Nødhjelpsinnsatsen svikter når det er som verst

Humanitære organisasjoners hovedoppgave er å redde liv og lindre nød i krisesituasjoner, men Leger Uten grenser gir mange eksempler på at den humanitære sektoren svikter i den akutte fasen av en krise, særlig i konfliktsituasjoner.

Den ferske rapporten «Når nøden er størst» lanseres mandag ettermiddag med paneldebatt der blant andre utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) skal delta. Leger Uten Grenser utfordrer den norske regjeringen til å styrke den humanitære handlekraften – spesielt i akutte konflikter.

«Når nøden er størst» bygger på Leger Uten Grensers internasjonale «Emergency Gap-prosjekt», som består fire feltstudier fra henholdsvis Nigeria, Niger, Mali og Jemen. Her diskuteres de overordnede årsakene til at den humanitære sektoren ikke har levert tilstrekkelig.

Få og uten kompetanse

– Det er ofte for få aktører til stede med praktisk kapasitet og kompetanse til å levere relevant livreddende hjelp. Hjelpen kommer ofte for sent fram og når ikke fram til dem som trenger det mest – i de hardest rammede områdene, heter det i rapporten.

Den humanitære sektoren svikter altså med å levere livreddende tjenester på de rette stedene til riktig tid – særlig i det første året av en akutt krise.

– Vi har rett og slett et «nødhjelpsgap», skriver Leger Uten Grenser, og viser blant annet til sviktende innsats i Nordøst-Nigeria, der militær konflikt har skapt en prekær flyktningsituasjon og krise. Konflikten har pågått siden 2009, men toppet seg i årene 2015–2017. Mot slutten av 2017 hadde 25.000 mennesker blitt drept i konflikten, mens rundt 1,8 millioner mennesker var tvunget på flukt, med påfølgende underernæring, psykologiske traumer og mangel på helsetjenester.

Leger Uten Grenser peker på flere utfordringer i Nigeria: Mange organisasjoner klarte dårlig eller ikke i det hele tatt å bytte arbeidsmetode fra utviklingsarbeid til nødhjelpsrespons. Koordineringen var for dårlig, dessuten fikk man tidvis en uheldig konkurransesituasjon mellom nødhjelpsorganisasjoner.

Uheldig rolleblanding

Et annet problem i nødhjelpsarbeid er sammenkobling av militære og humanitære mål.

– I Mali ser både FN, EU og Frankrike sine prosjekter som forskjellige bidrag til å nå sikkerhetspolitiske mål. En slik sammenkobling av militære og humanitære aktører og arbeidsmetoder fører til store utfordringer for den humanitære innsatsen, heter det i rapporten.

Det er svært uheldig om den humanitære innsatsen blir regnet som en politisk aktør.

– Uavhengighet er et svært viktig prinsipp for humanitære organisasjoner, fastslår Leger Uten Grenser, som også peker på faren for at nødhjelpsorganisasjoner blir angrepet dersom de oppfattes som en del av fiendebildet i en konflikt.

Norsk ansvar

Leger Uten grenser mener Norge har et viktig ansvar for å sørge for at hjelpeorganisasjoner har evne til å respondere i akutte faser av konflikter.

Det betyr at organisasjoner må ha tilstrekkelig med ikke-øremerkede midler, styrket beredskap og responskapasitet. En slik beredskap må være på plass før kriser inntreffer, selv om dette kan ses som «ineffektivt» i perioder, er budskapet til hjelpeorganisasjonen.

– Den humanitære hovedoppgaven – livreddende innsats i akutte krisesituasjoner – bør gjeninnføres som det mest sentrale prinsipp. Umiddelbar respons for å dekke kritiske behov bør være hovedprioriteten for Norges humanitære innsats. Å levere livreddende tjenester på de rette stedene til riktig tid, må ikke underordnes langsiktige målsettinger, verken utviklingspolitiske eller sikkerhetspolitiske, lyder oppfordringen.