Jeg reiste meg for å holde en viktig presentasjon. Da ringte mobilen. «Mor», stod det på displayet.

Trond Albert Skjelbred er partner i Apriil PR AS.

SYNSPUNKT: Jeg tok selvsagt ikke telefonen, men avviste anropet.

Noen sekunder senere fikk jeg en tekstmelding fra henne: «Er på Haukeland sykehus med pappa. Hjerteinfarkt. Jeg ringte 113 og han fikk behandling i sykebilen. Nå er jeg på et venterom mens de undersøker ham. Tror det skal gå fint! Jeg er ved godt mot. Jeg har prøvd å ringe deg.»

Jeg leste meldingen høyt for kunden, som tilfeldigvis var toppledelsen på Haraldsplass Diakonale Stiftelse. De sa at jeg måtte reise til sykehuset umiddelbart.

«Men jeg har ansvaret for dere i dag», sa jeg, og fortsatte: «Jeg blir her. Far er i de beste hender. Det er ikke noe jeg kan gjøre.»

«Reis!», sa de en gang til og nå med ettertrykk. «Vi klarer oss fint her med din kollega. Du har et viktigere oppdrag», sa de nærmest i kor.

Heldigvis hørte jeg på dem. Det var jo ikke far som trengte meg. Det var mor.

Vi avtalte å treffes i kantinen på Haukeland Universitetssjukehus.

«Hva vil du ha?», sa jeg.

«Jeg vil gjerne ha rekesmørbrød og Napoleonskake!», sa mor, entusiastisk og full av latter.

Hun var seg selv lik. Sterk i slike situasjoner og veldig glad i det søte.

Vi kjørte på med nevnte meny og fikk en veldig fin stund sammen før vi med øvrig familie fikk visitt hos far.

Han var i kjempehumør, hadde fått livet i gave, spøkte og lo.

Det var til og med en av mine beste venner som var vakthavende overlege denne dagen og hadde gitt ham ekstra god oppfølging.

Dette får meg til å tenke. Hva er det med oss mennesker?

Vi kan bli dypt fornærmet av en syrlig kommentar, såret over ikke å bli sett eller over å få manglende anerkjennelse, lei oss for at naboen ikke klipper plenen eller har for høy og ustelt hekk, vi kan bli irritert på uvettig kjøring i trafikken eller grunnleggende provosert fordi vi opplever at noen tar seg til rette tilsynelatende uten tanke for andre enn seg selv.

Og i tillegg merker vi ikke at vi gjør de samme feilene overfor andre.

Men når det står om liv og død, da viskes alle ubetydeligheter ut og blir det de er, ubetydelige.

Heldigvis har vi evnen til å glede oss over små ting, selv når omstendighetene er vanskelige.

Selv om en Napoleonskake ikke er en liten ting.