Kvinnelige gründere: Under en høyere himmel

Heidi vokser opp på prestegård i Inderøy i Nord Trøndelag. Faren er en praktisk mann, vant til å ordne det meste. Sommeren 2000 skal far og sønn snekre veranda, men faren får det liksom ikke til. Han blir bare gående som en stusslig håndlanger. Nå følger måneder med økende usikkerhet. Far har problemer med å gjøre ting som før var helt uproblematisk. Langsomt kommer tegnene på demens til syne.

Heidi har kjent på store psykiske påkjenninger og kommet sterkere ut.

– Min brors død og pappas demenssykdom har vært viktig for meg. Jeg fikk vrengt innsida ut. Det ble tydelig for meg hvor viktig det er å skulle stole på sin intuisjon og sine følelser. Det gjør at jeg nå lettere kan være åpen og i dialog med folk. Dette handler om å bli bedre til å sette seg inn i og ha respekt for andre menneskers liv, deres valg og muligheter, sier Heidi.

– I dag jobber jeg med folk som kan gi utrykk for at de ønsker å dø. Men det de egentlig mener er at de ikke ønsker å leve det livet de lever, og trenger hjelp til å finne ut av hvordan livet kan bli bedre.

Far blir etter hvert en bygdetulling som går rundt og gjør rare ting. Han hilser på folk han ikke kjenner, prøver å handle uten penger i butikken, blir usikker i det meste. Han trekker seg inn i seg selv og blir mer og mer passiv.

– Helsevesenet er tydelige på hva vi sannsynligvis har i vente: Min far vil trolig få angst, bli aggressiv, slite med inkontinens og oppføre seg om et vanskelig barn. Hans samboer gjennom mange år er dypt fortvilet og sier at dette tør jeg ikke være med på. Det er et fryktelig tungt valg å ta, men jeg forstår henne godt, sier Heidi. Når farens samboer flytter, får Heidi hovedansvaret for omsorgen.

Far blir gradvis dårligere og dårligere mellom 2003 og 2006. Kommunen tilbyr hjemmetjenester med tilsyn. Det vil si at de stikker innom med tabletter en gang i uka. Mot slutten kommer de på daglige tilsyn. Men tilbudet om aktivitet er sørgelig begrenset.

Ideen fødes

Når hun kommer med forslag til hva det offentlige kan gjøre for faren ble svaret etter hvert; «det er en god ide, det burde noen gjøre». Men det er ingen som gjør det!

Slik fødes ideen. Heidi bruker farens penger, starter firmaet Noen AS og ansetter tre personer på deltid for å gjøre hverdagen bedre. Slik blir dagene blir gode. Faren blir hverken deprimert, engstelig eller aggressiv. Når han dør i 2007 begynner Heidi å utforske hvordan hun kan bruke sine erfaringer og hjelpe andre.

Inaktivitet, depresjon og angst. Følelsene av å ikke mestre hverdagen. Meningsløshet. Dette er viktige stikkord som ofte følger i kjølevannet av demens.

– Problematferd skyldes ofte omgivelsenes hjelpeløshet og tilkortkommenhet, sier Heidi. Hun slutter i jobben som daglig leder på Kunnskapsparken i Steinkjer og satser for fullt på å gi personer med demens et aktivitetstilbud gjennom Noen AS. Hun er i ferd med å bli en sosial entreprenør.

Det er over 72.000 personer med demens i Norge. I Europa er det 7,3 millioner. Omtrent 10.000 får demens hvert år her i landet og det totale antallet stiger stadig. 36.000 personer med demens bor hjemme. Halvparten av disse mottar i dag ingen offentlige tjenester. Når man regner med pårørende er 250.000 rammet i Norge. For pårørende er omsorgsrollen noen ganger så belastende at de selv står i fare for å bli pasienter. Svært lite settes inn for å bremse sykdommen og gi høyere livskvalitet. Det gjelder også for dem som havner på institusjon.

Det fins noen som drømmer om en bedre verden og en høyere himmel. Det fins noen som har energi og pågangsmot til å ta fatt på oppgaven. Uansett hvor uendelig stor den måtte være. Heidi er en slik person.

Vil «gå nasjonalt»

Heidi har satt seg noen virkelig hårete mål. Først og fremst vil hun bygge opp et riksdekkende tilbud i løpet av 2015. Uansett hvor i Norge du bor, burde det være mulig for pårørende eller det offentlige å kjøpe god demensomsorg. To-tre timer i uka kan gjøre en stor forskjell. Det neste er at demensomsorg burde være en rettighet på linje med det andre pasienter har. Hvis du for eksempel får kreft er det et stort apparat som automatisk åpner seg for deg og trår til. Slik er det ikke med demens. Sykdommen har lav status og lav prioritet.

Det neste er å sikre at metodene blir stadig bedre. Et viktig skritt er at Norges Forskningsråd og Kavlifondet støtter forskning ved SINTEF og HiNT. De ser på metodene som Noen utvikler. Innholdet, effekten og implementering i samfunnet skal dokumenteres.

– Det virkelige store målet er å endre holdninger og gjøre Norge til et bedre sted for personer med demens og deres pårørende, sier Heidi. Hun ønsker at hver og en av oss får litt mer kunnskap slik at vi kan anerkjenne en person med demens og behandle ham som en likeverdig person. Se for deg for eksempel en dame med demens som glemmer å gå av bussen. Målet er at folk skal få lyst til hjelpe henne til å komme seg tilbake til riktig stoppested uten at vedkommende føler seg forferdelig. De fleste av oss kan nok med litt kløkt få til mer hjelpsomhet og vennlighet. Tror Heidi.

– Du er ikke redd for å gape for høyt?

– Jeg trives best utenfor komfortsonen. Evnen til å stå i utrygghet, og viljen til å prøve noe man aldri har gjort før, er triggende. Samtidig må du ha bakkekontakt og bygge virksomheten bit for bit. Når vi blir hedret med priser og får mye skryt er det lett å miste perspektiv og gå seg vill, sier Heidi. Hun har bevisst valgt å sette sin egen lønn lavt, og justere den ned i forhold til hva hun tjente i sin forrige jobb. – Jeg klarer meg med mindre enn gjennomsnittet. Jeg lever nøysomt. Jeg vil at min verden skal være som mannen i gaten. Jeg ønsker å ha innsikt i hvordan hvermannsen har det.

– Når jeg holder foredrag pleier jeg å vise et lysbilde av en gammel, skrukkete og skrinn dame som står og strekker det ene benet rett opp i luften. Det er et overraskende bilde. Damen er turner. Folk begynner ofte å le når de ser det. Og da spør jeg utover forsamlingen: «Hvorfor flirer vi når vi ser dette bildet?» Jeg håper det gir litt ettertanke om våre holdninger til gamle mennesker. Vi forventer oss så lite av eldre. Det fins ikke noe tristere enn manglende forventninger. Har du ingen forventninger til deg så er du ingen.

Sosial entreprenør

Om noen år vil Norge ha nærmere 200.000 personer med demens. En bølge av alderdom vil skylle over landet. Alle vet dette, men hvordan samfunnet skal takle utfordringen er et uløst spørsmål. Et skritt på veien er at myndighetene har lansert en nasjonal demensplan. Her er målsettingen at 5.000 personer skal få et dagtilbud i 2012. Men det trengs større innsats. For å si det mildt. Sosialt entreprenørskap kan bli en viktig del av løsningen.

Det er dette som har gjort Heidi til en sosial entreprenør. Det vil si å bruke virkemidler fra forretningsverdenen til å løse problemer som er knyttet til sosiale og samfunnsmessige forhold. Slik virksomhet fins både i privat, offentlig og frivillig sektor.

Heidi Wang ble kåret til Årets Sosiale Entreprenør 2011 av Ferd. Heidi fikk dermed 500.000 kroner til videreutvikling av sitt konsept. Hun fikk også Demensprisen 2011 av Nasjonalforeningen for folkehelsen som ønsker å hedre hverdagshelter. Hun er nå dessuten «fellow» i organisasjonen Ashoka som støtter over 3.000 sosiale entreprenører i over 70 land. Dette gir Heidi et stort støttenettverk i Norge og utlandet.

Dette er den spede begynnelse. Noen AS har bare holdt på siden 2008, består nå av 27 ansatte i Midt Norge og har en omsetning på 2,7 millioner kroner. Å kjøpe personsentrert demensomsorg koster 380 kroner timen. Det du får er helsebringende samtaler og aktiviteter.

Hva er hemmeligheten? Bli med til et sykehjem i Steinkjer. Lyden av en motorsag flærer luften og kommer inn vinduet. Her sitter en Noen-veileder og snakker med en gårdbruker med demens.

– Det er på tide å få inn vinterveden, sier den gamle.

Tenk deg at det er du som sitter ved siden av den gamle og skal svare. Du har nå flere muligheter. En innskytelse er å klappe gubben på skulderen og si; «slapp av, du behøver jo ikke å bry deg om vinterved nå som du lever her på sykehjemmet og har det varmt og godt uansett hva du gjør».

Det som trolig da vil skje er at den gamle opplever å bli korrigert, blir lei seg og trekker seg tilbake. Men hvis du derimot sier:

– Vinterved, ja, det er viktig. Hva ville du gjort med vinterveden?

For ikke bare er det veldig sannsynlig at kunnskapen om ved er stor og omfattende i hodet på en gårdbruker fra Steinkjer. Det er også veldig sannsynlig at han vil like godt å snakke om dette. En samtale om å svinge sag og øks vil få ansiktet til å lyse opp. Gode følelser vil strømme gjennom kroppen. Selv om mannen kanskje for lengst har glemt navnet på kona og barna sine, vil alle detaljer om vedhugst være lett tilgjengelige. Det gjelder med andre ord å ta i bruk det som fortsatt er friskt i hjernen og kroppen. Hvis man kombinerer det med å gå tur i naturen eller ro en båt eller andre aktiviteter så lever man bedre, lengere. Folka i Noen har blitt med personer med demens på hytta, satt ut båten og fisket røye med oter på Snåsavatnet. Folka i Noen leter alltid etter muligheter til å bekrefte personen. Det er det som er hemmeligheten.

Er du redd for å få demens? Det lønner seg å være lidenskapelig opptatt av noe her i livet. Hvis du nå for eksempel velger å elske Bruce Springsteen, elgjakt eller shopping, og noen vil dele akkurat dette med deg når du får demens, så øker mulighetene for å bremse sykdommen, særlig hvis du samtidig blir gitt muligheten til å mestre oppgaver og oppleve fellesskap. Blir du derimot sittende stille vil det trolig gå raskt nedover med deg.

– Vi intervjuer pårørende og kartlegger brukernes personlighet, ressurser og interesser, forteller Heidi. Råmaterialet er informasjon om levd liv og hva som har preget personen i tillegg til hvordan mental og fysisk helse arter seg i dag.

– God demensomsorg gjennom aktiviteter kan forebygge tilleggslidelser og øke botiden hjemme med flere år. Fysisk og mental aktivitet kan redusere somatisk forfall, behov for medisinering og belastning på pårørende, forteller Heidi. For samfunnet er gevinsten formidabel.

Heidi har følgende regneeksempel å by på: Omtrent 750 nye personer får demens i Trondheim hvert år. De som får hjelp av Noen kan i snitt bo hjemme i to år lengere enn de ellers ville gjort. Kommunen vil dermed spare 840.000 kroner pr. person eller over 50 millioner kroner i året. Regnestykket er basert på at bare fire prosent av de som trenger det i Trondheim får hjelp. Potensialet er med andre ord meget stort.

Det ligger også noen millioner i gevinst for samfunnet fordi Noen blant annet rekrutterer gjennom NAV-systemet. Samfunnet sparer trygd og andre ytelser. Noen får verdifulle medarbeidere. Det blir vinn-vinn for alle involverte. Arbeidsdirektoratet støtter for øvrig Noen. Det skaper nye metoder for rekruttering og kompetanseheving. Målet er å løse samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft i demensomsorgen.

– Erfaringene med NAV er gode. Konseptet er utprøvd lokalt og er nå klar til å brukes nasjonalt når vi kommer så langt, sier Heidi. I startfasen trodde hun at bedriften skulle ansette sykepleiere og annet helsepersonell, eller at de skulle basere seg på frivillige som jobbet gratis, men det var et feilspor.

– Vi trenger folk med mange former for kompetanse. Det viktigste er at du liker å arbeide med eldre og kan ta deg selv i bruk. Kanskje oppgaven den ene dagen er å synge sammen med personen eller spille et instrument. Kanskje er neste dags mål å dra på shoppingtur, eller gå i marka sammen med en hund, eller snakke om hvordan det var å være barn under krigen. Det er bare fantasien som setter grenser, sier Heidi.

En av Heidis sterkeste opplevelser var en dement dame som begynte å gråte. – Hvorfor gråter du? Gjør jeg noe galt, spurte Heidi.

– Det eneste gale du gjør er å gi meg håp, svarte damen.