Lerø punkterer

Erik Kollerud er leder i Hovedorganisasjonen YS.

SYNSPUNKT. I en kommentar mandag 9. september forsøker Magne Lerø å løfte Foodora-streiken til å handle om delingsøkonomi, minstelønnsproblematikk og fagbevegelsens forhold til ny teknologi.

I sausen av problemstillinger glemmer Lerø at denne sakens kjerne er veldig enkel: Skal ansatte i et selskap som lever av å frakte mat mellom restauranter og kunder ha samme rett til å organisere seg og kreve tariffavtale som alle andre arbeidstakere i Norge?

Svaret på det er åpenbart ja.

Tariffavtale er grunnmuren i det norske arbeidslivet. Den sikrer at ansatte får sin del av verdiskapningen, trygge og forutsigbare arbeidsvilkår og medvirkning.

Tariffavtalene forhandles mellom partene, og kan justeres i tråd med bedriftens og markedets utvikling. Det spiller ingen rolle om oppgavene formidles via en app på telefonen eller fra en sjef på nabokontoret.

Og nettopp fordi tariffavtalene forhandles, har begge parter et ønske om å stille fornuftige krav som gjør at virksomheten overlever i konkurranse med andre.

Det norske arbeidslivet er også bygget på at bedrifter som ikke klarer å overleve uten å dumpe lønna, de forsvinner, og arbeidskraften går over til andre og mer produktive virksomheter.

Slik har vi skapt et av verdens mest konkurransedyktige næringsliv med høy produktivitet.

Slik er det også for Foodora. Hvis de ikke klarer å være lønnsomme samtidig som de betaler en anstendig lønn til sine ansatte, er kanskje ikke forretningsmodellen liv laga. Da er ikke vi som forbrukere villig til å betale det det koster å få maten levert på døra.

Vi støtter selvfølgelig kravet om tariffavtale, og håper partene kommer fram til en løsning. I mellomtiden henter vi maten vår selv.