Næringsliv: Robuste klynger kommer styrket ut av krisen

På Møre ligger på mange måter kroneksemplet på en næringsklynge, nemlig et tett nettverk bestående av rederier, skipsverft, designselskaper og utstyrsleverandører. Professor Arild Hervik ved Høgskolen i Molde har fulgt næringen og analysert klyngen siden 1980-tallet, og har sett kriser komme og gå.

– Det var større kriser både i 1988-89, i 1992-93 og i 2002-03. Årsakene var ulike, men slo ut i lavkonjunktur og ordretørke for de marine bedriftene, særlig på verftssiden. Felles for alle disse kriseperiodene er at bedriftene gjennom krisene har utviklet ny konkurransekraft. Næringen har vist en svært stor evne til å fornye seg, til å innovere og etter krisen har næringen igjen reist seg, og er blitt større og sterkere enn noen gang, sier professor Hervik til Mandag Morgen.

Norges «klyngeprofessor» er på mange måter Torgeir Reve, etter forskningsprosjektet og boken «Et verdiskapende Norge», fra årene 2000-2001. – Finanskrisen fører til at omstillingene forsterkes og skjer hurtigere enn de ellers ville ha gjort. Gjennom nedturen vil noen næringer, miljøer og bedrifter forsvinne, mens andre vil komme styrket ut av krisen. Det skapes mye innovasjon og økt konkurransedyktighet gjennom en krise. En krise tar også vekk en del av utvekstene. Kriser er derfor sunt, men bare inntil en viss grense, der krisen blir så dyp og stor at den går på bekostning av avgjørende kjernekompetanse, sier Reve, som er professor ved Handelshøyskolen BI.

Rustet for ruskevær

Bedriftene i den maritime klyngen på Møre hadde i fjor en samlet omsetning på rekordstore 50 milliarder kroner og 20.000 ansatte, slik fordelt:

Rederier: 13 offshore/servicerederier med omsetning på 11 milliarder kroner.

Skipsverft: 13 skipsverft med omsetning på 13 milliarder.

Utstyrsleverandører: 160 bedrifter med 22 milliarder i omsetning.

Designfirmaer: 13 bedrifter med 800 millioner kroner i omsetning.

Professor Hervik er overbevist om at det tette samarbeidet mellom aktørene, som har gjort næringsklyngen så sterk, også vil bidra til at de aller fleste bedriftene vil komme seg styrket gjennom krisen. Rederiene i klyngen har høy egenkapital, lange kontrakter og fokus på leveranser til drift av oljefelt. – Og driften går sin gang, som Hervik sier det.

Utstyrsprodusentene, som til å begynne med ble trukket med av klyngens rederier, designselskaper og verft, er etter hvert blitt sterke merkevarer, også globalt. Designselskapene, som Hervik beskriver som limet mellom rederier, verft og utstyrsprodusenter, vil være avhengig av sin fortsatte kreativitet og det fremtidige behovet for nye båttyper. Verftene er gruppen som Hervik er mest bekymret over. Her anbefaler Hervik en slags «overvintringsstrategi», hvor ordrene strekkes ut i tid. Fordi verftene også i stor grad har vokst gjennom innleid bemanning, bør de kunne nedskalere uten at det går utover bedriftenes kjernekompetanse.

Hervik tror derfor at den marine klyngen på Møre, bortsett fra noen avskallinger som skjer i alle lavkonjunkturer, har alle forutsetninger for å kunne komme styrket ut av krisen.

Økt offentlig satsing

Når det gjelder den nasjonale, offentlige satsingen på klynger, så gjøres dette i regi av Innovasjon Norge, i samarbeid med Norges Forskningsråd og SIVA (Selskapet for industrivekst). De to klyngeprogrammene er NCE (Norwegian Centres of Expertice) og Arena, som i fjor hadde samlede budsjetter på cirka 100 millioner kroner. – Arena er et treårig, litt mer eksperimentelt program rettet mot umodne klynger, mens NCE-programmene er tiårige, og skal bestå av de sterkeste næringsklyngene vi har, sier Per Stensland, seniorrådgiver i Innovasjon Norge.

I Arena-programmet var det ved årsskiftet 20 klyngeprosjekter inne, som totalt omfattet 1.252 bedrifter. I NCE-programmet er det valgt ut ni klynger.

– Vi kan ikke vedta en klynge. Klynger vokser frem over tid, gjennom naturlige utviklingsprosesser, der bedrifter og kunnskapsmiljøer er driverne. Men gjennom organiserte klyngeinitiativ og klyngeprogrammer, kan en være med på å forsterke og akselerere utviklingsprosessene, sier Stensland, som påpeker at internasjonal forskning har vist at bedrifter i klynger er mer innovative, har høyere vekst og bedre utvikling i sysselsettingen enn bedrifter utenfor. Dermed kan bedrifter i en klynge også være bedre rustet til å møte en krise.

– De klyngene som har en aktiv og profesjonell organisasjon, har større muligheter for å komme godt ut av den krisen vi er inne i. Dette vil være klynger som klarer å holde fast på og forsterke den strategisk viktige kjernekompetansen, men som også har skapt et grunnlag for teknologisk og markedsmessig omstilling der dette synes nødvendig, sier Stensland.

Fremtidstro på Raufoss

Selv på Raufoss, hvor industriklyngen er sterkt rammet av krisens utslag i bilindustrien, er fremtidstroen til stede. Her har salgsnedgangen mot den internasjonale bilindustrien vært på 40-60 prosent, og rundt 600 mennesker av klyngens 3.000 ansatte er nå oppsagt eller permittert.

– Det er klart at vi var sårbare, når to tredjedeler av industrien her er bygget rundt bilindustrien som marked. Men i forhold til bilindustriens fremtid, så ser vi oss selv som en del av løsningen, ikke av problemet, sier prosjektleder Sverre Narvesen i NCE Raufoss, som er en av de ni klyngene i det nasjonale NCE-programmet (se kart). Narvesen begrunner sitt syn med at kjernekompetansen på Raufoss er industrielle vareleveranser basert på høy kompetanse innen lettvektsmaterialer, som aluminium, kompositt og polymer.

– I den fremtidsorienterte bilindustrien skal vekten og drivstofforbruket ned. Da er det nødvendig med økt bruk av lettvektsmaterialer. Vi er også med i utviklingen av de nye, mindre drivstoffslukende bilmodellene som kommer i årene fremover, sier Narvesen.

Narvesen understreker også at komposittbedriften Hexagon er i vekst og at ammunisjonsfabrikken Nammo driver spennende materialutvikling som er aktuell både for militære og sivile formål. Han trekker også frem forskningssenteret SINTEF Raufoss, som nå sysselsetter 80 mennesker.

– Forskningssenteret er en stabiliserende faktor. Hvis vi klarer å ta vare på kjernekompetansen, og samtidig utvikle nye og fremtidsrettede løsninger gjennom omfattende FoU-programmer, kan vi få en svært bra utvikling i Raufoss-klyngen de neste 10-15 årene, sier Narvesen.

Kompetanse

Kompetanse er også et sentralt stikkord for Torgeir Reve, som har planer om et nytt forskningsprosjekt på verdiskapning i Norge, under arbeidstittelen «Et kunnskapsbasert Norge» – Hva Norge skal leve av i fremtiden, etter finanskrisen? Vi har jo ikke svarene ennå. Men hypotesen er klar: Fremtidens næringsliv vil være kunnskapsbasert, miljørobust og kundedrevet, og markedene vil være globale, sier Reve, som understreker at på kunnskapssiden handler det om tre typer kunnskap; teknologi og forskning, kommersiell kompetanse og operativ kompetanse. – Kommersiell kompetanse, som forretningsinnsikt og merkevarebygging er undervurdert og underkommunisert. Her må vi ha like god kunnskap som på de teknologiske områdene. Dessuten må vi også i fremtiden ha operativ kompetanse og brukererfaring, selv om vi ikke kommer til å stå for produksjon i like stort monn som tidligere, sier Reve.

Reve tror at masseproduksjonens tid er over i Norge, og at finanskrisen kanskje også gjør at noen bransjer, som eksempelvis smelteverksindustrien, kan bli historiske. Også bildelsindustrien vil møte utfordringer hvis den blir bygget for langt ned, mener Reve. – Men vi kan også komme til å se at gamle næringer blir transformert til nye, ved at vi oversetter grunnforståelsen til en ny næring. Eksempelvis utviklet smelteverksindustrien rent silisium som gjorde det mulig å utvikle mer effektive solcellepaneler. Men neste generasjons solceller vil være basert på tynnfilm, og da trengs nanoteknologisk forskningskompetanse. Det som skjer i slike tilfeller er at eksisterende kunnskap kombineres med ny kunnskap, slik at vi får nye produkter eller nye anvendelsesområder. Men forutsetningen vil være at kunnskapen får tilstrekkelig med venturekapital og investeringer, sier Reve.

Skuffende reiseliv

I «Et verdiskapende Norge» ble olje/gass, sjømat/fisk og reiseliv pekt ut som næringer med et fremtidig vekstpotensiale. Prosjektleder Erik W. Jacobsen, som nå er managing partner i MENON Business Economics, mener potensialet bare delvis er utløst. – Veksten og utviklingen innenfor olje- og gassindustrien har på alle vis slått til. Ja, her er Norge kanskje bedre enn noen andre land. På sjømat hadde jeg sett for meg en sterkere utvikling, mens reiseliv er en stor skuffelse. Her har jeg ingen oppskrift, men symptomene er blant annet fragmenterte aktiviteter, et lavt lønnsnivå, stort gjennomtrekk blant medarbeiderne, og en generell mangel på profesjonelt eierskap, sier Jacobsen.

Fremover har Jacobsen en fortsatt tro på olje/gass og offshore. Han har også stor tro på energi, inklusive alternativ energi. – Når denne krisen er over, vil ny energi og effektivisering av klimarelaterte sider ved næringslivet, være svært sentrale. Her har vi også svært mye relevant kompetanse i Norge som vi kan bygge videre på, både fra olje og gass og fra vannkraftsiden, sier Jacobsen.

Alternativ energi

En av aktørene som ser potensialet i alternativ energi, er Oslo Renewable Energy and Environment Cluster (OREEC), med kjerne i Oslo-området, og grener til Grenland, Hedmark og Halden. – Vi jobber bredt, både temamessig innenfor ny energi, og geografisk innenfor Østlandsområdet. Dermed er vi mer en nettverksorganisasjon enn en typisk næringsklynge, men vi har tydelige og spisse klynger innenfor vårt geografiske satsingsområde, sier prosjektleder Per-Olav Lauvstad i OREEC.

I dag er OREEC en prosjektorganisasjon under Kunnskapsbyen Lillestrøm, men det legges nå opp til å omdanne OREEC til en regional medlemsorganisasjon med tydelige lokale «noder». En undersøkelse som OREEC har gjennomført, viser at 600 bedrifter innenfor det geografiske nedslagsfeltet har aktiviteter innenfor klima og fornybar energi. I tillegg kommer tre universiteter, åtte høyskoler og 16 forskningsinstitusjoner, som også er aktuelle samarbeidspartnere. Sentralt i OREECs geografiske satsingsområde, satses det også på lokale klynger. Forrige mandag åpnet Kong Harald et nytt sollaboratorium ved Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller. IFE ser for seg at man her kan bygge opp en ny, sterk regional klynge innen solenergi.

Totalt ser IFE et potensial for at norske arbeidsplasser innenfor solenergi kan tidobles, til 25.000, i løpet av fem til ti år. Innenfor vindkraft er en tilsvarende klynge i ferd med å vokse frem i Trøndelag. En rekke bedrifter i tok i februar initiativ til å etablere en nasjonal industriklynge for offshore vindmølle-produksjon med base i Verdal. Klyngen vil også samarbeide med nasjonale forskningssentra på offshore vind, blant andre NTNU i Trondheim.

Kunnskapsmiljøer

Erik W. Jacobsen mener at regional næringsutvikling også kan understøttes med andre tiltak utover konkrete klyngeprosjekter. – I Norge trenger vi større, effektive regioner som henger sammen næringsmessig, og som har en by eller et tettsted som et regionsentrum. Da må vi investere tungt i infrastruktur og transport. Dette bidrar til økt mobilitet og gir oss større og mer integrerte arbeidsmarkeder. Jeg tror også vi må være villige til tenke spissere innenfor forskning og utdanning, der vi ikke har generelle universiteter på ethvert nes. Jeg tror mer på utvikling av kunnskapsmiljøer, som kompetansemessig og teknologisk henger sammen, mellom næringslivet og utdanningssystemene.

– Et kunnskapsmiljø kan råtne på rot, men det lar seg ikke flytte ut. Noe av det minst mobile som finnes, er kunnskapsmiljøer. Derfor er bygging av vitale kunnskapsmiljøer det viktigste bidrag til landets fremtidige verdiskaping, sier Jacobsen.

Tekstboks

Hva er klynger?

Internasjonalt er forskning og definisjonen av «klynger» mye forbundet med Michael Porter og nobelprisvinneren i økonomi fra 2008, Paul Krugman. Men begrepet har sine teoretiske røtter allerede fra Alfred Marshall, som i 1920 identifiserte tre kilder til klyngedannelser:

Felles marked for kompetent personell.

Vare- og tjenesteleverandørens spesialiseringsmuligheter.

Kunnskapsspredning.

Definisjon på en klynge: «En geografisk samling av bedrifter som er koblet sammen gjennom komplementaritet eller likhet i behov, og som gjennom dette realiserer eksterne stordriftsfordeler.»

Dette kjennetegner vellykkede klynger:

Aktører: Bedrifter med entreprenørmentalitet og markedsorientert kultur, vare-tjenesteleverandører av høy kvalitet, forskningsmiljøer med kritisk masse og internasjonale kontakter og kompetente rådgivningsselskaper.

Strukturer: Geografisk nærhet mellom bedriftene, mange og varierte kommunikasjonsarenaer, godt utbygd infrastruktur, spesialiserte og avanserte arbeidsmarkeder og spesialiserte og avanserte kapitalmarkeder.

Prosesser: Effektiv konkurranse i alle markeder, nærhet til avanserte og krevende kunder, samarbeid mellom bedriftene i næringen, mobilitet av ansatte mellom bedriftene i næringen og koblinger til internasjonalt ledende kunnskapsmiljøer.

Kilder: Menon Business Economics

Redaksjonen Mandag Morgen

Morten Myrstad

redaksjon@mandagmorgen.no