Lars, I am not your father

La den struttende messingfanfaren til John Williams gjalle! Det er tid for Star Wars igjen. Det burde ikke være nødvendig med en oppdatering, men her er kortversjonen for deg som har befunnet deg i en galakse så langt, langt borte at du tror stjernekrig er noe NRK driver med på lørdagskvelden.

Frem til Star Wars VII «The force awakens» har premiere 16. desember i år, har Star Wars-imperiet bestått av seks filmer. Film nummer én er egentlig episode IV og beskriver hvordan det i en annen galakse og en annen tid finnes en ond keiser-diktator, som har et godt grep på en magisk kraft kjent som The Force. Kraften har en lys og en mørk side, men jo mindre du vet om den, jo bedre. Keiseren bruker uansett de magiske kreftene sine til å herse med folkene i galaksen som han vil. La oss bare si at keiseren liker uniformer, orden og veldig store byggeprosjekter, og at han støttes av den nest ondeste mannen i universet, som også sverger til Kraftens mørke side: den kappekledde og mystiske Darth Vader.

Men ikke alle i stjernesystemet deler keiserens syn på tingene. En gruppe opprørere, ledet av prinsesse Leia og etter hvert i økende grad tvillingbroren hennes Luke, som har foretatt en dannelsesreise fra bondeknøl til lyssabelsvingende Jedi-ridder, fører geriljakrig mot keiserens imperium. Konflikten stammer visstnok fra en disputt om handelstariffer eller noe sånt, men blir raskt personlig når Vader kidnapper prinsessen. Med assistanse fra Kraftens lyse side, en rekke gode hjelpere av alle raser og fabrikkmerker, og på tross av en rar seksuell undertone tvillingene imellom, lykkes de til slutt med å omvende Darth Vader, som – i en feiret freudiansk twist – viser seg å være faren deres. I sin anger snur faren seg omsider rundt og sørger for at den onde keiseren bøter med livet. Og med det gjenopprettes atter balansen i galaksen.

Om det skyldes at plotet høres ut som Shakespeare på syre eller ikke; det er få filmer som har en så fanatisk fanskare som Star Wars. De tre originale episodene IV til VI kom ut mellom 1977 og 1983. Deretter kom episodene I til III mellom 1999 og 2005. De neste tre – episode VII til IX, er ventet fra i år til 2019. I tillegg er det utgitt en rekke spill og leker, og en enorm spinofflitteratur som leker seg med Star Wars-universet. Alt lever i beste velgående parallelt med filmene.

Det finnes nesten ingen større suksesser innen populærkulturen, og sett med etterpåklokskapens briller er det kanskje ikke så vanskelig å forklare. Star Wars blander heltemyter, eventyr og religiøsitet på en måte som er underholdende, men også mulig å kjenne igjen og føle nærhet til. Så hvorfor har ikke flere fulgt den samme oppskriften med like stort hell?

Fordi det er vanskelig. Historien bak historien avdekker at det var langt fra klart at Star Wars kom til å bli en suksess. I motsetning til hva Skaperen George Lucas alltid har sagt, var Star Wars på ingen måte ferdig planlagt da man startet filmingen. Man visste mye, men mange av de beste delene ble til ved improvisasjon, eksperimentering og regelrett krangling.

Luke Skywalker skulle ifølge Lucas` planer i utgangspunktet bli kalt «Prince of Bebers», og han var farlig nær å få navnet Lars Skywalker, et navn som senere ble gitt til fetteren hans. Det skulle heller ikke være noen tvillinger. Faktisk var ikke Luke og Leia i slekt før i film nummer to, noe som forklarer den rare spenningen mellom dem i den første filmen.

Og rarest av alt. Det som er filmenes dramatiske crescendo, øyeblikket der det blir klart for oss hva det egentlig handler om, idet Darth Vader ytrer ordene som for alltid vil bli misbrukt som humor i upassende situasjoner: «Luke, I am your father!», skulle aldri vært en del av filmen. I Lucas' originale manuskript var de ikke i slekt en gang. Men det var nok en riktig avgjørelse å endre manuset, for som Harvard-professor Cass Sunstein skriver i artikkelen «How Star Wars Illuminates Constitutional Law»; det er først når Vader sier til sin sønn at de sammen kan regjere galaksen som far og sønn og sønnen nekter, at man kan ane at Lucas har funnet en måte å binde alle de løse trådene sammen på. Frem til «Jeg er far din»-scenen forstår vi ikke hvorfor alle hjelperne til Luke er så bekymret for skjebnen hans.

Heller ikke Yodas skjebne var forutbestemt. Av alle de høyt elskede karakterene i Star Wars-universet er kanskje han den viktigste for det endelige utfallet. Den lille, grønne læremesteren som snakker engelsk med poetisk liksom-tysk setningsoppbygging, og som må dø for at hans unge læresvenn Luke skal bli sterk nok til å ta opp kampen mot sin far, skulle i utgangspunktet ikke dø. Ifølge forfatter Jonathan W. Rinzler som har skrevet boken «The Making of Star Wars» var det først under innspillingen at man foreslo for Lucas at filmen ville få større emosjonell tyngde hvis hovedpersonen mistet noen han var glad i. Lucas` umiddelbare svar var at han hverken trodde det eller likte tanken på å måtte gjøre noe slikt med en av heltene sine. Han syntes forslaget var veldig «80-talls», og mente antagelig at det var en tid hvor helter måtte dø.

Mye tyder også på at Lucas selv aldri var sikker på at han hadde en blockbuster. Basert på de første anmeldelsene av den første filmen var frykten for at det skulle ende med en skikkelig flopp så reell, at Lucas og kona dro på ferie rett etter premieren.

– Det ble aldri den filmen jeg så for meg da jeg startet, skal Lucas angivelig ha sagt til en rekke direktører i filmselskapet, som var tydelig rystet etter en tidlig førpremiere. Dette ifølge boken «How Star Wars Conquered the Universe.»

Men Skaperen hadde ingenting å frykte. Kort tid etter utgivelsen i 1977 hadde filmen gått forbi rekordholderen «Haisommer» med 133 millioner i billettinntekter. Det skulle senere bli veldig mye mer. Lucas solgte selskapet sitt og rettighetene til å produsere flere Star-Wars-filmer til Disney i 2012 for 4,05 milliarder dollar. Hvilket kan han blant annet takke mannen bak det skjebnesvangre forslaget om å drepe Yoda for.

Medforfatter Lawrence Kasdan var lenge en mislykket lærer, som jobbet som reklameforfatter mens han skrev filmmanus på deltid. Frem til han fikk sitt gjennombrudd med manuset til «The Bodyguard» – et manus som var ferdig allerede i 1975 og som egentlig skulle spilles inn med Diana Ross og Steve McQueen, men som ikke ble film før Hollywood bestemte seg for Whitney Houston og Kevin Costner i hovedrollene i 1992 – fikk Kasdan avslag på manusideene sine 67 ganger. Det gav ham kanskje hard nok hud til å stå imot Skaperen selv. For i film nummer to, som altså er episode V, ytrer Yoda sine siste ord på sump-planeten Dagobah, før han bibelsk vender tilbake som en allmektig ånd, og bidrar til Skywalkers uunngåelige triumf og Star Wars-imperiets enorme suksess:

«Soon will I rest. Yes, forever sleep. Earned it, I have.»