IS kan gjenoppstå etter nederlaget

Ikke mange i den vestlige verden kjenner til byen som nylig ble annonsert erobret av Iraks statsminister Haider al-Abadi. «Overgi dere, eller dø» sa han i sin fjernsynstale, en krigersk opptreden, hvor han hadde på seg den svarte uniformen til en beryktet antiterrorenhet.

Tal Afar heter byen. Den ligger på vestsiden av den nylig frigjorte byen Mosul og er en av de siste høyborgene til Den islamske stat i Irak.

Tal Afar er en av to hjembyer til terrororganisasjonen som flere av deres høyest rangerte IS-ledere kommer fra. Allerede under Saddam Hussein var byen et «hatets laboratorium». Det turkmenske flertallet mistrodde det arabiske mindretallet. Innenfor den turkmenske befolkningen spilte Saddam sunnimuslimene og sjiamuslimene ut mot hverandre – ved å la sunniene gjøre karriere i landets hemmelige tjenester og la dem berike seg på bekostning av sine naboer.

Da IS erobret Tal Afar i juni 2014, drepte de alle sjiamuslimer – eller jaget dem bort. De beryktede sjiamuslimske militsene ivret derfor allerede siden slutten av fjoråret etter å stå i første rekke når byen skulle gjenerobres. 10.000 av de opprinnelig 200.000 innbyggere har holdt ut i byen.

En krig om hevn

Dette er også en krig om hevn som nå går i sin neste runde.

«Kalifatet» til IS som IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi utropte i juli 2014, og som i sin tid strakk seg fra al-Bab i Nord-Syria til Tikrit i Irak, er i dag historie. Terrororganisasjonens territorium har krympet dramatisk. IS har tapt Mosul i Irak, dessuten Sirt i Libya og dermed nesten alle sine oljeressurser. Dessuten vil den snart miste sin høyborg Rakka i Syria.

Mellom 80 og 90 prosent av den øverste ledelsen er død. De fleste er drept av amerikanske droner eller raketter i løpet av de tre siste årene. Blant dem de fem viktigste IS-kommandørene som siden 2012 hadde planlagt og gjennomført Nord-Syrias erobring. En sentral kommandokjede finnes ikke lenger. Enhver enhet kjemper for seg selv. Ordre blir sendt på papirlapper uten signatur, via kurerer.

Aldri vært flere terrorangrep

Samtidig blir det, i «ånden» og IS' navn, gjennomført så mange terrorangrep i Europa som aldri før. Bare i år ble det utført dødelige angrep i London, Manchester, Paris, Stockholm, St. Petersburg og Istanbul. Sist også i Barcelona og Cabrils hvor 15 mennesker ble drept og nesten 100 såret. Bare timer etter udåden påtok seg IS ansvaret for aksjonene.

Så sjokkerende som hvert angrep måtte være: de er «teknisk sett» av skremmende enkelthet når terroristene kjører med tunge biler inn i menneskemengder, skyter med maskinpistol på feirende mennesker eller dreper dem med kniv. Angriperne i Barcelona mislyktes med å bruke gassflasker som bomber.

Det lar seg ikke sammenligne med storhetstiden og eksempelvis IS' anskaffelse av hundrevis av tonn av industrieksplosiver fra hele verden i 2013 – som ble importert til Syria, via Tyrkia.

Ingen instruerte angrep

Det finnes ingen beviselige forbindelser mellom terroristene i Spania og IS-ledelsen i Syria eller Irak. Ansvarsmeldingene til IS er alltid frie for opplysninger om gjerningsmennene. IS har for lenge siden utløst en terrorbølge som fortsetter uten deres direkte innblanding. Den trengs ikke lenger, men attentatenes tilsiktede virkning tilsvarer IS' lære: det skal fyres opp under hatet og harmen mot muslimene i den vestlige verden– for å splitte Europas samfunn. På denne måten vil muslimer som lever der, drives til terrorgruppene.

Så langt har europeerne vist seg overraskende motstandsdyktige mot redselen som ikke ser ut til å ta slutt. Fordi ingen vet hvordan denne angrepsbølgen kan stoppes, så lenge ukjente bare kan sette seg inn i en bil og gi gass for å skade den vestlige verden.

Det økende antallet terrorangrep i Europa kommer ikke overraskende. Jo mer «kalifatet» krymper desto mindre har IS å tape. De kan nå bruke terroren uten å måtte frykte dens konsekvenser.

Går «Den Islamske Stat» altså mot slutten?

USA framskyndte et generasjonsskifte

En bør være forsiktig med en eventuell svanesang fordi IS tilsynelatende har vært slått tidligere. For sju år siden hadde amerikanske soldater og irakiske sikkerhetsstyrker nærmest utradert terrororganisasjonens kommandoledelse. I juni 2010 erklærte US-generaler at IS, på den tiden fortsatt kjent under navnet «Islamsk stat i Irak», var «fullstendig knust». Amerikanerne sørget med dette for et raskere generasjonsskifte innenfor IS-ledelsen, en ledelse som lot organisasjonen vokse til det monsteret som siden 2014 har holdt verdenen i redsel.

De nye lederne hadde over lengre tid vært tilknyttet den gamle ledelsen. I tillegg var de «dyktigere» og eldre enn de fleste andre. De ble forenet av et felles lyte som inntil da hadde stoppet deres raske klatring i organisasjonen: de var alle tridligere offiserer i Saddam Husseins sikkerhetstjenester og armé. Yrkesmilitære og profesjonelle i militær ledelse, kjent med oppbygging av etterretningstjenester og strategisk planlegging. Kort fortalt: menn du kan «bygge en stat» med.

Terrormilitsens plutselige triumf i 2014, lenge diskret forberedt, var deres verk. IS' ideologiske fasade måtte ligne den til al-Qaida, men gruppene skiller seg fundamentalt fra hverandre. Kjernen i erobringsstrategien til IS i Irak, i Syria og Libya lå i infiltrasjon og lynangrep, etterfulgt av en altomfattende kontroll av de erobrede områdene og medfølgende dødsangst hos de underkastede. Samtidig ble islamistisk propaganda brukt for å gi erobringstoktene legitimitet, og for å lokke frivillige fra hele verden til terrororganisasjonen.

Strategien hadde vært vellykket hvis IS hadde kunnet holde sin kalifatstat.

Terrorveien videre

Og nå, hva skjer i tiden framover?

«Eksperters» prognoser strekker seg fra en for tidlig seiersmelding fra den irakiske statsministeren til antagelser om at IS kommer til å fortsette som terrorbevegelse som fra nå av først og fremst vil spre frykt i den vestlige verden gjennom stadig flere angrep. Og så finnes det teorien om at nederlaget i Mosul var planlagt bevisst, for å rekruttere enda flere tilhengere.

Det er et faktum at IS har tapt sine storbyer, symboler av makt, men ikke alle områder. Til sammen kjemper organisasjonen ved elleve fronter, og på ingen av dem trekker den seg tilbake uten massiv motstand. På syrisk side kontrollerer IS særlig den fryktbare og tett bebodde dalen ved den historisk viktige elven Eufrat mellom byene Deir-al-Sor og den irakiske grensen hvor flere lederenheter skal oppholde seg.

Den smale dalen burde være enklere å erobre enn byene. Men for det første ligger det for langt unna virkeområdet til den kurdiske militsen, som med amerikansk støtte for tiden angriper Rakka. For det andre får IS hjelp av dalens terreng. Det ender på begge sider i ørken og steppelandskap. Terroristene kan dermed raskt trekke seg tilbake når de blir angrepet.

I tillegg er det et faktum at bekjempelsen av IS står langt nede på agendaen til Syrias makthaver Bashar al-Assad og hans russiske og iranske allierte – selv om de påstår noe annet. Jihadistene har vært for nyttige for Assad – ved å la ham, i verdens øyne, fremstå som et mindre onde.

I Irak har terrorhæren, ved siden av den nå angrepne byen Tal Afar, fortsatt kontroll over et større territorium: distriktet rundt al-Hawidscha, sørvest for Kirkuk i det nordlige Irak. En region med 40 kvadratkilometer fruktbart land, flere småbyer rundt hundre bygder og titusenvis av innbyggere.

Byen al-Hawidscha var en av de første høyborgene til IS i Irak og vil antageligvis gå under som den siste. Distriktet er et mikrokosmos som kan «leses» som historien om terrororganisasjonens fall og seighet til å leve videre. Kilder derfra har over flere måneder samlet detaljer. De rapporterer om sviktende disiplin blant enkeltsoldater og enheter og om massive stridigheter mellom de ulike fraksjonene i IS.

En forsmak på dommedagen

IS-krigere og den IS-interne hemmelige tjenesten Amnijat har prøvd å hindre at sivilbefolkningen flykter fra regionen. For uten menneskelig skjold blir det vanskeligere å forsvare området. IS-kjemperne ved fronten og distriktets ytre kontrollposter tjener derimot en formue på å la sivile personer passere, eller ved selv å smugle dem ut av det minelagte beltet.

– Vi var over 200 mennesker i vår gruppe, forteller en av flyktningene. – IS-mannen som hjalp oss ut, omfavnet vakten ved grenseposten. De kjente hverandre.

Øyenvitner forteller at noen IS-folk organiserer menneskesmuglingen i byene, mens spesialenheter fra IS tar mennesker til fange ved den minste mistanke om forberedelse av flukt.

På tross av alt dette: IS holder al-Hawidscha i jerngrep. Da sikkerhetssjefen for småbyen Abbasi ble myrdet i slutten av juni, arresterte IS-kjempere hundrevis av mennesker – og drepte sju av sine egne, deriblant to lokale kommandører.

I al-Hawidscha ser slutten ut til å være langt unna, men også her er det bare et tidsspørsmål før den kommer. Byer og tettsteder vil da bli lagt i grus, og kvinner og barn som selvmordsbombere vil bli sendt inn i de irakiske soldaters rekker som på sin side igjen vil drepe fangene. IS etterlater brent jord. Hvor IS går under, skal alt gå under med dem. Det er en forsmak på dommedagen og er i tråd med de stadige erklæringene i IS-propagandaen.

Innenfor «kalifatet» hersker arbeidsdeling. Personalet består av forskjellige grupper. Ved siden av de hengivne troende og «martyrene» som heller dør i kamp enn å kapitulere, finnes det alltid opportunister som er ut etter penger og makt. Så lenge IS var på frammarsj, var disse bruddlinjene nesten ikke synlige, men under press ble situasjonen forandret. I Mosul ble det forrige høst observert IS-befal som forlot byen, mens andre ankom – vel vitende om at de ikke ville slippe ut levende.

IS hadde kunnet gi opp Mosul og dermed reddet både byen og mange av sine egne krigere. De har ikke gjort det. Istedenfor har de akseptert det militære nederlaget for å bygge opp under hatet mellom sunni- og sjia-muslimer. IS har «utlevert» sunniene slik at de utsettes for hevnaksjoner andre steder.

Systematisk ødelegger nå sjia-muslimske militser som opptrer i Mosul som frigjørere og velgjørere, sunni-muslimske tettsteder som Djibala, Babil og Tus Churmatu. De bortfører unge menn som aldri dukker opp igjen, fordriver familier og demonterer fabrikker. Selv de som flykter fra IS, får ikke hjelp hos IS' fiender. For mange av de hundretusenvis av fordrevne er veien til Bagdad eller sørover blokkert. De slippes ikke gjennom de tungt bevoktede provinsgrensene og vegeterer i leire som er ekstremt dårlig forsynt med det aller nødvendigste et menneske trenger.

«Investerer» i hat og gjengjeldse

Investeringen i hat og gjengjeldelse er et strategisk valg hos IS. Abu Mussab al-Sarkawi, grunnleggeren av IS-forløperen «al-Qaida i Irak», satset allerede i 2003 på, ikke å oversvømme den «fjerne fienden» i USA og Europa med terror, men å rette den mot naboen, Iraks sjia-muslimske befolkningsflertall. Det kyniske regnestykket var at påfølgende hevnaksjoner fra sjiaenes side ville drive IS' målgruppe, sunni-muslimene, rett i IS' armer. Det var akkurat det som skjedde i 2014. I Mossul, Tikrit og andre steder ble IS-okkupantene feiret som befriere av mange sunnier.

Ingenting vil denne gang bremse seierherrenes grenseløse behandling av den forhatte terrorgruppen. Særlig ikke etter at sjia-militsene de siste årene er blitt del av en urovekkende multinasjonal skyggearmé som kjemper både i Syria og i Irak, sammensatt av afghanske og pakistanske rekrutter og libanesiske Hizbollah-medlemmer, kontrollert av Irans revolusjonsvoktere.

Nye jihadister vil vokse etter

Den sjia-dominerte regjeringen i Bagdad derimot, er så dysfunksjonell og korrupt at den ikke en gang kan ta seg av sine egne. Og langt mindre av sunni-befolkningen. I ett av verdens mest oljerike land lever en tredjedel av innbyggerne under fattigdomsgrensen, og staten betaler ikke lenger mange av sine ansatte. For storbyen Mosuls gjenoppbygging finnes det i dag ingen plan – eller penger. Så hatet vil fortsette, også ønsket om hevn. Nye jihadister vil komme etter IS. Det er ikke mangel på sinte menn.

Men én ting kan ikke erstattes: en hel ledelsesgenerasjon av militære og offiserer i de hemmelige tjenester som sørget for at IS ble så mektig. 100.000 kvadratkilometer areal med flere millioner innbyggere kontrollerte terrororganisasjonen da makten deres var på topp. Et uhyrlig apparat holdt dette nye riket gående.

Men proklamasjonen av «kalifatet» gjorde IS også sårbar. Den som er synlig, kan også bli et mål. Etter at Washington i august 2014 tok opp kampen mot terrormilitsen, startet en eksalering som IS bare kunne tape. Henrettelsene av amerikanske og britiske gisler, terroren i Europa og i Tyrkia hadde ingen avskrekkende virkning på statene i anti-IS-koalisjonen. Tvert imot. Å erklære hele verden krig, var riktignok et godt PR-grep av IS, men de følgende luftangrepene hadde kalifatkrigerne lite å stille opp mot.

Noen kjempet likevel videre, andre ikke. Kort tid etter årsskiftet forsvant en rekke underordnede kommandører og små eliteenheter sporløst. Mange av dem ble erklært død av IS – som ofre for det ene eller andre luftangrepet. Vestlige hemmelige tjenester derimot kjenner til oppholdsstedene til mange av de forsvunnede terroristene, via kilder i IS-miljøet.

Det taler for at eliteenhetene «diskret» ble flyttet ut av skuddlinjen.

I slutten av mars sørget IS-nyhetskanalen Aamaq for panikk blant Rakkas befolkning da den «offentliggjorde» at den gigantiske Tabka-dammen hadde blitt bombardert av amerikanere og var i ferd med å sprekke. Alle innbyggere skulle flykte umiddelbart, noe de også gjorde. I løpet av én dag var byen tom. Kort tid etter kom ordren: alle tilbake! Dammen vil ikke sprekke, noe IS visste hele tiden. Men hvor spre et falskt rykte med viten og vilje?

Ifølge uttalelser fra en IS-kriger fra Rakka som flyktet i starten av april, var masseflukten en planlagt forvirringsmanøver.

– Dermed kunne IS-ledelsen urørt av droner forlate byen, sa mannen til «Der Spiegel» i slutten av mai. Den flyktende sivilbefolkningen hadde blitt brukt som menneskelig skjold.

Abu Bakr al-Baghdadi – død eller ikke?

Allerede ved årsskiftet skal «kalif» Abu Bakr al-Baghdadi ha blitt brakt til Syria, via tettstedet Asawija sørvest for al-Hawidscha. I oktober i fjor hadde IS samlet mange av sine krigere i dette området. Selve transporten foregikk i all hemmelighet, men etterpå skrøt IS-menn av at «kalifen» nå var i sikkerhet.

Baghdadis flukt fra Irak ble uker senere også bekreftet av USAs regjering. Men da det i starten av juli på nytt ble meldt at IS-anføreren hadde blitt drept, var denne opplysningen kun basert på én kilde. Innenfor IS-kretser gikk det rykter om Baghdadis død. De kunne være sanne – eller målrettet spredt for å minske trykket for forfølgelse.

Og hvordan vil det gå videre nå? Så lenge IS har nok dødsvillige krigere og forførte barnesoldater, vil de la by for by falle først etter morderiske kamper. En del av dens ledelse, elitekrigere og den enorme gullreserven som IS i 2014 erobret i Mosul og andre steder, er for lengst blitt evakuert. Hensikten kan være å fortsette kampen som en undergrunnsbevegelse. For å omorganisere, vente og dukke opp igjen under nytt navn og kanskje med en ny profil.

Utsikt til en ny retur?

Den avgjørende årsaken for at IS opererte åpent under dette navnet fra 2013, var utsikten til en egen stat. Men hvordan er utsiktene til en ny retur? «Merkevaren» Den Islamske Stat er brent opp, men kan fortsatt brukes til propaganda. Ingenting sørger mer forutsigbart for amerikanske droneangrep enn det svart-hvite flagget til IS.

Dessuten er forholdene i Midt-Østen, den dype mistilliten mellom sunni og sjia, krigene og tapet av kontroll en perfekt grobunn for en ny oppgang av en sunni-muslimsk krigergruppe. Fra 2010 hadde IS-ledelsen tålmodigheten, ideene og disiplinen til å bruke disse forholdene for å stige opp som verdens mektigste terrororganisasjon.

I dag finnes ikke denne ledelsen lenger. Det avgjørende spørsmålet er derfor: er det fortsatt nok kommandører og planleggere i live, eller har det kommet nok nye til, for å holde IS samlet i en mer anonym reorganiseringsfase?

Hvis ja, vil den europeiske etterretningsmannen få rett – han som allerede i 2014 hadde analysert den enorme oppgangen til IS:

– De har alltid hatt en plan B, C og D. Det finnes ingen grunn til å tro at de ikke vil greie å overraske oss på nytt.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate.

Oversatt til norsk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---