset budsjett

For Oslo-regionen har Oslo Teknopol vært det fremste virkemidlet for å fremme etableringer. Men organisasjonen har et bredt mandat utover å være en internasjonal markedsføringsorganisasjon og den har små ressurser, i alle fall sammenliknet med sine «konkurrenter» fra de andre nordiske hovedstedene. Knut Halvorsen, leder av Oslo Teknopol, tror i likhet med Erling Lae at det eksisterer et kunnskapsgap mellom de reelle mulighetene som finnes i Oslo, og den kjennskap internasjonale virksomhetsledere har til regionen.

«På spørsmålet om hva som må gjøres, ligger vel det i analysen av hva som er galt. Oslo-regionen må bli mye flinkere til å synliggjøre de mulighetene som eksisterer her,» sier Halvorsen.

Oslo Teknopol eies av Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Organisasjonen har et budsjett på 11 millioner kroner, men bare 3 millioner er finansiert av eierne. Resten er skaffet til veie av organisasjonen selv via støtte fra staten, EU og næringslivet. Rundt 4 millioner kroner av budsjettet brukes på ulike markedstiltak for å fremme Oslo-regionen som investeringsområde.

«De andre hovedstedenes markedsføringsorganisasjoner er fullfinansiert av sine eiere, og har langt større ressurser enn det vi har. Jeg tror Oslo-området må grave dypere i lommeboken, skal vi nå ut med budskapet,» sier Halvorsen.

Som eksempel på et slikt budskap peker han blant annet på forrige ukes hovedoppslag i Mandag Morgen, som viste at prisen på norske kunnskapsarbeidere er et konkurransefortrinn i den globale økonomien.

Nettopp tilgangen til relativt lavt lønnede kunnskapsarbeidere er et kjennetegn ved de utenlandske investeringer som skjer i Norden. EIM viser at de nordiske landene typisk trekker til seg bransjer som har behov for høykompetent arbeidskraft. Innenfor bransjer som helse/medisin, finansielle tjenester, IKT og konsulentvirksomhet har Norden en overvekt av etableringer sammenlignet med resten av Europa. Eksempelvis har Øresund-regionen, eller Medicon Valley som den selv markedsfører seg som, sett et stort antall investeringer innen bioteknologi og farmasi.

En bro inn i fremtiden

Slår man sammen tallene for Skåne og København, og opererer med Øresund-regionen som ett område, viser dette en særdeles god utvikling. Øresund-forbindelsen har tilsynelatende også hatt en innvirkning på utenlandske investeringsbeslutninger. Gjennom de fire siste årene har antallet utenlandske investeringer økt med nesten 60 prosent.

«København er blitt et omdreiningspunkt for hele Øresund-regionen. Nå kan vi markedsføre København som en metropol som kan ta opp kampen med Berlin, Amsterdam, Stuttgart og andre store europeiske byer,» sier O. Rolf Larsen i Copenhagen Capacity.

København by og omkringliggende kommuner og fylker står bak organisasjonen. Halvparten av budsjettet på 25 millioner kroner går med i driftskostnader og til lønn til de 18 ansatte, mens den andre halvdelen benyttes til ulike markedsføringsaktiviteter. «Vi har valgt ut noen få satsingsområder, hvor IKT og helse er de viktigste. Innenfor disse områdene forsøker vi å gå ut i verden og treffe potensielle investorer. Det gjør vi ikke minst ved å vise til de vellykkede etableringene vi har sett de siste årene. Suksess avler suksess, og det er noe vi bevisst spiller på,» sier Larsen.

Tekstboks:

European Investment Monitor

Ernst & Youngs undersøkelse kartlegger hvor attraktive ulike europeiske regioner er for utenlandske investeringer, og forsøker å måle kvaliteten på investeringsklimaet i de forskjellige regionene. Typiske prosjekter som undersøkelsen ønsker å fange opp er etablering av hovedkontor, forskningssenter, produksjonsanlegg og «call centers». Investeringer knyttet til oppkjøp og fusjoner, handel, energi og utvinning av naturresurser er ikke tatt med, ettersom dette er beslutninger fattet på bakgrunn av markedstilgang eller råvarer – og dermed ikke uttrykk for en regions konkurransefortrinn. Eksempelvis vil Lidls mye omtalte etablering i Norge ikke kvalifisere som et investeringsprosjekt, ettersom den skjer for å betjene et marked, og ikke er en investering i produksjon basert på norske konkurransefortrinn. Likedan vil et utenlandsk oppkjøp av en norsk bedrift heller ikke påvirke resultatet for Norge, ettersom et slikt oppkjøp sannsynligvis vil være basert på tilgang til en unik teknologi. Et joint-venture mellom Opera Software og Motorola, med utviklingsavdeling i Norge, ville derimot blitt regnet som en utenlandsk etablering i Norge.

Kilde: Ernst & Young:»European Investment Monitor 2004», rapport, London 2004.