Kamp om ny retning for norsk biotek

Flere større trender inne farmasøytisk industri endrer nå mange av premissene for den bioteknologiske næringen i Norge. De siste tiårene har bioteknologisk forskning ført til skuffende få medisinske gjennombrudd (se figur 1). Samtidig har kostnadene økt kraftig. Dette har ført til at legemiddelindustrien – «Big Pharma» – ikke lenger legger penger i egen forskning. I stedet går de store globale selskapene ut og tar kontakt med små biotek-foretak. Mens de i begynnelsen kjøpte opp selskapene, er det vanligste nå å lisensiere retten til å kommersialisere teknologien gjennom et tett samarbeider med gründerne i biotek-selskapene. Et eksempel er Algeta som nylig inngikk en lisensavtale med en potensiell verdi på nesten fem milliarder kroner med det store farmasiselskapet Bayer.

Denne våren legger Kunnskapsdepartementet frem en nasjonal strategi for bioteknologinæringen. Den vil etter hva Mandag Morgen forstår være inspirert av rapporten «Bio-Economy to 2030» fra OECD og «The Knowlegde-based Bio-Economy» (KBBE) i EU-regi (se også Mandag Morgen 7, 2010). EU anslår at sektoren er verdt rundt 1,5 billioner euro i året, og at bioteknologiske løsninger vil få en sentral rolle på de fleste fagområder. Farmasøytisk industri er tonet ned.

– Pharma er bare en del av hele bildet. Bioteknologi er et verktøy som kan brukes på mange områder. Vi ønsker at dette skal spre seg. For eksempel til matvarebransjen. Nye peptider kan gi nye smakstilsetninger. Innen prosessindustri regner vi med at vi finner enzymer som for eksempel Borregaard kan bruke i sine prosesser, sier Steinar Bergseth, spesialrådgiver i Norges forskningsråd.

Mandag Morgen har vært i kontakt med en rekke sentrale aktører i og rundt biotekmiljøet. Bildet som dannes er at regjeringens satsing vil gå i retning av andre typer bioteknologi enn biomedisin og kreftforskning der Norge har vært verdenslendene. Frykten er at den nasjonale satsingen på marin bioprospektering (se tekstboks) kan komme til å gå på bekostning av biomedisin-miljøet.

• Næring i omstilling: I dag utgjør medisinske applikasjoner rundt 70 prosent innen bioteknologi. I fremtiden er det ventet at bioteknologi vil omfatte nesten alle sider av industrien og samfunnet. De farmasøytiske selskapene vurderer risikoeksponeringen.
• Fortsatt vekst i Norge? Biomedisin har vokst seg stort i Oslo-regionen, men klyngeforskere stiller spørsmål ved kompetanseutviklingen og hva det vil si for videre vekst.
• Ny bioklynge i nord: Biotech North samler de bioteknologiske bedriftene i Nord-Norge rundt marin bioprospektering med statlig hjelp.

Bioteknologi som vekststrategi

Bioteknologi ble tidlig fremhevet som et av tre prioriterte teknologiområder som vil ha stor betydning for fremtidig utvikling av en konkurransedyktig norsk industri. Også EU har gitt bioteknologi høyeste prioritet som en potensiell drivkraft i utviklingen av Europas kunnskapsbaserte økonomi. Men medisinsk bioteknologi har ikke vært en enkel næring å bygge opp.

Flere stemmer i USA, blant annet Michael Mandel, tidligere sjeføkonom for bladet BusinessWeek, hevder at en grunn til at USA nå opplever økonomisk vekst uten tilsvarende fall i arbeidsledigheten, er en langvarig satsing på medisinsk bioteknologi som har kostet mye, men som ikke har gitt avkastning i bedre helse eller flere arbeidsplasser.

Selv om produktiviteten har økt periodevis hos enkelte selskaper, er det særlig én trend som gjør seg gjeldende: Kostnadene per nye legemiddel øker år for år. Financial Times viser til anslag fra næringen selv som har regnet ut at gjennomsnittlig kostnad for å utvikle et nytt legemiddel har økt fra 150 millioner dollar i 1990 til 2 milliarder dollar i dag.

Enkelte har gått så langt som å erklære gullalderen for medisinsk bioteknologi for over, skriver Financial Times. Det begynner å bli lenge siden utviklingen av antibiotika, betablokker og syntetisk insulin. Samtidig har kravene til regulering av legemidlenes sikkerhet og effekt blitt stadig strengere. Resultatet er større og dyrere kliniske tester og høyere feilrate for eksperimentelle medisiner.

Under konferansen Biotech 2011 i Oslo i januar påpekte Torger Reve og Amir Sasson ved Handelshøyskolen BI og forskningsprogrammet «Et kunnskapsbasert Norge» at den biomedisinske næringen står foran utfordringer knyttet til fremtidig vekst. Mens bransjen har vokst, har antallet vitenskapelig ansatte med realfaglig bakgrunn vært konstant. Samtidig publiserer ikke vitenskapsfolk i biologiske fagretninger mer enn andre forskere i Norge (se figur 2).

– I Norge er det etablert relativt mange bioteknologibedrifter de siste 20 årene, men nesten ingen vokser. Terskelen for å kunne etablere en bedrift er relativt lav på grunn av gode støtteordninger. Når en er kommet til fase to for klinisk utprøving, stopper det ofte opp fordi en er avhengig av mye privat kapital, sier daglig leder i Norsk biotekforum, Thor Amlie.

Statssekretær Kyrre Lekve (SV) i Kunnskapsdepartementet er enig med Amlie i at finansiering er en utfordring.

– Vi kjører en åpen prosess rundt den kommende nasjonale strategien for bioteknologi-næringen, og vi er fortsatt i innsamlingsfasen. Tilbakemeldingene så langt viser at aktørene er veldig fornøyde med innsatsen innen forskning. Problemet ligger innen finans i den såkalte «death valley», perioden etter forskning og frem til produkt hvor det alltid har vært vanskelig å skaffe kapital, sier han.

Han toner ned entusiasmen rundt biomedisin.

– Det er lite realistisk med en utvikling av virkemidler som vil lede til at staten skal finansiere rådyre humanmedisinske prøver som går til fase to og fase tre. Det er nok et behov for å helle litt kaldt vann i årene på dem som ønsker å se staten ta en slik rolle. Vi har en del fordeler, blant annet at befolkningen er positivt innstilt til å stille opp som testpersoner, men gitt at kostnaden kan beløpe seg til ti milliarder kroner og løpe over ti år for ett enkelt legemiddel, er det ikke grunnlag for å utføre mange slike prøver i Norge, sier han.

Retningen som pekes ut er av en vridning av forskningsmidlene over mot andre typer bioteknologi.

– I tiden fremover må vi spisse forskningsinnsatsen mot områder som vi anser som strategiske. Vi har en del å jobbe videre med, blant annet med å forsterke og binde sammen de forskjellige bioteknologiske miljøene. Samtidig er det flere områder som peker seg ut som naturlige satsingsområder gitt vår historie og geografiske beliggenhet. Regjeringens satsing på marin bioprospektering er et eksempel, landbruket er et annet hvor det har skjedd viktige fremskritt, sier Lekve.

Ny bio-industri fra havdypet

Selv om marin bioprospektering foregår i både Bergen og Trondheim er det Universitet i Tromsø som er størst i landet på dette området. Til nå har satsingen resultert i flere patenter og lisenser, men ingen nye selskaper.

Forskningsrådet har bevilget 94 millioner kroner til marin bioprospektering. Det er også en forventning, med politisk forbehold, om ytterligere 35 til 40 millioner kroner i året de neste ti årene for å kunne realisere regjeringens strategi på området. Resultatet vil i så fall bli nesten 500 millioner offentlige kroner investert i marin bioprospektering.

Hoveddelen av satsingen på marin bioprospektering utføres av MabCent – Centre on Marine Bioactives and Drug Discovery – som åpnet i 2007. Siden da er det blitt søkt om to patenter og flere lisenser for anvendelse av funnene. MabCent har et budsjett på 180 millioner kroner over de neste åtte årene, og prioriterer forskning innen kreft, antibiotika, diabetes, antioksidanter og nyttige enzymer. Når forskerne gjør et lovende funn, er det opp til bedriftene å vurdere den kommersielle verdien av dette.

Ernst Kloosterman er leder for Biotech North som jobber for å samle de bioteknologiske bedriftene i Tromsø i en klynge.

– Det har vært høy kunnskapsproduksjon, men til nå har det blitt lite næring av forskningen. Mitt inntrykk er at de andre bioteknologi-klyngene vet for lite om aktiviteten vi har her.

Selv om det er for tidlig å kunne vise til konkrete resultater, har klyngen sammen med Innovasjon Norge etablert kontakt med det bioteknologiske miljøet ved Cambrigde, som er en av de større bioteknologiske klyngene i Europa.

– Storbritannia satser på å utvikle bioteknologiske metoder som kan erstatte petroleum med fornybar biomasse, som marin biomasse, som råvare i kjemiske fabrikker. Norge har den samme ambisjonen og vi får gjennom avtalen kontakt med noen av de viktigste forskningssentrene på disse områdene, sier Ole Jørgen Marvik i Innovasjon Norge.

Bør man satse på flere typer bioteknologi?

Jonas Einarsson, styreformann i Oslo Cancer Cluster, er redd satsingen på marin bioprospektering er en sovepute for regjeringen.

– Jeg mener at man gjerne må satse på marin bioprospektering i Nord-Norge. Oppbygging av biobanker kan være spennende for andre bioteknologiske bedrifter, men Norge må gjøre atskillig mer enn det. Jeg frykter at man klapper seg på ryggen for god innsats på marin bioprospektering i den tro at dette også er en støtte til næringen som driver med biomedisinsk forskning, og det er det ikke. Fra regjeringshold har det kommet signaler om at vi bør fokusere på mindre kapitalintensive prosjekter. Da utelukker man de største suksesshistoriene vi har hatt, sier Einarsson, som i lengre tid har stilt seg undrende til manglende satsing på klyngen av biomedisinske bedrifter.

Leder i Abelia, Paul Chaffey, forstår problemstillingen, men han synes det er vanskelig å si enten eller.

– Det kan hende myndighetene må gjøre et valg. Jeg tror litt av utfordringen er at vi ikke er så gode til å ta debatter om prioritering av forskningsmidler i Norge. Resultatet er ofte at midlene spres litt tynt utover mange prosjekter. Finlands forskningsstrategi holdes ofte frem som en motpol mot den strategien som følges i Norge. Der handler alt om statlig vedtatte strategier. Selv om midlene som brukes på forskning i andel av bruttonasjonalprodukt er omtrent på linje med andre europeiske land, er det vanskelig å se de store satsingene her. Det er samtidig veldig viktig å huske at vi trenger miljøer som kan absorbere ny kunnskap skapt utenfor landets grenser. Vi kan ikke satse alle ressursene på en nisjenæring og sitte igjen uten evne til å anvende ny kunnskap. Til nå har Norges evne til å anvende kunnskap vært til vår fordel, sier Chaffey.