Konkurranse truer norsk masseutdanning

Konkurransen i den globale universitetsverden spisser seg til. Men norske universiteter og høyskoler mangler en viktig faktor for å lykkes – penger. Mye penger. Penger til å rekruttere de fremste forskerne. Penger til moderne fasiliteter. Penger for å kunne ta selvstendige beslutninger. Den ensidige avhengigheten av offentlige midler kan hindre fagmiljøene i å konkurrere med de beste. Kvalitet og kapital henger ubønnhørlig sammen i dagens og fremtidens akademia.

Topplisten på «The Times Higher World University Rankings 2005» er ikke overraskende også en liste over verdens rikeste utdanningsmiljøer. Selv om de internasjonale rangeringene er usikre og resultatene må tas med forbehold, er det ikke tilfeldig at det er en klar sammenheng mellom verdens rikeste og verdens beste universiteter. Hele åtte av de ti høyest rangerte universitetene, er også blant verdens ti rikeste universiteter.

De norske universitetene derimot, raser nedover på årets rangering over verdens beste universiteter: Universitetet i Oslo falt fra plass nummer 100 til 138, mens NTNU falt helt ut. Statssekretær Åge R. Rosnes i Kunnskapsdepartementet forklarte de dårlige rangeringene overfor Teknisk Ukeblad med at norsk forskning og universitetstilbud markedsføres for dårlig. Mandag Morgens analyse viser at det handler om mer enn markedsføring hvis norske universiteter skal hevde seg i konkurransen.

• Jakten på kapital: Økt konkurranse om kunnskapen krever økt kapital. De beste forskerne koster mye penger.

• Skolepenger kan bli et krav: Hvis ikke staten eller andre aktører går tungt inn, kan gratisprinsippet bli ofret for økt kapitalbehov.

• Masse eller elite: Skal Norge hevde seg blant de beste, må en overføre flere forskningsmidler til de fremste miljøene. Mer elitesatsing kan imidlertid gå utover bredden.

Det er ikke bare Norge som sliter i konkurransen. EU-kommisjonen blir stadig mer bekymret over finansieringssituasjonen. Og mye peker i retning av at EU kommer til å forandre på den faktoren som skiller Europa fra USA – nemlig skolepenger. Foreløpig er det bare innført skolepenger for utenlandske studenter, men utviklingen går mot skolepenger. Storbritannia har allerede innført det. Norge, derimot, går den andre veien: I fjor ble retten til gratis utdanning lovfestet i Norge – noe som er helt spesielt i Europa.

Mens norske universiteter presses ned på listen av fremadstormende og fremragende universiteter fra først og fremst asiatiske land, holder kunnskapsminister Øystein Djupedal taler om hvordan Norge skal bli en «ledende kunnskapsnasjon». Universitetene legger ambisiøse strategiplaner for å plassere seg på verdenskartet, men staten kutter 100 millioner kroner i bevilgninger til grunnforskning i årets reviderte nasjonalbudsjett. Samtidig dundrer de store aktørene av gårde på den globale universitetsscenen med uhemmet kraft. I budsjettåret 2004-2005 økte for eksempel Stanford formuen sin med hele 23 prosent eller 18 milliarder kroner. Kanskje det er noe å lære av det amerikanske systemet? I begynnelsen av mars sendte i hvert fall Universitets- og høyskolerådet 34 rektorer fra hele sektoren på studietur til USA.

Jakten på kapital

Amerikanske eliteuniversiteter befester USAs posisjon som verdens akademiske stormakt. De topper rangeringslistene, og universitetsformuene vokser som aldri før. Den nære sammenhengen mellom kapital og kvalitet er åpenbar. Amerikanske universiteter sysselsetter 70 prosent av de vitenskapelige nobelprisvinnerne, ifølge The Economist. Analyser viser at nobelpriser først og fremst tilfaller eliteforskere, forskere i miljøer med ressurser og frihet til å forske. Kapital har i større og større grad blitt en forutsetning for frihet i akademia.

Lønnsutgiftene er en av årsakene til det økte kapitalbehovet. Det koster å forske i toppen. Det er finansene som avgjør. Med penger er de beste hodene tilgjengelige. De beste professorene er som fotballstjerner og får sign-on-fee for å begynne. De får de beste laboratoriene og kan ta med seg hele forskningsmiljøer.

I USA øker lønningene for å tiltrekke seg og holde på de dyktigste forskerne. Det er særlig de rike og prestisjefylte universitetene på øst- og vestkysten som fører an. Kineserne bruker samme medisin når de skal tiltrekke seg de beste forskerne fra hele verden. Nå tilbys lønninger som er astronomiske i forhold til hva «lokale» forskere tjener. På Beijing Universitets Business School, Guanghua, får professorer fra anerkjente utenlandske universiteter lønninger på over 380.000 kroner i året. Det er kanskje lite penger i en norsk forskersammenheng, men for nyutdannede forskere og kinesere med hjemlengsel er dette attraktivt.

Norske universiteter kan ikke friste med fete lønninger. «Vi må tilby konkurransedyktig lønn, hvis vi skal lokke de beste forskerne til Norge. Det gjør vi ikke i dag. Gode forskere er ettertraktet. I USA og Storbritannia har hodejakt blitt en idrettsgren for viderekommende,» sier Arild Underdal, tidligere rektor ved Universitetet i Oslo. Lønn er imidlertid ikke alt, understreker han. Det må være en pakke av god lønn og et utfordrende fagmiljø. Og selv lønnsmessig har Norge faktisk et fortrinn for rekruttering av yngre toppforskere fra utlandet. Lønnen er god på dette nivået i Norge, og de norske sentrene for fremragende forskning har blitt attraktive fagmiljøer for forskere på internasjonalt nivå. «Selv om de kanskje forsvinner når de blir eldre, er forskere ofte i sin mest kreative og produktive fase når de er unge. Slik kan vi ha stor nytte av dem,» sier Underdal.

Møter konkurranse med skolepenger

Økte lønnskostnader på grunn av økt internasjonal rekruttering, og større utgifter til avansert forskningsutstyr og studenter, skviser universiteter og høyere læreanstalter i Europa. Kravene til utdanning på høyt nivå vokser – men den offentlige finansieringen følger ikke etter. Derfor har de europeiske universitetene begynt å se seg om etter andre inntektskilder enn det offentlige. Universitetet i Oslo har også en målsetting om alternative finansieringskilder, utenom statens overføringer. I strategidokumentet 2005-2009 heter det at universitetet vil jobbe intensivt for å skaffe forskningsmidler fra blant annet utenlandske stiftelser og EU.

I fjor satte EU-kommisjonen finansiering på dagsorden. Bjørn Stensaker i Nifu Step mener det ligger i kortene at mange EU-land kommer til å møte konkurransen fra USA med skolepenger som virkemiddel. I dag er skolepenger politisk umulig i Norge, men han tror likevel at debatten om skolepenger kommer til å tvinge seg frem, spesielt hvis ikke institusjonene får de ressursene de mener det er behov for. «Det er helt spesielt at et land har lovfestet retten til gratis utdanning. Dette kan bli et problem for norske universiteter. I dag subsidierer den norske staten utenlandske studenter. Så lenge det er begrenset, er det få som bryr seg. Men hvis dette brer om seg, blir nok gratisprinsippet et problem,» sier Stensaker.

Arild Underdal tviler: «Norge vil i hvert fall være det siste landet i Europa som innfører skolepenger. En vil heller se kvaliteten lide litt, for å beholde gratis tilbud om utdanning.»

Uten skolepenger må man satse på alternative finansieringskilder. Noen peker på det private næringsliv som en finansieringsløsning. I USA er mange store forskningsprogrammer finansiert av næringslivet. Men det er tvilsomt om vi vil se den samme utviklingen i Norge. Den norske næringsstrukturen er preget av mange småbedrifter, og disse har ofte ikke ressurser til forskning og utvikling. Det er lite å hente hos det offentlige også. «De står jo allerede for mye av innsatsen, og så langt har det vært vanskelig å øke innsatsen så mye at vi når målet om en forskningsinnsats på 3 prosent av BNP, « sier Stensaker.

Fundraising

I Europa ser stadig flere til USA og fundraiser-kulturen. Europeiske universiteter ser med både beundrende og misunnelige blikk på de økonomiske forholdene hos sine amerikanske kolleger. Og det med god grunn. De tre offentlige amerikanske universitetene som er best til fundraising, samler hvert år inn like mye penger fra private bidragsytere som Belgias 10 millioner innbyggere betaler via skatten til landets universiteter. Fundraising og formuer hører til hverdagen i den nordamerikanske universitetsverdenen.

Også i Storbritannia har jakten på store formuer blitt en besettelse. Selv om Cambridge og Oxford ligger på topp 10 på rangeringen til The Times og forsyner seg av størsteparten av de britiske donasjonene, har de likevel innledet store fundraising-kampanjer.

Sjefen for Oxfords finansielle komite, sir Alan Budd, er ikke tvil: Større formuer er den eneste veien fremover – hvis universitetet skal holde på sin posisjon. «De siste årene har de amerikanske universitetene for alvor begynt å løpe fra oss finansielt. Det finnes knapt en mer globalisert bransje enn den akademiske. Derfor er vi ekstremt påvirket av utviklingen i USA,» sier Budd til Ukebrevet. Få aktører Mandag Morgen har vært i kontakt med tror fundraising vil slå gjennom i Norge som en viktig finansieringskilde. Mange læresteder etablerer alumninettverk, men målet med disse er ikke primært fundraising (se Ukebrevet nr. 4, 2006). Betalingsvilligheten blant tidligere studenter vil sannsynligvis være liten i overskuelig fremtid. Utdanning oppfattes som et offentlig tilbud som ikke skal behøve private bidrag. Skal man lykkes viser erfaringer fra USA at universitetene ikke bør satse på å få tak i de store fiskene, men heller skaffe seg mange små bidragsytere, det er disse som bidrar med mest. I tilegg starter ofte store donorer som små anonyme donorer i 10-15 år, før de for alvor åpner pengesekken.

Underdal tror finansiell styrke blir viktig, men det betyr langt fra alt. «Evnen til å inngå partnerskap med sterke internasjonale aktører blir viktig. Samarbeid med andre institusjoner har blitt en forutsetning for å kunne søke flere internasjonale forskningsmidler. Dette må vi bli mye flinkere til å utnytte enn vi er i dag,» mener Underdal.

Må prioritere hardere

Kampen om kapital er også en kamp mellom bredden og eliten. EU vil ha flere eliteuniversiteter, og vil på sikt omfordele midler for å få en større satsing på eliteforskning. Denne satsingen vil gå utover noen institusjoner. Kinesiske myndigheter satser også på eliten. De har utpekt en rekke universiteter som skal bringes opp i verdensklassen, og som derfor får en spesiell økonomisk behandling.

«Vi må prioritere hardere i norsk forskningspolitikk,» mener Underdal. «Skal vi konkurrere med de beste, må vi kanalisere en større del av midlene til våre fremste forskningsmiljøer. En slik satsing krever ressurser i en helt annen størrelsesorden enn sektoren får i dag.» Den tidligere rektoren ser ikke for seg et eliteuniversitet, men etterlyser litt mer elitetenking.

«Det ensidige fokuset på excellence skygger for de mange andre formålene utdanningssystemet skal ha, blant annet å utjevne regional og sosial ulikhet,» mener Stensaker. Han etterlyser en debatt rundt selve kvalitetsbegrepet. Kvalitet er mer enn excellence. Kvalitet handler også om hensiktsmessighet, økonomi og samfunnsendring.

I Danmark raser nå debatten om regjeringens forslag om å fusjonere flere av universitetene. Myndighetene vil opprette såkalt slagkraftige enheter og skape universiteter i verdensklasse. Kritikerne mener det har gått inflasjon i begrepet verdensklasse når det gjelder høyere utdanning. Ifølge professor Philip G. Altbach ved Lynch School of Education er det ingen som vet hva et verdensklasseuniversitet er, og det er heller ingen som har regnet ut hvordan man kan få det.

Nisjer er det ideelle for små land som Norge og Danmark, mener professor Morten Levin ved NTNU. Norske og danske universiteter må dyrke fagområder hvor man har en strategisk fordel. Arild Underdal ved Universitetet i Oslo mener det er utopisk å skulle konkurrere med Harvard og dets like. «Det er naivt å tro, med unntak for noen få enkeltforskere. Men for å bruke fotballterminologien, så bør vi være med i den gruppen som akkurat klarte å kvalifisere seg til den europeiske mesterliga, og ha med noen fagmiljøer som aspirerer til medaljeplass.» Men selv en slik ambisjon vil kreve penger. Mye penger.