Klarere mål for statlige selskaper

Tiden for tilfeldig styring av statsselskapene fra vandrehallen i Stortinget er forbi. Iallfall hvis Statseierskapsutvalget får viljen sin. Staten går rundt corporate governance-grøten, men kommer stadig nærmere. I løpet av det siste halvåret har to utvalg levert hver sin utredning til regjeringen. Begge utvalgene etterlyser en klarere formålsformulering for hver enkelt av de statlige virksomhetene. «Nå blir Storting og regjering tvunget til å gå gjennom alle de statlige selskapene, og definere deres rolle,» sier Olav Akselsen (Ap), leder av Stortingets næringskomite.

Store og små statlige selskaper kan dermed vente seg en klarere og mer presis beskrivelse av deres raison d’être. Stateierskapsutvalget leverte sin innstilling til Nærings- og handelsdepartementet (NHD) i forrige uke. Utvalget fastslår at det er av «stor betydning å få klargjort alle mål». En slik klargjøring vil gjøre det lettere for eieren å vurdere selskapenes resultater, og lettere for selskapet å fastlegge sin strategi.

I midten av desember var et annet utvalg, Sand-utvalget, ferdig med sin utredning, og også i denne står ønsker om klarere målformulering sentralt. Samtidig vil begge utvalgene kategorisere de statlige selskapene avhengig av hvilke formål de har. Selskapene innen en kategori vil ha én type formål, og kategorisering vil derfor være et hjelpemiddel for Storting og departementer til å vurdere om selskapene når sine mål.

Sentralt i anbefalingen fra Statseierskapsutvalget er en konkret kategorisering av de statlige virksomhetene. Kategoriseringen er laget langs en akse fra kommersielle til politiske mål:

• Verdimaksimerende: Selskaper som utelukkende forfølger et mål om høyest mulig avkastning på investert kapital, eller overskudd. Eksempler er de to deleide selskapene SAS og Grødegaard (tidligere Statens Kantiner), som begge er på vei ut av den statlige porteføljen.

• Verdimaksimering og nasjonalt hovedkontor: I tillegg til bedriftsøkonomisk overskudd, skal det statlige eierskapet sørge for at hovedkontoret og/eller andre sentrale funksjoner ligger i Norge. Eksempler her er de store børsnoterte selskapene Statoil, Telenor, Hydro og DnB NOR.

• Verdimaksimering og spesifikke definerte mål: Eierskapet skal bidra til at sektorpolitiske mål blir nådd, i tillegg til bedriftsøkonomiske målsetninger. Eksempler på denne type selskap er Statnett og Posten.

• Hovedsakelig andre mål: Staten søker å nå andre mål enn verdimaksimering med eierskapet. Eksempler på slike selskaper er teatrene og de andre kulturinstitusjonene.

«Det er en god tanke at staten klargjør målene den har for eierskapet. Det er også fornuftig at selskapene får klart definerte mål, enten disse er utelukkende bedriftsøkonomiske eller også samfunnsøkonomiske,» sier Øystein Hedstrøm fra Fremskrittspartiet, nestleder i næringskomiteen.

Den siste utredningen har imidlertid en ting til felles med de fleste liknende utredninger de siste årene: Hvilke selskaper som skal plasseres i hvilke kategorier ties det om. Mandag Morgen har derfor laget et utgangspunkt for kategoriseringen (se figur).

Målrapportering

Parallelt med klarere beskrivelse av virksomhetenes mål, anbefaler Statseierskapsutvalget at staten stiller tydeligere krav om rapportering av måloppnåelse. For selskaper med verdimaksimering som eneste eller viktigste mål, foreslår utvalget at selskapene måles opp mot alternative kapitalplasseringer, og nevner Statens petroleumsfond som det mest åpenbare og pedagogisk beste eksemplet.

Viktigere er nok utvalgets forslag om at selskaper som både har bedriftsøkonomiske mål og større samfunnsoppgaver, skal legge vekt på å synliggjøre kostnadene ved realiseringen av sine samfunnsoppdrag. Dette er ment å gi Stortinget et bedre beslutningsgrunnlag for hva det koster å nå de politiske målene, for eksempel med den distriktspolitikken som drives gjennom Posten. «Det er svært fornuftig med mer presis rapportering enn vi får i dag,» sier Øystein Hedstrøm.

Utvalget mener at eierdepartementene i dag får god nok rapportering fra selskapene, men at rapporteringen videre, til Storting og allmennhet, svikter. Forbedringsforslaget er at eierdepartementet jevnlig vurderer hvordan det enkelte selskap har oppnådd sine mål.

Bedre utbyttepolitikk

Både Akselsen og Hedstrøm er fornøyde med utvalgets forslag til endringer i utbyttepolitikken fra statsforetakene. De siste årene har utbyttenivåene fra Statkraft og Statnett ligget nær opptil 100 prosent av overskudd. Grunnen til disse skyhøye utbyttenivåene har åpenbart vært at høyere utbytter fra disse selskapene har vært en politisk billig måte å saldere budsjettet på i sene forhandlingstimer (se artikkel i Mandag Morgen nr. 6, 2003).

Statseierskapsutvalget mener at statens utbyttepolitikk ofte har vært uforutsigbar, noe som har svekket ledelsens evne til strategisk planlegging og gjort det finansielle handlingsrommet mindre oversiktlig. I selskaper som ikke er helstatlige, bestemmes utbyttet av styret og ledelsen i selskapet. Utvalget foreslår at det samme gjøres for helstatlige selskaper. «Jeg håper vi får spikret fast prinsippene for utbyttepolitikken før behandlingen av statsbudsjettet til høsten,» sier Akselsen.

Mange har ivret for at statens eierandeler burde plasseres i et holdingselskap, for å skille det politiske fra det forretningsmessige. Dette avvises i det store og hele av utvalget. Stor maktkonsentrasjon i et ikke-ansvarlig organ er hovedargumentet. I tillegg peker utvalget på at et holdingselskap vil kunne bety mer komplisert saksbehandling.

Styring fra vandrehallen

Forsøk på politisk styring av statseide selskaper fra Stortinget er ikke noe særsyn. Forrige uke bød på flere eksempler på at stortingsrepresentanter uttalte seg høylytt om hvordan statseide selskaper burde gripe an konkrete problemstillinger. Nestleder Hill-Marta Solberg i Arbeiderpartiet mente at regjeringen må bruke sin politiske makt til å påvirke Statoil til å gå løs på oppdrag i nord. Litt senere i uken ble Statkrafts avlønningssystem en stor sak. Opposisjonspolitikerne grep begjærlig muligheten til å kritisere selskapet, og næringsminister Ansgar Gabrielsen fulgte umiddelbart opp.

Dersom Stortinget klarer å vedta måldokumenter for hvert enkelt statlig selskap, kan det være utsikter til mindre støy omkring statlige selskapers disposisjoner i marginale saker, og mer debatt omkring de viktige utfordringene selskapene står overfor. Men som statssekretær Oluf Ulseth i NHD minner om: «Omkring store og viktige selskaper vil debatten om disposisjonene ofte foregå i det offentlige rom. Dette gjelder også statlige selskaper.»

Referanser

• «Statens forretningsmessige eierskap», rapport avgitt til NHD mars 2004.

• «Mellom stat og marked», NOU 2003:34, avgitt til AAD desember 2003