Modig Moody

Vel, hvordan synes du jeg er kledd? Kristine Moody, lett formelt antrukket i svart bukse og jakke, kaster hodet bakover i redaktørstolen og ler. Men hun tar seg raskt inn igjen. Blikket trenger knapt å sveipe blått over journalistkroppen på den andre siden av bordet før hun har svaret klart:- Du ser ut som en standard norsk journalist.- Som en førskolelærer, altså?- Ja. Jeg skjønner jo godt at det er casual i barnehagen, men det er rart at man er så casual kledd i jobbsammenheng her i landet.Bare så det er sagt: Dette er ikke et portrettintervju om norske førskolelæreres klesstil, ei heller om denne journalisten. Det skal handle om Kristine Moody. Men skal man intervjue Moody, er det greit å få avklart om det stemmer, det folk sier, nemlig at hun kan være «svært direkte», som det heter på diplomatisk. Eller «taktløs, spydig og krass», for å si det mer Moodysk. Mener Moody at du har en stygg genser, så sier hun det. Og mener hun at norske journalister, for eksempel hele redaksjonen i Kapital, ser ut som førskolelærere, så sier hun det også.- Du må ha fornærmet uvanlig mange mennesker?- Svaret er ja. Men det handler heller om tapte vennskap og venninner jeg aldri fikk enn at de jeg kjenner blir så fornærmet.På tiltalebenken: Mest kjent for offentligheten utenfor finanspressen er nok Kristine Moody for sine fornærmelser av Ole Martin og Kristian Siem. Siem-brødrene ble så inderlig forbannet etter å ha lest Kapital-journalistens artikler om deres forretninger i Colombia at de trakk både Moody og hennes daværende redaktør for retten. De ville ha 16 utsagn kjent usanne, ærekrenkende og rettsstridige. Siem tapte i januar så det sang i Oslo Tingrett, men har anket saken videre.Ingen fare; vi skal komme tilbake til «Kvegsaken». Siem-brødrene skal bli enda mer fornærmet.Men først: Mens Moody og Trygve Hegnar - som forresten også ser ut som en førskolelærer - tidlig i vinter satt på tiltalebenken i Oslo tingrett, ble det kjent at Moody var på vei bort fra redaksjonssjefstillingen i Kapital og inn i Dagbladkonsernets så langt hemmelighetsfulle magasinprosjekt Memo.Memo holder til i noen særdeles uglamorøse redaksjonslokaler rett over Citypassasjen for moderhuset Dagbladet i Akersgata i Oslo. Tre uker før lansering er ringeklokken deres fremdeles umerket, og selv om man ut fra skiltingen kan forledes til å tro at man er på vei inn i lokalene til idélaboratoriet Stig og Stein, fører den trange vindeltrappen opp til en smal tarm av et rom der åtte stakkars journalister er klemt inn på rekke og rad. Moody residerer i enden av det hele, foreløpig som den eneste med eget kontor. Det blir det en slutt på når hun får på plass sin andre redaksjonssjef, som får dele kontor med sjefen. Moody er ikke vant med luksus fra Hegnar Media.- Denne legger jeg vekk, sier Moody, og rasker sammen sidespeilet og dummyen for første nummer som ligger brettet ut over redaktørpulten. Hun lemper papirdungen opp på toppen av sin sparsommelig utstyrte bokhylle. Der finnes ingen bøker, bare hauger av gamle Kapital og noen sammenbrettede eksemplarer rosa avis. Moody er veldig glad i Financial Times.- Får vi ikke se hvordan Memo blir seende ut?- Nei. Dummyen er hemmelig. Eller: det handler mest om at denne versjonen er gammel og ikke relevant lenger. Den er et halvt år gammel, fra før min tid.Magasinmarkedet: Vet man ikke bedre, kan man få inntrykk av at Kristine Moody er en beinhard karrierekvinne på rundt 52 år. Én ting er at hun ikke ser ut som en førskolelærer i klesveien. Men når du så hører at hun har studert filosofi, antikk historie og kunsthistorie før hun tok en mastergrad i middelalderhistorie i Skottland, at hun har jobbet i Financial Times og CNBC i London, vært åtte år i Kapital, blitt godt gift og fått to barn, før hun nå er blitt ansvarlig redaktør, er det ikke helt enkelt å få regnestykket til å gå opp med at hun er 33.- Det er ikke så komplisert. Jeg begynte på skolen da jeg var seks, og så bodde jeg utenlands åtte år etter artium: ett år i Sveits, fire i Edinburgh og tre i London, før Oslo og Kapital, forklarer Moody, og koster usynlig støv bort fra pulten sin.Aktualitetsmagasinet Memo debuterer i bladhyllene 16. mars. Det retter seg mot «alle over gjennomsnittlig samfunnsengasjerte mennesker som liker å utfordres», som det heter på de nye nettsidene deres. Memo lover å gi leserne andre vinkler, mer av det viktigste, forstått som nyheter, innenriks og utenriks politikk, økonomi og kultur. Og så skal Memo være herlig «frekt, originalt og med en frisk vinkel».- Dette høres omtrent ut som forretningsideen til alle norske aviser og magasiner?- Synes du det? Så fint! Da er det tydeligvis en bra forretningsplan.- Som er lik alle andre?- Forskjellen er at de andre ikke innfrir. Det skal vi gjøre.Memo har åtte journalister og et romslig frilansbudsjett til å innfri med. Moody minner om at Kapital bare har ti fast ansatte.- Man tenker ikke mer originalt av å være dobbelt så mange. Det holder å tenke originalt.Tanken om å lansere et nytt aktualitetsmagasin er likevel ikke mer original enn at Egmont-eide Damm gikk inn og overtok Ny Tid og relanserte det som nyhetsmagasin for noen få måneder siden. Schibsted skal ha lekt med den samme tanken, uten at det har materialisert seg i noe magasin. Kanskje tør ikke Schibsted å ta opp konkurransen og risikere å tape penger. For alle kan umulig vinne i mediemarkedet. Memo er fredet i to år, men fra 2008 skal magasinsatsingen tjene penger.- Lager vi ti spenstige førstenumre, klarer vi oss, spår redaktøren - som ikke har lest særlig mye av «nye» Ny Tid.- Det er ikke av arroganse, men jeg kan altså ikke bruke mye tid på andre når vi driver og planlegger vårt eget blad, som både blir litt større og litt fyldigere. Vi definerer oss uansett ikke i forhold til Ny Tid.- Men som den norske utgaven av The Economist?- Jeg har aldri snakket om Memo som den norske utgaven av The Economist. Jeg har sagt at jeg liker veldig godt takhøyden i Economist. Men vi skal ikke kopiere noen utenlandske blader, heller. Vi skal lage vårt eget blad.Frittenkende: Folk som kjenner henne stusser bittelitt over at liberalisten Moody melder overgang fra Kapital til kulturradikale og ganske så politisk korrekte Dagbladet - der sjefredaktøren for sikkerhets skyld har en fortid i SV. Mens nær 70 prosent av norske journalister stemmer Ap, SV eller Sp, har Moody jobbet iherdig for å få SV-sympatien ned blant sine journalistkolleger.- Dagbladet har en stolt tradisjon som fritenkere. Så kan lederskribentene og jeg nok være uenige i hva som ligger i å være fritenker i dag, sier Moody. Dagbladet er for eksempel kjent for å være mot kirken, men for kvinnelige prester. Og så har de ikke helt bestemt seg når det gjelder Frelsesarmeen. På den ene siden samarbeider Dagbladet med armeen om desemberkonsertene på Egertorget, samtidig som avisen på lederplass er kritisk til armeens holdning til homofile.- Man kan jo diskutere hva som er mest frittenkende av å kritisere Frelsesarmeens ansettelsespolitikk eller å forsvare den, sier Moody.- Du lar deg ikke sjokkere av at en kristen organisasjon praktiserer en bibeltro tilsettingspolitikk?- Nei. Den kulturrelativismen som blir muslimer til del her i landet, burde også gjelde kristne organisasjoner. Skal vi først respektere muslimers ståsted, må vi vel også respektere ett og annet kristent ståsted.Moody synes norske redaktører var feige som ikke trykket Muhammed-tegningene. Men hun kommer ikke til å trykke tegningene selv, nå som hun er blitt redaktør for sitt eget magasin.- Det ville bli å markere seg i en sak som har vært - kun for å markere seg. Det ville være markedsmessig helt feil, siden vi har tenkt å gjøre oss gjeldende på egen hånd.Mens anti-amerikanismen og venstreside-sympatien sitter i ryggraden på de fleste norske journalister, var Moody en varm forsvarer av invasjonen av Irak.- Hvordan synes du det har gått i Irak?- Det har gått dårlig. Men de gale militære betraktningene var jo ikke det som lå til grunn for om man var for eller mot invasjonen. Jeg mener fremdeles at krig ikke må få godkjentstempel i FN for å kunne iverksettes.Moody har vært ivrig gruppemedlem i Amnesty gjennom store deler av livet. Og med tanke på at Irak må ha vært et av de verste landene man kunne bli født inn i, hva menneskerettigheter angår, synes Moody det er rart at Amnesty lot formelle argumenter om folkerett gå foran vurderinger om hva en invasjon kunne bety for en undertrykt folkemasse.- De burde i hvert fall drøftet det seriøst før de tok stilling, sier Moody.Hun mener det ville vært helt fantastisk om det var mulig å bare gå inn i NordKorea og ta rotta på Kim Il Sung - og så gå fredelig ut igjen.- Nord-Korea må være den råtneste staten i verden. BBC rapporterte nylig om at de tvangsgasset dissidenter. Det vil si: de brukte dissidenter som prøvekaniner for nye giftgasser. BBC fortalte om foreldre som prøvde å beskytte barna sine, og så er det siste som skjer før de dør at de spyr. Vi snakker altså om en ganske annen undertrykkelse enn at Bush prøver å holde informasjon om Guantanamo-basen tilbake. Vi snakker om groteske Auschwitz-lignende tilstander.- Liker du George W. Bush?- Jeg kaller meg ikke pro-amerikansk, men jeg er definitivt anti-antiamerikansk. Det er utrolig hvor mye kunnskapsløs kritikk som kommer mot amerikansk politikk, styresett og kultur. Det er så fantastisk lettvint, og gjør meg så irritert at jeg lander på motsatt ståsted. Uten at jeg mener at Bush nødvendigvis er noen gave til verden eller USA.- Hva synes du egentlig om lederartiklene i Dagbladet?Moody blir sittende og puste tungt og se seg rundt i sitt udekorerte kontor. Her er fint lite å feste blikket på. Ingen bilder. Ingen blomster. Absolutt ingen kvinnelig kos.- Njæ. Hva synes jeg om dem? Jeg leser vel ikke lederne i Dagbladet så ofte, så jeg har ikke så sterke meninger om dem.I stedet leser Moody Financial Times. Og Finansavisen - når hun får tegnet seg et nytt abonnement etter at Hegnar skrudde igjen kranen.- Og så leser jeg VG, Dagbladet og Aftenposten på nett. Men når redaksjonssjefene er på plass og tiden min har normalisert seg, skal jeg selvfølgelig lese flere av de andre norske dagsavisene også. Og Herald Tribune. Jeg er vanligvis ikke så snever som nå.Latinleksjon: Hvor bred, snever eller eventuelt rar Moody er, kommer best til syne når vi spør hva Memo egentlig betyr. Moody holder en kort, men effektiv, forelesning i latin.- Memo betyr memorandum. Som igjen betyr «Å huske». Eller: «Det som skal huskes». I intetkjønn entall, tror jeg. Memoranda er da flertall, sier Moody og ser på den måpende journalisten på den andre siden av bordet. Så legger hun til:- Men dette er bare latinsnobberi.Moody hadde, av alle ting, latin som linjefag da hun gikk på Kristelig gymnasium.- Du hadde en bisarr interesse for antikken?- Jeg tror alle franske skolebarn har latin. I Frankrike er latin et helt vanlig skolefag, så jeg tenker ikke på dette som bisart.- Men du er norsk?- Jeg er europeer. Og latin er ikke et bisart fag i Europa.Nå var det ikke sånn at oslojenta Moody vokste opp i et miljø der alle valgte seg latin på gymnaset.- Omgangskretsen min var ikke så stor. Men vi var tross alt 15 elever i klassen. Og latin er en utmerket skolering i gramatikk.Kristin Moody het Haga før hun giftet seg. Faren Svein Haga - kjent som børsens mest urokkelige pessimist, siden han alltid later til å mene at børsen skal ned når den går opp - var ikke av typen som kjørte sin datter på speideren eller korpset. I det hagaske hjem gikk det i bøker.- Jeg blir glad over å forstå noe. Hva slags kunnskap er mindre viktig enn gleden over selve innsikten. Det er en drivkraft i seg selv.- Denne opplevelsen hadde du også som 16-åring?- Det hadde jeg. Og det hadde du også! Det er jeg helt sikker på, nesten roper Moody, og så er rollene byttet om. Intervjueren er plutselig intervjuobjekt:- Hva var ditt litteraturforbruk som 16-åring?- Veldig knapt.- Leste du ikke romaner? Moody ligger over pulten. Hun ser ut som hun skal kravle over treplaten. Nå høres hun oppriktig bestyrtet ut.- Nesten ikke. Hva leste du? spør jeg, og prøver å ta tilbake kommandoen.- Masse George Orwell, i hvert fall.- Du er den første 16-åringen jeg har hørt om som leste Orwell. Men da mener du vel «Animal Farm» og «1984»?- Nei. «The Road to Wigan Pier». «Keep the Aspidistra Flying».- På engelsk eller norsk?- Engelsk.- Akkurat.Moody tror knapt det hun hører.- Jeg er genuint sjokkert over at du er sjokkert over dette, snøfter hun, før hun fortsetter på sine litterære interesser som 16-åring: Jane Austen, Alexander Kielland. Og så Hamsuns samlede verker.- Hva var egentlig du opptatt av da du var 16, spør hun, og tar rollen som intervjuer igjen.- Vi prøvde å skjønne hvordan jenter fungerte, hvordan vi kunne skaffe oss moped, og hvor festene var - før mandagen etter. Drev ikke du med gutter og fest og sånt?- Svaret er nei.- Du må ha vært et merkelig barn?- Ja, jeg var et merkelig barn, svarer Moody ivrig, og ser oppriktig lykkelig ut.Moody ser at fascinasjonen hennes for Jacques Brel var litt pussig. Og at det nok var litt uvanlig at hun fikk sine første jeans da hun var 17. Før det gikk det mye i skjørt.- Der jeg kommer fra, var noe av det verste vi kunne gjøre i den alderen å skille oss ut.- Min forskjellighet var selvvalgt. De som har det tøft, er jo sånne som er barn av Smiths Venner, der foreldrene legger noen føringer som gjør at barna kommer i konflikt mellom foreldre og venner. Men det er jo ikke problematisk om du selv er en sær jævel som synes det er artig å gå i helt andre klær enn flertallet. Men å si at jeg var en så sær einstøing, ville vært å skryte, sier hun.En herre i skjørt: Etter artium dro bråmodne Moody til Edinburgh for å studere historie. Hun hadde fått det for seg at hun i løpet av studietiden ikke skulle lese kjedelige lærebøker, og da var det nok en fordel å dra utenlands.- I Norge tør man ikke lefle med den akademiske tonen. Man frykter tydeligvis å ikke framstå som seriøs eller tung nok om man drar en spøk som akademiker, sier Moody. Hun mener at om en forfatter ikke klarer å underholde leseren, kan han tenke så interessante tanker han bare vil. Men da leser ikke Moody boka. Hun hoppet av en 14-binds pavehistorie da det ble kjedelig allerede i introduksjonen.- Jeg mener at det ikke bør være noen motsetning mellom underholdning og substans.- Og der har du oppskriften for Memo?- Ja.Men i tillegg til hauger av fagbøker, fortrinnsvis underholdende, ga studietiden Moody anledning til å debutere sportslig. Som rugbyspiller.- De hadde hengt opp en lapp. Jeg meldte meg. Rugby er en kjempegøy sport. Veldig publikumsvennlig.Rugby er likevel ikke nødvendigvis så utøvervennlig. Moodys karriere tok slutt etter at hun hadde flyttet til London og begynt som aksjekommentator på CNBC TV. I en klønete takling for London Irish knakk Moody nesa. Og selv om det var en lege ringside som dro beinpipene raskt på plass, fikk Moody i dagene som fulgte et pandaaktig utseende som tok seg dårlig ut på TV.- Jeg hovnet opp og fikk bloduttredelser rundt øynene. Jeg innså at rugby neppe var en særlig TV-vennlig aktivitet. Men nesa ser da fin og nobel ut nå, sier Moody, svinger på kontorstolen og viser seg fram i profil. Hun har rett. Hun ser ikke ut som Steffen Tangstad.I Skottland møtte Moody også mannen hun skulle gifte seg med. Han gikk i skjørt, hadde en atletisk kropp og et behagelig vesen. I tillegg lignet han på henne.- Folk som ser brudebildet vårt, tror det er bror og søster, sier Moody.Dermed gikk det akkurat som hun hadde planlagt. For, som hun sier, når man har funnet det man vil ha, er det bare å klinke til. Og er man sikker nok i sin sak, bestiller man kapell i god tid. Moody bestilte lokaler fire måneder før Alan hadde fridd.- Det er ventetid på slottskirken i Akershus. Hadde jeg ikke bestilt såpass tidlig, ville vi måttet dølle rundt med en eller annen kjedelig forstadskirke.- Men han hadde jo ikke fridd?- Nei, men jeg visste jo at han kom til å se lyset. Jeg ser lyst på ting.Tilfeldig finansjournalist: Selv om Moody skrev en masteroppgave om økonomiske konsekvenser av krigføring i Europa mellom 1350 og 1650, lå det ikke akkurat i kortene at hun skulle bli finansjournalist.- Jeg søkte på en jobb i Reuters som jeg ikke fikk. Og så søkte jeg på en jobb i Financial Times, som jeg fikk. Og det er altså slik at om du blir tilbudt jobb som trainee i Financial Times, så svarer du ja.Moody kom inn som én av ti traineer i Financial Times. Hun var den eneste fra Norge, og den eneste som ikke hadde gått på Oxford eller Cambridge. Markedsføringstraineen var utdannet i antikk gresk fra Oxford.- I finansverdenen i England kryr det av humanister utdannet i klassiske fag. De har ikke den samme angsten for humaniora der borte som vi har her i landet.En av de mer angstfylte norske arbeidsgiverne må være Trygve Hegnar. Han skryter vanligvis av at han kun tilsetter økonomer, siden det er lettere å gjøre journalist av en økonom enn omvendt. Likevel fikk altså Moody jobb i Kapital da hun kom tilbake fra London.- Han ville vært i overkant eplekjekk om han mente at en som kom fra Financial Times og CNBC ikke var bra nok for Kapital - historiker eller ikke, er Moodys egen kommentar.Hun rykket opp til redaksjonssjef da så godt som alle journalistene sluttet i Kapital. Det var et halvår rundt år 2000 da framtida var så lys og alle skulle bli rike på internett i en fei.- Men jeg har jo ikke bare jobbet med næringslivssaker i Kapital. Jeg har skrevet om andre ting også, sier Moody. Hun har endatil skrevet bok. Om kunst og kunstpriser.- Har du gjort noen gode kunstinvesteringer selv?- Jeg har gjort én grisebra investering. Jeg kjøpte Yngve Andersons «Modellen» for syvogtyvetusen og solgte for åtteogførr noen år senere.Til å være så ung, holder Moody forbløffende godt på den gamle tellemåten.- Men Anderson er en forferdelig dårlig maler, sier Moody, og går videre til å fornærme Christian Krohg for å ha vært uhyre variabel.Fornærmelser: Mens vi er i gang med fornærmelsene: Moody synes finansjournalistikk minner om sportsjournalistikk, der man heier på kursrakettene som går opp og buer når de kræsjer. Hun er ikke imponert over refleksjonsnivået til mange av dem som driver med «disse sauseselskapene», og hun mener analytikerne finanshusene holder seg med er vår tids alkymister. Hun mener rapportene analytikerne kommer med har omtrent samme presisjon som pilkastende apekatter.- Jeg skjønner ikke hva vi skal med analytikere, sier Moody.- Blir folk sure når du skriver slike ting?- Det bryr jeg meg i så fall ikke om.Så skrev Moody to artikler i Kapital om «Kveg, olje og narko i Colombia», som det het på forsiden av Kapital nummer 17 2004. Inne i bladet kunne man lese at «Storsvindler Lars Arne Haugen fra Nordfjord skulle bli Colombias største kveghandler og en av narkogeriljaens støttespillere. Med seg på laget fikk han brødrene Ole Martin og Kristian Siem.» Artiklene fikk Siem-brødrene til å gå til rettssak.- Jeg var aldri redd for å bli dømt i Kvegsaken. Advokatene fant jo ut at det som faktisk hadde foregått var mye grovere enn det vi hadde skrevet. Retten fant det bevist at Siem har samarbeidet med en stygg svindler og åpnet for fortsatt svindel, sier Moody, som synes Siem slapp litt billig unna.- Dette tapet sier mye om Siem som forretningsmann. Jeg vet ikke om denne saken har ødelagt hans renommé, men det synes jeg den burde, sier Moody.Hun forteller at de colombianske landarbeiderne som jobbet for Siem ble snytt for et halvt års lønn.- Og så går disse grisene og bruker millioner på en rettssak i Norge for å få sitt renommé renvasket! Et menneske som har vært involvert i dette prosjektet, med de midlene Siem har, kunne faen meg tatt regningen og ordnet opp med landarbeiderne, smeller hun til- Du virker ikke som en særlig nervøs person?- Ikke for den saken, nei.- Hva da for?- Jeg kommer til å være nervøs i uken før lanseringen av Memo. Det blir helsikes mye jobbing, og jeg har to små barn på 9 måneder og snart tre år.Moody har spøkt med at det trengs kronerulling i Memo-redaksjonen til tiltak for sønnen, som kommer til å se så lite til moren. Men hun satser på at sønnen ikke ender på narkokjøret likevel.- Han er tross alt hjemme med sin far. Og om vi mener noe med likestilling, må det jo være greit at en pappa tar seg av sin sønn.- Det virker travelt å være tobarnsmor og ansvarlig redaktør?- Jeg har sagt til sjefen min at dette gjør jeg i to-tre år. Av hensyn til familien må jeg på et visst tidspunkt finne roen. Men om dette blir en suksess, regner jeg med at jeg kan hvile noe på mine laurbær.Moody har sagt fra til direktør Mads Nygaard og styret at hun jobber 0700-1430 hver dag.- Så da kan de ikke bli forundret over at jeg faktisk gjør det. Men jeg går ikke hjem for å gå på hudpleie eller møte venninner. Da går jeg hjem for å være sammen med barna mine.Det er ikke så lett å få ut av folk rundt Moody hva hun er skikkelig dårlig til. Selv mener hun at hun klarer seg ganske godt sosialt på tross av at hun til tider blir hyret inn til middagsselskaper for å være en slags sjokk-ape som sier rare ting.- Men jeg kan jo til tider ha en malplassert freidighet.Verre mener hun det er at hun kan bli destruktivt utålmodig.- Og da mener jeg ikke utålmodig som noe positivt eller resultatorientert. Sitter jeg i en bilkø som går for tregt, kan jeg finne på å kjøre av til høyre - selv om avkjørselen går til et helt annet sted enn der jeg skal. Og da går jo timene. Jeg kan i det hele tatt ta heseblesende dårlige avgjørelser i hastverk, med innbilte besparelser og store kostnader som resultat.- Det lover godt for driften av Memo…Moody ler.- Jeg jobber med det. Jeg jobber med å vente en halvtime før jeg bestemmer meg.Så får hun tenkt seg om:- Men jeg synes virkelig det er kjedelig med folk som skal tenke gjennom alt før de åpner munnen.