Kunsten å føre økonomiske kriger

I januar i år publiserte det anerkjente tidsskriftet Science en artikkel som mer enn antydet at atlantisk oppdrettslaks er helsefarlig. Oversatte versjoner av artikkelen ble umiddelbart spredd til en rekke europeiske tv-stasjoner. En skitten og velregissert kampanje mot oppdrettslaks som vi var helt uforberedt på, hevder næringen i dag. En helt normal og forutsigbar del av konkurransemetodene i det moderne informasjonssamfunnet, ville tenkerne bak teorier om økonomisk krigføring ha sagt. Eller de ville sitert Napoleon: «Å tape kan tilgis, men å bli overrasket kan ikke unnskyldes.»

Franske Ecole de Guerre Economique har siden 1997 uteksaminert over 200 kandidater i økonomisk krigføring. Skolen eies og drives som del av et privat lederopplæringsfirma, men har nære forbindelser til franske forsvars- og etterretningsmyndigheter.

Europeiske ledere, myndigheter og bedrifter har ikke forstått at de konkurrerer med mektige økonomiske interessesfærer, som til dels også inngår i nasjonale myndigheters bevisste økonomiske sikkerhetspolitikk, mener skolens grunnlegger Christian Harbulot, som nylig holdt foredrag i Oslo. Størst og fremst blant de økonomisk krigførende makter er USA, men logikken er også vel utviklet i Russland, Kina og Sør-Korea. Den nye formen for krigføring handler om å få tak i, beherske og anvende informasjon. Skal Europas bedrifter og nasjoner ha noen sjanse til å hevde seg i den globale konkurransen, nytter det ikke å stille opp med de «naive frimarkedsreformene» som har vært strategien fra Brussel det siste tiåret, mener Harbulot. Svaret må snarere være å lære opp Europas kommende ledere i såkalt «informasjonell» og virtuell krigføring.

Det er to bærende elementer i tenkningen til Harbulot og hans kolleger:

• Ryktespredning: En presset bedrift tar i bruk journalister, miljøaktivister, hackere og andre til ulovlig å skaffe seg informasjon om konkurrenten. Enda farligere er systematisk ryktespredning og skittkasting, i form av anonyme e-poster, «vitenskapelige» artikler eller såkalt avslørende journalistikk formidlet av PR-rådgivere til sensasjonshungrige journalister. Ved å studere konkurrentenes nettverk og arbeidsmetoder, «dekode» avisartikler og overvåke internettsider, kan den årvåkne bedrift være føre var og angripe ryktesprederne før de har rukket å gjøre for mye skade.

• Økonomisk sikkerhetspolitikk: Gjennom National Industrial Security Program kan amerikanske myndigheter utelukke virksomheter med stor utenlandsk innflytelse fra programmer som gir tilgang på gradert informasjon. Detaljerte krav stilles for å hindre at virksomhetene lekker informasjon til ikke-amerikanske samarbeidspartnere og konkurrenter. I den økonomiske krigføringen viker ikke amerikanerne tilbake for å ta i bruk hva som kalles «perception management», bruk av informasjon for «å påvirke målgruppenes følelser, preferanser og tenkesett,» mener Harbulot.

Hvor alvorlig skal Harbulot & cos konspiratorisk inspirerte teorier tas? Et av problemene er at det i den globale økonomien blir vanskeligere å skille mellom for eksempel hva som er amerikanske og europeiske selskaper. I den aktuelle konflikten med Boeing om statsstøtte, pekte for eksempel nylig sjefen for Airbus på at selskapets nyeste flymodeller skapte større verdier i USA enn i Frankrike. Dekodingen av konkurrentenes motiver og atferd er en nyttig geskjeft, men kan også gjøre en paranoid. Kanskje var Science-artikkelen sponset av konkurrenter, men problemet med kreftfremkallende stoffer i oppdrettslaks var jo noe næringen selv hadde unnlatt å ta på alvor i lang tid. Informasjonskrigføring er fascinerende, men kvalitet og integritet er nok fortsatt viktigere.