Klimaet og fattige land vil tjene på finanskrisen - Etter syv vonde år, vil en ny bærekraftig økonom

Det vil gjøre vondt lenge, men i det lange løp vil et finansielt sammenbrudd bane veien for et nytt økonomisk system. Kapitalismens spilleregler vil ikke lenger råde grunnen alene – verdier som er sosialt og miljømessig tilpasset vil komme i sentrum. Det sier forfatter og forretningsstrateg John Elkington i et intervju med Mandag Morgen.

Det er ingen rask lindring i sikte. Men smerten er nødvendig for den økonomiske utviklingen. De frie markedskreftene har vist seg ikke å være kraftige nok, og finanssektorens krampetrekninger er begynnelsen på fødselen av en ny økonomisk dagsorden. Det varsles om et oppgjør med snever profittenkning og foreldede finansinstitusjoner. Aldri har mulighetene vært større enn nå for å få på plass et nytt sett med spilleregler som bringer ressursmangel, sosiale ulikheter og trussel om en het klode helt inn i kjernen av den globale økonomien.

Det hevder den britiske guruen innen Corporate Social Responsibility, John Elkington. Tidligere denne måneden ble han kåret til en av Londons mest innflytelsesrike menn i 2008 av avisen The Evening Standard. Utnevnelsen fikk han for pionervirksomheten med å utvikle nye økonomiske ideer som kan føre til en ny og bærekraftig økonomi. I et eksklusivt intervju med det Ukebrevet forteller Elkington hvordan konsekvensene av finanskrisen har innvirkning på hans misjon.

«Krisen er et nødvendig skritt i denne prosessen. Den er fremprovosert av grådighet og gamle dagers tunge internasjonale institusjoner. Det vi nå ser er en smertefull demonstrasjon av at aksjemarked, kapitalisme og markedsøkonomi globaliseres hurtigere enn internasjonale reguleringsmekanismer. Krisen er et nødvendig sammenbrudd i et finanssystem som har løpt løpsk, og som står i veien for utviklingen av en bærekraftig økonomi,» sier Elkington.

Rådville statsministres panikkaktige forsøk med omfattende statlige grep for å unngå en total økonomisk nedsmeltning, bekrefter ifølge Elkington at det virkelig er snakk om et sammenbrudd og ikke bare en helt vanlig tidevannsbølge. Og politikerne gir ham rett et langt stykke på vei. «Det globale finansmarkedet har opphørt å fungere,» sa den britiske statsministeren Gordon Brown, da han i en tale nærmest nasjonaliserte den britisk finanssektoren ved å tilføre landets største banker noe i underkant av 500 milliarder kroner.

Elkington erkjenner nødvendigheten av statlig inngripen. Han mener ikke at man bare skal la alt seile sin egen sjø, men understreker at inngrepet i seg selv ikke løser problemet. Han oppfordrer nå til at man benytter denne nye situasjonen til å etablere noen nye og bærekraftige spilleregler for verdensøkonomien. Og han mener at man skal la seg inspirere av de han kaller sosiale entreprenører.

«Det er entreprenører som i form av enkeltpersoner, organisasjoner eller virksomheter har funnet metoder som kan hamle opp med den enorme miljøtrusselen og den sosiale ulikheten som det nåværende system har bidratt til. Det er mulig å skru sammen en markedsdrevet modell som både skaper profitt og som inkluderer verdens fattige i økonomien. Eller som fokuserer på løsning av de globale klimaproblemene uten at det går utover veksten.» Som eksempel på sosiale entreprenører nevner Elkington tre tidligere vinnere av Nobels fredspris: Wangari Muta Maathai fra Kenya, Muhammad Yunus fra Bangladesh og USAs tideligere visepresident Al Gore (se tekstboks).

Fra kålorm til sommerfugl

Ifølge Elkington må det et skikkelig sjokk til før verden for alvor rusker opp i gammelmodige finanssystemer og integrerer de sosiale entreprenørenes tenkning i markedsøkonomien. Derfor hilser han finanskrisen velkommen. «Det er likegyldig hvor skadelig krisen er for økonomien akkurat her og nå – og jeg tror at det bare blir verre de neste månedene. Men det er et nødvendig skritt på veien til en ny og bærekraftig økonomi.»

Elkingtons teori er at dersom økonomien skal forflytte seg fra et stadium til et annet, må den gjennom en transformasjon lik den en kålorm gjennomlever på veien til å bli en sommerfugl. I bestselgerboken «The Chrysalis Economy» (puppeøkonomien) fra 2001, forutser han at verden de første tiår av det 21. århundre vil være vitne til en nedsmelting av de eksisterende mekanismer i verdensøkonomien.

«Det er mer eller mindre det vi ser nå. Kålormen er på vei inn i puppestadiet før den gjenoppstår som sommerfugl. Samtidig er verdensøkonomien i ferd med å forpuppe seg for å skifte form. Dersom en puppe skjæres opp under forvandlingen, vil man finne et syndig rot fordi de gamle organene brytes ned for å skaffe materiale til å kunne bygge nye. I naturens verden sørger nye biologiske celler for gjenoppbygningen. Jeg ser de sosiale og miljømessige entreprenørene som deres motstykke. De skal nå stå for gjenreisningen av en ny økonomisk dagsorden».

Selv om han ser finanskrisen som en nødvendig katalysator, kaster ikke Elkington blår verken i egne eller andres øyne med falske forventninger om at en bærekraftig «sommerfugløkonomi» venter på den andre siden av krisen. Forpuppingen er nettopp begynt, advarer han. Og ifølge Elkington vil transformasjonen fortsette lenge etter at støvet av finanstumultene har lagt seg.

«Puppefasen kan gjerne strekke seg over ti år. Og den resulterer neppe i et globalt og bærekraftig system. Transformasjonsprosessen er åpen for alle, inkludert svindlere og andre aktører som drives av andre motiver enn bærekraftighet,» sier han. Derfor vil det være snakk om en hel serie av sameksisterende økonomiske systemer. Utfordringen er at et raskt voksende innbyggertall år for år presser på utviklingen av nye forretningsmodeller, virksomheter, industrisektorer, teknologier og hele økonomier.

Vinnerne

Elkington er ikke i tvil om at de sosiale entreprenørene – institusjoner, investorer og virksomheter – som makter å realisere en ny tenkning, vil bli den langsiktige transformasjonens vinnere. «De kortsiktige vinnerne vil typisk være konkursadvokater, etterforskere, kriminelle og fengselsvesen. Det økonomiske kaos vil sannsynligvis avdekke omfattende økonomisk svindel og stimulere til en ny bølge av alminnelig kriminalitet i de samfunn som rammes hardest av finanskrisen. Dersom de kaotiske tilstandene varer i flere år – hvilket jeg ser som sannsynlig – vil ekstremistiske partier også oppleve et oppsving. Dessuten vil enhver aktør med penger i lommen og mot til å investere i kriserammede aktiva, profitere på krisesituasjonen,» sier Elkington.

Han anslår at vi skal tre til fem år frem i tid før de nye sosiale entreprenører, investorer og virksomheter vi ennå ikke har hørt om, inntar verdensscenen.

«Jeg tror imidlertid ikke at det er pionerene som vil kolonisere de nye markedsmulighetene. Derimot vil vi i økende grad se etablerte selskap adoptere markedsperspektiver og forretningsmodeller som pionerene bringer til bordet. I noen grad vil de også inngå allianser med pionerene. Men oftest vil de kjøpe, eller ganske enkelt stjele, de nye mulighetene for verdiskapning.

Tekstboks

Elkingtons forbilder

Elkingtons liste over sosiale entreprenører innholder blant annet personer som:

Professor i biologi Wangari Muta Maathai:

Den kenyanske miljøaktivisten Wangari Muta Maathai ble født i 1940, har en doktorgrad i biologi og var en periode professor ved universitetet i Nairobi.

I 1976 sluttet hun seg til National Council of Women of Kenya. Året etter grunnla hun grasrotbevegelsen Green Belt Movement, som siden har plantet over 30 millioner trær.

Bevegelsen ble alt i 1984 belønnet med den alternative fredsprisen, The Right Livelihood Award, og har siden fått avleggere i flere andre afrikanske land.

Maathai har mottatt en rekke internasjonale priser for sitt arbeid, blant dem den norske Sofieprisen i juni 2004, og hun har vært en gjenganger på internasjonale miljøkonferanser. Hun har også flere ganger talt i FNs hovedforsamling.

Maathai har også engasjert seg i arbeidet for å få slettet afrikanske lands gjeld til Vesten, og var under president Daniel Arap Mois regime i Kenya aktiv innen Forum for gjenopprettelse av demokratiet (FORD). Hun ble flere ganger mishandlet og arrestert.

I desember 2002 ble Maathai valgt inn i den kenyanske nasjonalforsamlingen. Senere ble hun utnevnt til viseminister for miljø, naturressurser og viltliv. Hun ble tildelt Nobels fredspris i 2004.

Økonomiprofessor Muhammad Yunus:

Grunnla i 1976 Grameen Bank for å låne ut penger til fattige bangladeshiske innbyggere. Siden da har banken lånt ut mer enn 5,1 milliarder dollar til 5,3 millioner lånetakere. For å sørge for tilbakebetaling har banken opprettet et system med «lånegrupper» (solidarity groups). Disse små og uformelle gruppene søker om lån sammen, og deres medlemmer blir da medansvarlige for tilbakebetaling og støtter hverandres anstrengelser for økonomisk fremgang.

Grameen Bank har også utviklet andre alternative kredittsystemer som hjelper de fattige. I tillegg til mikrokreditt tilbyr de huslån, finansiering av fiske- og vanningsprosjekter og andre aktiviteter, samt vanlige banktjenester som for eksempel sparekonti.

Suksessen til Grameen-modellen har inspirert lignende tiltak i en rekke utviklingsland, og også i industrialiserte land. Grameens mikrofinanseringsmodell er blitt adoptert i 23 land. Mange mikrokredittprosjekter har også kopiert originalen gjennom å låne ut spesielt til kvinner. Mer enn 96 prosent av Grameens utlån har gått til kvinner, som lider uforholdsmessig mer under fattigdommen, og har større sannsynlighet for å bruke sine inntekter på hele familiens velvære enn menn. Yunus fikk Nobels fredspris i 2006.

Tidligere visepresident Al Gore:

Gore har vært mye i fokus etter at han tapte det amerikanske presidentvalget på målstreken i 2000. Spesielt stor oppmerksomhet fikk han etter dokumentarfilmen «En ubehagelig sannhet» (An Inconvenient Truth) fra 2006, og litt senere boken med samme navn. Disse har vært med på å fremme tanker om å utvikle en markedsbasert økonomi som kan minske presset på klima og miljø. Gore har siden hatt stor suksess med å sette klima på den internasjonale dagsorden. Mottok Nobels fredspris i 2007.

Tekstboks

Europa-parlamentet skjerper klimakrav

EU strammer inn klimapolitikken for å nå målet om 20 prosent CO2-reduksjon innen 2020. Kvotesystemet skal utvides til også å gjelde sektorer som energi og transport. Det kan hindre økonomisk vekst i utviklingsland.

Ny og bærekraftig økonomi er avhengig av at miljøbelastningen og sosiale ulikheter jevnes ut. Når EUs klimapolitikk strammes ytterligere inn, er det ingen tvil om at det vil få følger for europeisk næringsliv og industri. Bare sementbransjen alene har beregnet at 80 prosent av industrien vil flytte til land utenfor EU. Aluminiumsindustrien regner med å stenge all virksomhet i Europa. Dermed forblir kanskje drømmen om nye spilleregler for den nye verdensøkonomien i det blå. John Elkington hevder at det er mulig å skru sammen en ny økonomisk markedsmodell som fokuserer på en løsning av verdens klimaproblemer uten at det går utover utviklingslandenes vekst.

Kjernen i EUs klimapolitikk er ambisjonen om å minske CO2-utslippet med 20 prosent frem mot 2020. Parlamentets forslag handler spesielt om hvordan byrdene skal fordeles mellom både land og bransjer.

En del av industriens CO2-utslipp reguleres i dag gjennom handel med kvoter, mens det enkelte land selv har ansvar for å senke utslippet fra transport, landbruk og private husholdninger. Parlamentets utspill legger den største delen av byrdene på industrien, som står for 40 prosent av utslippene. Kullkraftverk, oljeraffinerier, sementfabrikker og papirindustri er i dag inkludert i CO2-kvotene som vil bli gradvis redusert frem moe 2020. Det betyr at den enkelte fabrikk må redusere utslippet eller kjøpe utslippskvoter av andre virksomheter.

I dag er kvotene gratis. I det utspillet vil industrien i 2013 betale for 15 prosent av kvotene, og andelen vil bli gradvis hevet frem til 2020. Deretter skal kvotene betales fullt ut. Fullt innfaset betyr det en inntekt på mer enn 50 milliarder euro. Opprinnelig har kommisjonen foreslått at 20 prosent av pengene skal plasseres i egne fond for investeringer i klimaprosjekter i utviklingsland, mens resten skal tilbakeføres til medlemslandenes respektive statskasser.

Nå vil imidlertid parlamentet det annerledes. Halvparten skal plasseres i klimautviklingsfond, mens resten øremerkes klimaprosjekter i medlemsland. Dermed får ikke finansministrene pengene rett i hånden slik de har vært vant til. Det betyr at det bygger opp til slagsmål i Brussel. Ingen av medlemslandene, verken klimaambisiøse land, som Danmark, eller nye medlemsland fra øst- eller sentral-Europa, er særlig begeistret, og vil slåss for å slippe å dele klimapengene.

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Bjarke Wiegand

redaksjonen@mandagmorgen.no