Kloning – et spørsmål om penger?

Det er ikke tilfeldig at Sør-Korea er kommet langt i forskning på terapeutisk kloning, slik de siste dagenes nyheter har vist. Landet er på grunn av dets raske modernisering – i 1960 var det et rent u-land – og korte demokratiske tradisjon mindre preget av teknologiproblematisering enn de fleste andre utviklede økonomier. Teknologiutviklingen er en av de sterkeste faktorene bak landets radikale fremgang både økonomisk og når det gjelder velferd, og teknologioptimismen er stor. Det er derfor også økonomiske imperativer som ligger til grunn for satsingen på denne typen bioteknologisk forskning.

I fjor, før det sør-koreanske gjennombruddet, publiserte den franske økonomen Gilles Saint-Paul en artikkel i tidsskriftet Economic Policy, der han tar for seg de mulige økonomiske følgene av kloning. I artikkelen «Economic Aspects of Human Cloning and Reprogenetics» belyser Saint-Paul en rekke av de følger det kan få om kloning av mennesker blir mulig både praktisk og etisk. Blant hans sterkeste og mest interessante påstander er at dersom et land klarer å klone et visst antall mennesker som har visse typer intelligens, vil de rent økonomiske konsekvensene bli store. Denne problemstillingen er tidligere stort sett kun beskrevet i mer science-fiction-liknende scenarier, men nå ser den med ett ut som et mer realistisk fremtidsbilde.

Hvis denne typen resonnement skal ha noe for seg, må det være slik at visse former for intelligens er resultat av genetiske disposisjoner. Selv om betydningen av miljøet ofte er større, så er det innen arveforskningen ukontroversielt å hevde at den genetiske komponenten også er til stede.

Inspirert av Saint-Paul kan vi konstruere et eksempel: Et land tar sine 100 beste grunnforskere i naturvitenskapelige disipliner, og lager ti kloner (kopier) av hver av dem. Deretter gis de den best tenkelige oppvekst, og penses raskt inn på det de er genetisk disponert for – naturvitenskapelig forskning. Selv om halvparten av ulike grunner skulle vise seg å ikke ville gå i mors eller fars fotspor, vil landet da om 30 år ha 500 forskere på et svært høyt nivå. I og med at høy kvalitet på forskning av denne art gir stor økonomisk uttelling – gitt at også andre betingelser er til stede – vil dette kunne være en god investering for landet.

Dessuten vil det sannsynligvis også gjøre de opprinnelig 100 mer velstående, i og med at de kan tenkes å ha eiendomsrett til sitt eget arvemateriale – som er rimelig å anta gitt våre forestillinger om opphavsrett og intellektuell eiendomsrett. I det hele tatt kan det være ganske mange som har en betydelig eierandel i disse klonene, ikke minst det offentlige, eller de som har finansiert gildet. Man kan tenke seg at kloner blir en god investering. Å avgjøre hva som er den enkelte klones eierandel i seg selv, vil derfor være ganske krevende, og eier man ikke seg selv, har man da de samme rettigheter som andre borgere?

Spørsmålene dette reiser er svært mange. Det kan være gode grunner for ansvarlige myndigheter til å ha restriksjoner på denne typen forskning og utvikling. Imidlertid tyder allerede nå mye på at vi er vitne til et kappløp i utviklingen, og Sør-Korea ligger utvilsomt godt an i så måte. Det virker usannsynlig at andre og større land vil godta dette forspranget, derfor vil helt sikkert disse problemstillingene bli diskutert også hos oss. Kanskje blir kloning den store debatten om fem år.

av Erling Dokk Holm

Stipendiat ved Institutt for urbanisme, Arkitekthøgskolen i Oslo