Mener Norge ligner sorteringssamfunn

Det er i et intervju i Magasinet Plot at den profilerte advokaten og styrelederen for tankesmien Agenda kommer med kraftsalven. Han mener det bare finnes et svar på hva slags samfunn Norge er i ferd med å bli.

– Svaret på det er at Norge er i ferd med å bli et sorteringssamfunn. Dette kommer til uttrykk i hvordan vi prioriterer vår flyktningepolitikk, hvor man har sagt helt tydelig fra regjeringen at hvis vi må, så skal vi ta imot et minimum antall flyktninger. Men vi går ned og plukker vekk de sykeste, de funksjonshemmede, de som trenger det mest, for de vil belaste vårt helsesystem. Vi snakker altså om noen få hundre mennesker, minimumskvoten som FN har bestemt. Og da spør jeg: Hvorfor hjelper vi egentlig? Hjelper vi for å importere arbeidskraft for at Norge skal bli enda rikere? Eller hjelper vi dem som trenger det mest, spør han i intervjuet med Alf van der Hagen.

Han vil ikke nødvendigvis gå med på at han skammer seg over den politikken som nå føres, og mener skammen bare i begrenset grad kan være med på å gjøre ting bedre for oss.

– Nei, jeg vil være forsiktig med å si at det er bra å føle skam. Jeg vil heller appellere til stoltheten. Vi bør reflektere nøye over hvem vi vil være og hvordan vi skal framstå. Ok, så har vi sagt ja til tusen flyktninger fra Syria. Det er veldig få, langt færre enn Syria, for eksempel, men greit. Hvordan skal vi så velge disse ut? Jo, vi skal naturligvis ta imot dem som trenger det mest, dem som har det aller vanskeligst. Hvis vi reflekterer rundt det, og hva det gjør med oss, tror jeg det rimer med våre verdier. Du ser det på engasjementet rundt pengeinnsamlinger når noen virkelig har det vanskelig, da står det norske folk klar. Når vi ser at det er slik vi vil tenke, vil dette også gi oss en stolthet, mener han.

Mener utlandet stiller spørsmål

Lippestad mener det er naturlig at omverdenen stiller spørsmål ved for eksempel det faktum at Frp ble valgt inn i regjering så kort tid etter et høyreekstremistisk terrorangrep.

– Ja, det er åpenbart at verden ser på Norge på en helt annen måte nå enn på 50 - 60 - og 70-tallet, da vi var et land i utkanten uten større betydning. Når nå seriøse aviser og journalister beskriver Norge som et land de ikke helt forstår, et land hvor man ikke viser hverandre den rausheten man lovet hverandre etter terrorangrepet, men hvor rasisme og manglende hjelp til flyktninger er problemer som tas opp, da må vi jo reflektere over dette. Kanskje de har et poeng? Og ut fra partiprogrammet og de uttalelsene Frp kom med før de kom i regjering kan det heller ikke være overraskende at noen tar fram de uttalelsene, ser på dem i kontekst til rasisme og fremmedfrykt, og spør oss: "Hva nå, verdens rikeste land?" Hvordan vi opptrer i Norge har en symboleffekt. Vi er ingen underdog lenger. Vi bør heller ta mål av oss til å gå foran som et eksempel og bli bedømt deretter, sier han.