Kunnskapsarbeiderne – det rettsløse proletariatet

Høytutdannede og høytlønnede arbeidstakere seiler opp som fremtidens melkekuer for det norske velferdssamfunnet. De er kunnskapsarbeiderne, gründerne og innovatørene som skal redde oss fra eldrebølgen og oljetørkens jammerdal i den ikke altfor fjerne fremtid. Men når det gjelder vern mot overtidsarbeid er regjeringens og stortingsflertallets melding til denne gruppen enkelt og brutalt: Klar dere selv.

Den nye arbeidsmiljøloven som trådte i kraft ved nyttår, er kritisert fra både arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden. Akademikerne, YS, Tekna, NAVO og Abelia er blant organisasjonene som har uttalt seg kritisk til deler av innholdet. «Den nye arbeidsmiljøloven er en umoderne lov som virker mot sin hensikt for svært store arbeidstakergrupper,» sier leder Christl Kvam i Akademikerne til Mandag Morgen.

Under den nye arbeidsmiljøloven er det ikke adgang til å arbeide mer enn 13 timer i døgnet og 48 timer i gjennomsnitt per uke over en periode på 8 uker. Men samtidig er arbeidstakere «med særlig uavhengig stilling» helt unntatt fra arbeidstidsreglene. Resultatet kan bli at store grupper unntas fra arbeidstidsbestemmelsene i loven.

Akademikerne har satt søkelyset på den store gruppen arbeidstakere som kan bli unntatt. Regjeringen har understreket at begrepet «særlig uavhengige stillinger» skal forstås snevert, men har ennå ikke kommet med en avgrensende definisjon. En utredning av hvilke og hvor mange stillinger dette gjelder er nå satt i gang, og skal være klar i midten av april. Ifølge Akademikerne kan det dreie seg om så mange som halvparten av dagens arbeidstakere.

Kunnskapsarbeidere skiller seg fra andre arbeidstakergrupper på flere punkter (se tekstboks). Om den enkeltes stilling må anses som «særlig uavhengig» eller ikke blir et tvistespørsmål mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, vil det kunne bli en betydelig belastning for arbeidstakeren.

Allerede i dag er kunnskapsintensive virksomheter en stadig større og viktigere del av økonomien. I tillegg er det blant kunnskapsarbeiderne at etterspørselen etter arbeidskraft har vokst mest de siste årene, og vil vokse mest i fremtiden.

Mandag Morgens analyse viser at denne saken primært har tre dimensjoner:

• Kunnskapsvekst: Kunnskapsintensiv sektor vokser mest, og det er i disse bransjene fremtidens lokomotivbedrifter for norsk økonomi vil bli å finne.

• Fleksibilitetsbehov: Det kunnskapsintensive arbeidslivet trenger fleksible og lokale ordninger. En stadig mer finmasket, allmenn lovgivning er lite hensiktsmessig.

• Nye arbeidsformer: Arbeidslivet er i endring. Styring og kontroll av arbeidstakeres innsats og bruk av tid er blitt vanskeligere, spesielt innen ledelse av kunnskapsarbeidere.

Vekst i kunnskapsintensive bedrifter

En rapport utarbeidet av Econ Analyse på oppdrag fra næringsorganisasjonen Abelia, som organiserer IKT- og kunnskapsbedrifter, viser at kunnskapsintensive tjenestevirksomheter blir en stadig viktigere del av økonomien. Veksten i sysselsettingen i kunnskapsintensiv tjenesteproduksjon har de siste 25 årene vært vesentlig sterkere enn både veksten i øvrig tjenesteproduksjon og de fleste andre næringer (se figur). I 1980 var 80.000 av landets sysselsatte i næringsvirksomhet i kunnskapsintensive tjenestenæringer. Det tilsvarte 6 prosent. I 2002 jobbet hele 14 prosent eller 210.000 personer i disse næringene. Dette er en vekst på nesten 160 prosent.

De siste 25 årene er verdiskapingen i kunnskapsintensiv tjenesteproduksjon nesten firedoblet, mens verdiskapingen i samlet næringsvirksomhet er doblet. Veksten i kunnskapsintensiv tjenesteproduksjon står ikke mye tilbake for den enorme veksten i petroleumssektoren i samme periode, skriver Econ i sin rapport. I tillegg spiller kunnskapsintensive næringer en viktig rolle i utenrikshandelen. Av samlet eksport utgjorde tjenester en fjerdedel i 2004, eller omtrent like mye som industriprodukter. Næringer som er utpreget kunnskapsintensive, som finans- og forretningsmessig tjenesteyting, har en høyere eksportvekst enn øvrige tjenester.

De siste tiårene har det vært sterk vekst i andelen høytutdannede i arbeidsmarkedet. På begynnelsen av 1970-tallet var det flere enn ti ansatte uten høyere utdanning for hver ansatt med høyere utdanning. For hver ansatt med høyere utdanning er det nå bare to ansatte uten høyere utdanning.

«Det er én sektor som øker, og som vil fortsette å øke i tiden fremover, og det er kunnskapsintensiv sektor. Veksten i kunnskapsintensive virksomheter tilsier samtidig at det ikke under noen omstendighet kommer til å bli færre selvstendige stillinger enn det i praksis er i dag. Det blir garantert flere,» sier Kvam.

Behov for fleksibilitet

Men til tross for at kunnskapsintensive virksomheter får stadig større betydning i arbeidslivet, synes ikke hovedaktørene bak endringene i den nye arbeidsmiljøloven å ha hatt denne type virksomheter i søkelyset. «Det kan synes som at stortingsflertallet har blikket festet på en ganske annen del av arbeidslivet enn den vi representerer,» sier administrerende direktør Paul Chaffey i Abelia.

Etablert praksis under den gamle arbeidsmiljøloven har vist at behovet for fleksibilitet utover de lovmessige begrensningene var stort. En undersøkelse gjennomført av TNS Gallup for Akademikerne i oktober 2004 viste at hver fjerde arbeidstaker ikke mottar overtidsgodtgjøring når de jobber utover normal arbeidstid, men at overtid anses innarbeidet i den ordinære lønnen. For arbeidstakere i kunnskapsintensive bransjer som forretningsmessig tjenesteyting, IKT og finansiell tjenesteyting er andelen omkring 35 prosent. Tar man også i betraktning arbeidstakere som får overtidskompensasjon i form av avspasering, blir andelen med mer fleksible ordninger enn loven legger opp til betydelig høyere. Ifølge Tekna er så mange som 40 prosent av organisasjonens nyutdannede medlemmer i praksis unntatt arbeidstidsregulering.

Adgangen til å inngå individuelle avtaler om arbeidstid under den gamle arbeidsmiljøloven er med andre ord utnyttet i stor utstrekning, spesielt i kunnskapsintensive virksomheter. «I den kunnskapsintensive delen av økonomien er det stadig flere arbeidstakere som faktisk har selvstendige stillinger. Slike stillinger krever lokale og fleksible ordninger, og mye ordnes jo lokalt slik det er i dag,» sier Chaffey.

Drivkreftene bak denne utviklingen endrer seg ikke på grunn av en ny lov. Og med unntaket for «særlig uavhengige stillinger» som åpen rømningsvei er det grunn til å tro at det for mange stillinger vil oppstå et press i retning av å definere dem som særlig uavhengige under den nye loven. «Paradokset er at jo mer finmasket selve arbeidsmiljøloven blir, desto flere vil havne utenfor fordi de ønsker og trenger tilpassede ordninger,» sier Kvam.

Presset vil kunne komme både fra arbeidsgiverne og arbeidstakerne selv. Arbeidsgiverne vil ønske mer fleksibilitet for å kunne ta unna topper i arbeidsmengden for bedriften. Arbeidstakerne vil kunne ønske fleksibilitet til å jobbe mer intensivt i noen perioder, for så å ta helt fri fra jobben i andre perioder. Men i en situasjon hvor bare arbeidsgiver ønsker fleksibilitet kan det bli vanskelig for arbeidstaker å legge tyngde bak sitt krav om mindre arbeidsbelastning, særlig hvis det har etablert seg en praksis hvor stillingen anses unntatt de arbeidstidsreguleringer som ligger i arbeidsmiljøloven.

Kan De si meg hvor jeg jobber?

En viktig del av bildet er at selve begrepet arbeidsplass er i ferd med å bli grunnleggende omdefinert, og kunnskapsintensive virksomheter fører an i utviklingen: Når stadig flere kunnskapsarbeidere utfører jobben sin ute blant kunder, hjemme i sofaen, på kafe eller på reise, blir kontoret – tidligere identisk med arbeidsplassen for mange i denne gruppen – i større grad et sted for møter og sosial interaksjon enn for selvstendig arbeid. Konsekvensen er at arbeidsgiver i økende grad mister oversikten over hvor mye tid som brukes av den enkelte på ulike arbeidsoppgaver, og i mange tilfeller vil kontroll av tidsbruk også være helt meningsløst.

Strategitidsskriftet McKinsey Quarterly satte nylig søkelyset på hvordan fremtidens organisasjonsmodell blant annet vil inneholde en ny filosofi for ledelse av kunnskapsarbeidere. Flere og flere organisasjoner vil bevege seg vekk fra overvåking av ansattes innsats, til ledelse gjennom å måle prestasjoner og resultater. Dette vil i aller høyeste grad gjelde kunnskapsintensive tjenestebedrifter, men også i økende grad andre virksomheter. Ansatte vil mer og mer måtte lede seg selv i det daglige arbeidet, mens ledelsen legger større vekt på overordnede styringsverktøy som prestasjonsmål, verdier og insentivordninger for å lede virksomheten i riktig retning.

Risikoen for arbeidsgiverne er at unntak fra loven gir rom for at den enkelte leder i bedriften ikke passer på ansatte som er i faresonen for å bli overarbeidet. Dermed kan overbelastning av nøkkelmedarbeidere i det skjulte vokse seg til å bli tikkende bomber under sentrale bærebjelker i virksomheten.

«Helseperspektivet er en viktig risikofaktor både virksomhetene og kunnskapsarbeiderne må være bevisste på. Svært mange står i fare for å havne i honningfellen,» sier Kvam. Ifølge Kvam handler det om vilje og evne til å tenke langsiktig. Dessuten vil knappheten på dyktige kunnskapsarbeidere gjøre dette spørsmålet avgjørende for bedriftens langsiktige evne til å rekruttere, skape verdier og vokse. Fornuftige arbeidsgivere vil derfor trolig uavhengig av loven sette seg ned med arbeidstakerne sine og sørge for avtaler som sikrer de ansattes helse.

Men hva skjer i de virksomhetene hvor ledelsen ikke tar dette tilstrekkelig på alvor? Når det strammes inn med hard hånd på den ene siden, og åpnes så til de grader opp på den andre, tyder det på at regjeringen ikke har tatt denne risikoen tilstrekkelig inn over seg. «Samtidig som man har et uttalt mål om å bidra til at så mange som mulig holder ut i arbeidslivet i 40 år eller mer, lager man en arbeidsmiljølov som gjør at store grupper risikerer å ikke bli omfattet av loven. Det er en underlig fremgangsmåte,» sier Kvam.

Kilder:

• McKinsey Quarterly: The 21st-century organization, nr. 3, 2005

• Econ Analyse: Perspektiver på kunnskapsintensiv tjenestesektor, nr. 46, 2005

Tekstboks

Kunnskapsarbeidere

Et viktig kjennetegn på kunnskapsarbeiderne er at de utfører sitt arbeid med stor grad av selvstendighet. Periodiske variasjoner i arbeidsmengde både for hele bransjer, bedrifter og stillinger er også vanlig i kunnskapsintensive virksomheter. Dette kan i perioder skape behov for fleksible arbeidstidsordninger utover det loven tillater. En holdningsundersøkelse utført av Mandag Morgen i mars 2005 viser at dagens arbeidstakere også ønsker større fleksibilitet i arbeidssituasjonen (se Ukebrevet nr. 10-11, 2005). Lovens møte med virkeligheten kan derfor bli at stadig flere vil ønske mer fleksibilitet enn loven tillater, og dermed inngå avtaler som definerer deres stillinger som «særlig uavhengige».

Begrepet kunnskapsarbeider ble innført av ledelsesguruen Peter Drucker på 1950-tallet for å beskrive det han så som en ny klasse av arbeidstakere. Begrepet innebærer ikke et syn på andre arbeidstakere som kunnskapsløse, men snarere at kunnskapen til kunnskapsarbeiderne er frikoblet fra fastsatte manuelle arbeidsmetoder og bestemte produksjonsverktøy.

Innsatsfaktoren i kunnskapsarbeidernes verdiskaping er verken kapital eller manuelt arbeid, men den individuelle ansattes helt unike kompetanse. Unikheten i hva hver enkelt kunnskapsarbeider tilfører, gjør det vanskelig å lage finmaskede ordninger som gjelder likt for store grupper av ansatte.

Det særegne ved kunnskapsintensive virksomheter er den helt dominerende rolle kunnskapsarbeidernes kreative problemløsningsevne i møte med stadig nye og ukjente problemstillinger spiller for virksomhetens verdiskaping i det daglige.