La sosiale entreprenører forandre verden

”Ingen forandringskraft er sterkere enn en systemendrende idé i hendene på en førsteklasses entreprenør. Når denne kraften styrkes ytterligere med dyktige støttespillere i et internasjonalt nettverk, er den uslåelig."

Ovennevnte uttalelse er Bill Draytons. Drayton skapte begrepet sosial entreprenør, og er stifteren av Ashoka, en av de ledende aktører innen den internasjonale bevegelsen av sosiale entreprenører og finans- og næringslivsledere som vil forandre verden. Men, trenger vi det da? Kan ikke næringslivsfolk og finansfolk konsentrere seg om å tjene penger, så kan politikere, byråkrater og frivillige organisasjoner sørge for å forandre verden? Å tjene penger er én ting – å skape sosial forbedring er en annen. Så får hver bransje drive med det de kan best. Eller…?

I 60 år har Vesten drevet aktivt bistandsarbeid rettet mot den tredje verden. Ufattelige beløp har vært kanalisert direkte gjennom statlige organer og via frivillige organisasjoner. Har mottakerlandene blitt signifikant bedre stillet? Har landenes BNP økt tilsvarende, barnedødeligheten blitt tilsvarende redusert, jenter fått bedre tilgang til utdannelse, antallet under fattigdomsgrensen blitt redusert? Med noen få hederlige unntak er svaret at situasjonen på mange felt er forverret. I landene sør for Sahara ligger det an til at utdanning for alle ikke oppnås i 2015, men først over hundre år senere dersom dagens tempo følges. Over en halv million kvinner, tilsvarende ca 1/5 av Norges kvinner, dør årlig i forbindelse med graviditet og fødsel. En fjerdedel av alle barn i utviklingsland lider av underernæring.

Og hva med Norge? Er vi trygge på at våre foreldre får en verdig alderdom. Hva med oss selv om noen år? Er vi fornøyd med våre barns skoler? Er vi godt fornøyd med tilbudet på helsesektoren? Har vi kontroll på ungdomskriminalitet og rusmisbruk i landet? Er situasjonen for innvandrerungdom slik vi ønsker den? Vi bruker mer penger på disse problemstillingene enn noen sinne.

Samtidig som vi konstaterer at den tradisjonelle formen for bistand og offentlig innsats for å løse samfunnsproblemer har sine begrensninger, er vi vitne til en sosial revolusjon internasjonalt.

Globaliseringen, som av mange ble sett på som en trussel på 70-tallet, viser seg å kunne bli løsningen for verdens utfordringer. Internett har skapt ”The Global Village”. Sultkatastrofer kommer bokstavelig talt inn på skrivebordet vårt. Vi kan følge jordskjelvet i det øyeblikk det rammer et område. De problemene vi ser skjer der og da – de er ikke bilder av noe som skjedde i går.

På samme tid har internett skapt et marked der svært unge mennesker har blitt ufattelig rike før de har rukket å stifte familie. Så rike at de kan skape signifikant forskjell for verden, dersom de bruker pengene fornuftig.

Sist uke møttes investorer, filantroper og sosiale entreprenører i det som i løpet av syv år har utviklet seg til å bli vår tids store inspirasjonskilde og feiring av samfunnets forandringsagenter. I Oxford trekker Skoll World Forum til seg aktører fra hele verden i en summende workshop-lignende happening. Erfaringer utveksles, historier deles, kunnskap formidles og samarbeidsprosjekter starter opp. I ærverdige spisesaler i Oxfords tusenår gamle universitetsbygg, der man nærmest forventer at Hermine og Harry Potter kommer ut av veggene og flyr over hodene på oss – eller i trendy Starbuck caféer – knyttes kontakter som senere blir til konkrete prosjekter for å løse et samfunnsproblem. Tusenvis av mennesker, fra Jeff Skoll, via Jimmy Carter og George Soros til aktivister som jobber på grasrotplan i det innerste av Sør-Amerikas regnskoger, setter hverandre i stevne.

Og resultater skapes. Krefter som har ulik kompetanse og tilgang til ulike ressurser, samles om å løse konkrete problemstillinger. Den sosiale entreprenøren er i sentrum. Filantropen og investoren er på utkikk etter den kraften som kan være instrumental i å realisere deres ønske om å bidra til en bedre verden. Den sosiale entreprenøren er på jakt etter dyktige filantroper og investorer som kan by på mer enn penger. De trenger faglig hjelp, råd på veien i en gründerfase, internasjonalt nettverk og forvissning om felles forståelse av utfordringen. Akademikerne er på utkikk etter å forstå og tolke det som skjer. Og de journalistene som har oppfattet hvilken revolusjon vi er midt inne i, er ute etter å formidle det store potensialet som er i ferd med å materialisere seg.

Det legges inn forretningsmessig tenkning i prosessen. Prosjektene skal ha bærekraft. Det vil si at når en filantrop har hjulpet en sosial entreprenør i gang, skal hun etter hvert klare seg selv. Prosjektet skal finansiere seg selv. Og for filantropen kan målet på suksess gjerne inkludere at den sosiale entreprenøren blir rik.

Dette siste er en vanskelig tanke for de fleste nordmenn – spesielt for norske stiftelser. Vi kan da ikke støtte en person med det resultat at vedkommende blir rik på grunn av at vi hjalp henne i gang! Og – enda verre: dersom filantropen ikke gir støtten som gave, men kjøper en eierandel i prosjektet, kan man jo risikere at også filantropen tjener på det. Her har vi enda et stykke å gå i Norge.

Vi må forstå at for å skape vekst i et land, trengs industri. Man skaper ikke vekst med milde gaver. Da skaper man avhengighet. Heller ikke løser man problemer ved å bygge store organisasjoner. Man skaper vekst ved å gjøre det mulig for lokalbefolkningen å etablere virksomheter som de kan videreutvikle og tjene penger på.

Da Norge ble industrialisert, var det ikke fordi utenlandske investorer ga regjering eller kommuner – eller Sam Eyde for den saks skyld – penger. Det var fordi de investerte risikokapital i et industriprosjekt og en entreprenør de trodde på. På samme måte trenger befolkningen i tredje verden risikovillig kapital for å gjøre det mulig å etablere produktiv virksomhet. Tilstrekkelig risikovillig kapital vil bare komme så lenge det kan være en forventning om avkastning. Men for at kapitalen skal bli produktiv må det være dyktige entreprenører lokalt. Disse kan hjelpes på forretningsmessige premisser.

I denne revolusjonen er det samtidig viktig at vi ikke lar pendelen svinge helt over til det meningsløse. Det er ikke slik at gaver per definisjon er passé. En filantrop har en hel verktøykasse til rådighet. I en tidlig fase kan en gave være det som skal til for å ta de første stegene. Deretter kan et ansvarlig lån være det riktige – kanskje til og med uten renter. Først når de største hindringer er fjernet, kan man kanskje vurdere en mer finansielt interessant investering. Det viktigste er at det legges forretningsmessige premisser til grunn for målstyring og videreføring, og at det etableres samarbeid med aktører som er dyktige på sine respektive felt. Da må vi heller ikke forkaste det som er bra fra eksisterende organer. Offentlige midler og erfaring fra de store, etablerte organisasjonene er en viktig del av det samarbeid som skal til. Men den som tror at sosialt entreprenørskap kan skapes innen offentlige rammer, tar helt feil.