Mer ære til de honorære

Hvis vi setter striden mellom Norge og Sverige i 1905 på spissen, var hovedkravet at nordmennene skulle få lov å representere seg selv i utlandet – med konsuler. Resultatet av konflikten om konsulene ble kravet om full uavhengighet. 110 år senere har Norge den dag i dag mer enn 400 honorære konsuler i ulike land, ikke minst takket være det høye antallet sjømenn Norge sendte ut på 1900-tallet.

Selvbetalte diplomater

Vi har langt flere honorære konsuler ute i verden enn det er konsuler i Norge, selv om tallet er blitt gradvis redusert siden andre verdenskrig – fra rundt 800 til 400 honorære konsulater. En honorær kunsul er en stedelig representant for Norge, som ikke mottar lønn. For mange land, også for Norge, er bruken av konsuler, særlig honorære, som sendemenn i utlandet blitt en form for «selvbetalt» diplomati ute i verden, og en løsning som fungerer der en før ikke lenger har eller aldri har hatt noen ambassade. Bruken av diplomater er også trappet ned de siste årene.

Mange steder der de norske ambassadene og konsulatene legges ned, kan de honorære konsuler kan komme inn og virke som en slags handelsattache.

Det har blant annet skjedd i Midtvesten i USA, der Norge tidligere hadde fullverdig konsulat i Minneapolis. Nå har Norge et såkalt honorært generalkonsulat der. Eks-visepresident Walter Mondale hadde i mange år den rollen og i dag er det «Norgesvennen» Gary Gandrud som representerer Norge i den delen av Midtvesten.

En som hadde en lignende stilling i Chicago i mange år, var den nå avdøde Per Bye Ohrstorm. Han jobbet med skipstrafikk i etterkrigstiden – den gangen Norge ifølge ham var det største landet på the Great Lakes.

Skihopp og kultur

I dag er advokaten Paul Anderson honorærkonsul i Chicago. Han er barnebarn av den norske utvandreren Halfdan Hjort som emigrerte fra Porsgrunn i 1933.

– Hvert år dro vi for å se skihopping på The Norge Ski Jump utenfor Chicago, sier konsulen, som beskriver jobben som allsidig og givende i form av nettverk – og som stort sett handler om handel og kultursamarbeid, og sjeldent om poltikk.

Også mange av de nye, selvstendige statene i verden har funnet ut at honorære konsuler er en god og billig representasjonsmåte. Et eksempel er Estland, som tilsammen har 165 honorære konsuler, hvorav fem er i Norge.

Men større land er gjerne mer skeptiske. Kina er et av landene som avviser å ha honorære konsuler, og under den kalde krigen ble en rekke konsulater nedlagt, særlig av USA. Frykten var å ha for mange "amatørdiplomater".

Amatørfrykt

Den første konsulen i Norge skal ha vært skotten Andrew Davidson Christie, som kom til Bergen i 1654. Senere på 1600-tallet skal det ha kommet britiske konsuler både i Christiania og Trondheim, for landets første konsuler representerte i stor grad de store sjøfartsnasjonene på 1600- og 1700-tallet, inkludert Nederland. Mange konsuler har også representert Danmark, Sverige og Finland, som alle alltid har hatt mye bosetting i Norge. Danmark har fortsatt rundt 20 konsuler i Norge.

Til sammen er det rundt 240 honorære konsuler i Norge.

– Inntil nylig har nok konsulens rolle og betydning vært undervurdert og oversett av de fleste land, sa seniorforsker Halvard Leira ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) til Aftenposten nyliig.

Mindre visum

I gamle dager innebar jobben mye formalia og juridiske spørsmål, som pass og visum. I dag håndteres dette av ambassadene i stedet, og innenfor Schengen-land er det ikke engang aktuelt lenger. Flertallet av konsulene har nå bakgrunn som forretningsfolk, hvis fremste egenskap er nettverk. En av dem er advokaten Jan Tormod Dege, som har vært Liberias konsul siden 1978 og dermed den lengst sittende konsul i Norge.

Liberia er et land som har skjært kraftig ned på konsulbruken sin – fra vel 150 konsuler til 7. Så Dege er nok også den representant i utlandet for Liberia som har «overlevd» flest presidenter og militærkupp i Liberia, inkludert regimet til Charles Taylor og sersjant Doe i 1980.

Gjennom 80-tallet var shipping stikkordet for båndene mellom Norge og Liberia. Det lille landet var verdens nest-største shippingnasjon, med mange norske redere som registrerte skip i landet før Norge fikk Norsk Skipsregister (NIS).

Endringene konsul-jobben til Dege har gjennomgått illustrerer hva som har skjedd med konsulrollene verden over – som både har gått fra pass til business, og fra business til kultur:

– Min jobb som konsul var først i hovedsak å overvære møter mellom kjøper og selger, og føre skipene inn i skipsregisteret i New York. I dag er denne aktiviteten nær sagt helt borte, sier han. Nå er det mye kulturelt arbeid, og hjelpearbeid. Et konsul-høydepunkt for Dege var året da Nobels fredspris gikk til Liberia-president Ellen Johnson Sirleaf og konsulen ble en del av delegasjonen som tok imot fredsprisvinneren.

Statskalenderen

Til minne om fordums «ærverdighet», henger ennå konsulskjoldet Dege arvet etter den tidligere Liberia-konsulen, Schnitler. Det har gått i arv fra konsul til konsul og antas å stamme fra den første konsulen – som startet sitt virke i 1876.

– Vi pleide å stå forrest i statskalenderen, men det er en stund siden nå, sier Dege.

Konsulene har ikke en gang diplomatisk immunitet, men de er likevel beskyttet av Wien-konvensjonen av 24. april 1963, hvilket gjør at deres kontor og arkiver er beskyttet av diplomatisk immunitet. De kan dessuten besøke borgere av landet de representerer som er fengslet i Norge, hvis disse ber om det, og de har en viss immunitet når de er på oppdrag sammen med øvre tjenestemenn fra det landet de representerer på norsk grunn, men ikke en på vei til eller fra det oppdraget.

Blir anbefalt av andre

Å bli en konsul skjer da heller aldri gjennom en jobbannonse. Prosessen er alltid stille og diskre: man blir anbefalt, og forespurt. Salgssjef Eivind Lund ved Hotel Norge i Kristiansand er konsul for Estland i Norge. Han forteller at han ble spurt av en annen konsul, i Stavanger, om rollen.

De som takker ja, beholder ofte stillingen livet ut. Den eldste nordmann som er konsul for et annet land i Norge er over 80, mens den yngste er under 40.

Nye utnevnelser bringer stadig alderen ned, og det kommer etterhvert også kvinner inn i korpset.

Petter Daae er konsul for Bangladesh, og leder for de norske konsulene.

– Ofte hentes kandidater blant folk som har vist interesse for, eller vært involvert i handel med landet, har han uttalt i intervju tidligere. Han understreker at konsuloppgaven ikke er lønnet.

– Det er det som ligger i ordet «honorær».

Andre «frysegoder» er det visstnok også lite av.

– For dem som driver med handel i et land, kan man vel si at forretningsforbindelser er et slags "frynsegode" i konsuljobben, sier han.

For mange handler det om kulturell interesse.

Eller som NUP-forsker Leira uttrykte det:

– Det er åpenbart en tittel som fortsatt gir status i enkelte miljøer.