Norge ekspanderer i nord

Innen to år kan Norge kontrollere 30 prosent av Europas samlede hav- og landområder. «Norsk nordområdepolitikk er ekspansjonistisk, mener NUPI-forsker Indra Øverland. Men Norge har foreløpig EUs og USAs velsignelse til en ekspansiv politikk i nord. Norge må imidlertid forvente økt motstand i Arktis etter hvert som klimaendringer vil gi landene i nord mer makt.

Ifølge utenriksminister Jonas Gahr Støre var torsdag 27. november 2006 en historisk dag. For dette var dagen da Norge leverte sin søknad til FN om å utvide kontinentalsokkelen på en slik måte at mesteparten av Norskehavet og betydelige deler av Barentshavet, opp mot Polhavet, skal kunne farges i rødt hvitt og blått. Norges nye kontinentalsokkel vil utgjøre rundt to millioner kvadratkilometer, og bli en av verdens største. Sokkelarealet er seks ganger større enn landarealet, og vil strekke seg fra Ekofiskfeltet i sør til midt mellom Svalbard og Nordpolen i nord (se figur 1). I kampen for å gjøre havbunnen under et fiskerikt hav til en nasjonal ressursbank, kan Støre få en viktig alliert i den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov som kommer på besøk til Oslo denne uken. For Russland har forlengst søkt om en tilsvarende utvidelse av sin kontinentalsokkel nordover mot Nordpolen, og Støre er opptatt av en felles norsk/russisk plattform for forvaltningen av nordområdene. Slik utenriksministeren ser det, er utvidelsen et betydelig moment i den norske nordområdepolitikken, og illustrerer ifølge Støre Norges ansvarlighet i miljø- og ressursforvatningen i et sensitivt område av verden. Men forskere ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), nyanserer dette bildet:

Indra Øverland, som leder NUPIs energiprogram, sier til Mandag Morgen at norsk nordområdepolitikk kunne ha kvalifisert til betegnelsen «imperialistisk», dersom Norge hadde vært ute etter herredømme over både geografiske områder og folk som bor der. Siden det her bare er snakk om havområder, nøyer Øverland seg med å kalle den norske politikken for «ekspansjonistisk». Han mener at det blir et gap mellom det norske selvbildet som rettmessig forvalter av nordområdene, og atferden som en grådig ressurskåt Askeladd.

Øverland undres over at FN-søknaden om en omfattende utvidelse av den norske kontinentalsokkelene har vært en slags offentlig hemmelighet i Norge, og at ikke alle forskningsmiljøer som overvåker utviklingen i nordområdene er oppdatert på utviklingen. «At denne utvidelsen skjer i det stille, kan komme til å være bra for Norge, isolert sett, « sier han, og får støtte av NUPI-kollega Simen Ramberg som arbeider med å kartlegge hva EU-kommisjonen og den amerikanske politiske ledelsen vet om energiressursene i nordområdene og hvor interesserte de er i dette spørsmålet. Selv om den internasjonale interessen for nordområdene i hovedsak kan avleses i tallrike artikler om isbjørnens truede livsvilkår, tegnes det i stadig mer presise bilder av utviklingstrekk som hver for seg forteller om nordområdenes nye status:

Kontinentalsokkelen som ressursbank: Flere nasjoner, både på den nordlige og sørlige halvkule, har til nå søkt FN om tillatelse til å utvide kontinentalsokkelen. Russland var først ute i 2001, og i denne sammenhengen har Russland og Norge grovt sett sammenfallende interesser.

Arktisk skipsfart: Drømmen om isfrie transittseilinger gjennom både Nordøstpassasjen og Nordvestpassasjen lever, men maritime eksperter, tviler på lønnsom transitt-trafikk. Imidlertid vokser antall polarcruise raskt, og betegnes av EU-topp som en miljøtrussel.

Den globale oppvarmingen har også vinnere: Flere kommentatorer, særlig i USA, er opptatt av å finne ut hvem som kan profittere på klimaendringene. Flertallet trekker frem at Russland kan se fremtiden lyst i møte i og med at naturressurser til havs blir lettere tilgjengelig, og at Sibir kan bli fruktbart jordbruksland

Lar Norge ta grep

Simen Rambergs arbeid viser at nordområdene fortsatt er et fjerntliggende område for europeiske og amerikanske myndigheter. Verken han eller Øverland bestrider at Norge kan gjøre krav på store området med hjemmel i FNs Havrettstraktat, og de tror at det tjener Norges interesser at EU-kommisjonen og de amerikanske departementene holder fingrene av fatet. Da kan Norge fritt fremstille seg selv som verdens mest miljøansvarlige nasjon, og som det eneste landet som kan legge premissene for forvaltningen av arktiske ressurser.

«Min studie peker så langt på at både EU og USA orienterer seg bort fra olje- og gass, men de vet at arktiske ressurser vil finnes for fremtiden, « sier Ramberg til Mandag Morgen. Han har et klart inntrykk av at det oppfattes som trygt og politisk uproblematisk at Norge tar grep om utviklingen i nord. Selv om nye energikilder er et viktig tema i USA, skriver Newsweek i forrige nummer at Statoil og Hydro kan regne med å få entusiastisk støtte fra «regjeringer i Vesten, som er opptatt av å finne vennligsinnede oljeleverandører.» «Dette er ikke olje fra Midt-Østen, « sier Tom Loftus, USAs tidligere ambassadør i Norge til Newsweek, og legger til at «oljen kan bli dyr å utvinne, men den politiske kostnaden per fat er mindre.»

Under sin reise i USA i slutten av mars, understreket olje og energiminister Odd Roger Enoksen, at «Barentshavet er et sted hvor vi ønsker oss deltakelse fra amerikansk olje- og gassindustri.» Hvorvidt denne invitasjonen til USA blir et problem for Lavrov, vil Støre få brakt klarhet i allerede før uken er omme. I fjor oppfordret EU-kommisjonens visepresident Günther Verheugen Norge å sikte mot et «tett og gjensidig fordelaktig energisamarbeid med Russland i Barentshavet.»

Forsker Øyvind Engen, som for tiden arbeider med arktisk geofysikk ved Oxford University, har tidligere tatt til orde for at Norge må bygge et bredt partnerskap for å avklare kampen om ressursene i nordområdene. Ideelt sett mener han imidlertid at området også i fremtiden burde tilhøre verdenssamfunnet, slik det gjør i dag. Spørsmålet som da kommer opp, er hvordan området skal forvaltes? «Norge presenterer dette som et forvaltningsspørsmål, og legger til grunn at Norge er det beste landet til å forvalte området, « sier Engen til Mandag Morgen. Han viser til at det objektivt sett ikke er noe å utsette på den norske forvaltningen av Svalbard, men utvidelsen av kontinentalsokkelen kan skape et inntrykk av Norges mål er å «grabbe til seg land», mer enn å forvalte. Selv om kontinentalsokkelutvidelsen er et arktisk anliggende, stiller Engen seg spørrende til hvilke ambisjoner Norge uttrykker gjennom å opprette en helårig forskningsstasjon i Antarktis. «En får inntrykk av at Norge ønsker å markere revir, blant annet ved å sende Dronningen dit ned i et militærfly. Hva blir Norges krav her?» spør Engen retorisk.

Kunnskap utfordrer Norge

I grove trekk ser bildet likevel problemfritt ut for Norge. Det har hersket en hundreårig politisk konsensus om synet på polare områder, og norske initiativ i nordområdene problematiseres i liten grad. Indra Øverland mener at det vil være naivt å tro at ikke motforestillingene vil komme, men at spørsmålet om en utvidelse av norsk kontinentalsokkel neppe vil bli et stort og åpent stridsspørsmål. Norges måte å turnere nordområdene på bygger på lang praksis som polarnasjon. Han påpeker at Norge opptrer både på en selvsikker og ofte selvgod måte i utformingen av politikken for nordområdene, selv om utenriksminister Gahr Støre gjerne vil snakke om hvor viktig nordområdene blir for fremtiden, i et energi- og sikkerhetspolitisk perspektiv. Øverland er redd for at de høyt profilerte «nordområdedialoger» – der utenriksministeren innlemmer andre nasjoner i en diskusjon om utviklingen og utnyttelsen av nordområdene, rett og slett kan skade norske interesser. Jo større kunnskap andre land får om et området som antas å ha hele 25 prosent av verdens uoppdagede oljeressurser, jo bedre argumenter får man for å kunne utfordre Norge.

Slik Øverland vurderer situasjonen, argumenterer Norge på to forskjellige måter når det gjelder ressursforvaltningen i nord: I fjorårets Forvaltningsplan for Barentshavet argumenteres det for en helhetlig forvaltning uavhengig av sektorinteresser og landegrenser, og dette kan tolkes som om Norge mener at vi er bedre kvalifisert enn andre til å forvalte dette miljøet.

For Svalbards del likestilles alle kommersielle aktører, uavhengig av nasjonalitet, og dermed representerer Svalbard en annen logikk enn den som legges til grunn for utvidelsen av kontinentalsokkelen (se tekstboks). Øverland ser ikke bort fra at Storbritannias bakgrunn for å samle representanter fra USA, EU-land og Russland til egne Svalbard-samtaler forrige uke, var et svar på utenriksministerens offensive norske retorikk knyttet til nordområdene. Likevel mener Øverland og Ramberg at den internasjonale interessen for nordområdene er langt mindre enn vi tror. Selv om klimaendringene har satt nedsmeltingen av polisen i fokus, er fortsatt Arktis et område verdens toneangivende politikere har et distansert forhold til.

Dette gjør at de kvalifiserte motforestillingene mot det Norge foretar seg, som en polarnasjon med arktisk ekspertise på alle bauger og kanter, vitenskapelig og folkerettslig, ikke når ut internasjonalt. Norges utenrikspolitiske selvbilde – og hvordan dette slår ut i praksis – skal debatteres på en NUPI-konferanse i Oslo onsdag denne uken.

Russland – en alliert

Den generelle interessen for naturressursene på havbunnen øker. Flere land enn Norge tar nå grep for å sikre seg disse. Dette gleder ikke bare land med arktisk kystlinje. Et annet gjennomgående trekk er at gamle territorialtvister får nytt liv, i lys av fremtidige muligheter.

Norge og Russland er aldri blitt enige om delelinjen i Barentshavet. Landene er også uenige om fiskeriforvaltningen i nord. Likevel viser Mandag Morgens analyse at Russland og Norge trenger hverandre for å få gjennomslag for så ekspansive utvidelser av kontinentalsokkelen som begge land legger opp til.

Dersom den norske og russiske tolkingen av FNs Havrettskonvensjon får gjennomslag i FN-systemet, vil Norge og Russland sammen legge beslag på det meste av havområdet og havbunnen mellom Europa og Nordpolen. Dermed vil de to landene sammen ha full energipolitisk kontroll over enorme områder. Selv om Russland leverte sin søknad for seks år siden, har ikke FN gitt grønt lys for en russisk utvidelse. Russerne har vært nødt til å dokumentere sitt sokkelkrav grundigere; dette har sammenheng med at kontinentalsokkelen avgrenses av havdybden, og et sokkelkrav utenfor 200 nautiske mil må dokumenteres nøye.

For å tilfredsstille FNs krav, har Russland måttet sende atomubåter under polisen for å foreta nødvendige målinger. I Norge har Oljedirektoratet arbeidet siden 1996 år med å kartlegge Norskehavet og Barentshavet for å finne ut hvor langt norsk sokkel strekker seg forbi 200-milsgrensen. Den norske sokkelen strekker seg ikke til islagte farvann i særlig grad. Utenriksdepartementet håper at Norges søknad kan ferdigbehandles innen utgangen av 2009.

Kommunikasjonsrådgiver Kaja Haldorsen i UD, sier til Mandag Morgen at en delegasjon fra UD la frem Norges krav for FNs kontinentalsokkelkomité (Commission on the Limits of the Continental Shelf – CLCS) 2. april, og at det ble opprettet en underkommisjon bestående av sju eksperter som skal behandle søknaden. Det er ikke fastsatt noen dato for når denne underkommisjonen har gjort seg opp en mening om søknaden.

Norge vinner på klimaendringene

Flere nasjoner har søkt FN om å utvide sine kontinentalsokler de siste årene. Russland var først ute i jakten på et større areal for undersjøisk energi og mineralutnyttelse med sitt initiativ i 2001. Deretter søkte Brasil og Australia i 2004, Irland i 2005, New Zealand og Norge i 2006. I tillegg har Irland, Storbritannia, Frankrike og Spania samlet dokumentasjon knyttet til et område der de har overlappende krav. Opprinnelig krevde FN at alle nye kontinentalsokkelkrav måtte fremmes før utgangen av 2006, men fristen er forlenget ut 2009.

Russland blir trukket frem som en nasjon som kan vinne på klimaendringene, gjennom en mulig åpning av Nordøstpassasjen og enklere utvinning av for olje og gass i Barentshavet (se Mandag Morgen nr. 5, 2007). Under en konferanse om fremtidens arktiske sjøfart på Fridtjof Nansen Institutt (FNI) i Oslo forrige uke, kom det frem at et bredt spekter av internasjonale eksperter på skipsfart i arktiske strøk, mener at kommersiell skipsfart nord for Russland og nord for Canada fortsatt ligger langt frem i tid. Transittseilinger beskrives som dyre, og vil kreve spesialskip, spesialtrent mannskap, trolig større bemanning enn på tradisjonelle skip, en omfattende redningstjeneste og svært gunstige værforhold, selv i et varmere klima.

I tillegg mener forskere ved FNI at et nytt og mer åpnet Polhav krever et nytt globalt lovverk, et lovverk som må komme raskt i og med at den polare trafikken som knyttet til økt olje- og gassaktivitet i nord, forventes å øke raskt. På Oslo-konferansen støttet John Richardson, som leder arbeidet med å meisle ut EUs nye maritime politikk, kravet om strengere regulering av arktisk skipsfart, ikke minst ettersom cruistrafikken de siste årene har vokst voldsomt, særlig utenfor kysten av Grønland.

Den store debatten om klimaendringer dreies nå stadig oftere inn mot hvilke områder og nasjoner som kan bli vinnere i en globalt vanskelig situasjon. Den anerkjente amerikanske journalisten Gregg Easterbrook, skriver i aprilutgaven av The Atlantic Monthly at nesten alle «added-value»-godene klimaendingene bringer med seg vil tas ut i USA (Alaska), Canada, Grønnland, Russland og i Skandinavia. Ut fra dette spår han at disse landene vil få økt kommersiell betydning og dermed også økt makt. «Midt i det 21. århundre vil vi trolig se en ny maktballanse der Russland og USA igjen er likeverdige stormakter – nå i den varme krigens spente tidsalder.» Han påpeker at klimaendringene kan gjøre Sibir til nytt, verdifullt, dyrkbart land. Nydyrkingsmuligheter kan bli tilsvarende det som møtte de første europeiske immigrantene til USA. Handelspolitisk er dette interessant, ikke minst med tanke på at råvareprisene øker.

Denne endringen av maktbalansen spiller i stor grad inn når en langsiktig nordområdepolitikk skal utformes. Easterbrook unnlater ikke å nevne at de naturgitte godene på havbunnen, kan skape politisk ustabile forhold. «I dag kan det virke absurd å forestille seg regjeringer som går til krig for å ta kontroll over farvannet rundt Nordpolen, « skriver han. «Men historien er full av eksempel på kriger som har virket absurde inntil artilleriilden startet.» Danskene har allerede marker seg med å sende et dansk marinefartøy for å markere suvereniteten over øya Hans mellom Grønnland og Canada. Danmark og Canada er uenige om hvorvidt strategiske Hans, litt større enn en stor stein, er dansk eller canadisk. Så Easterbrook har et poeng, selv om det danske, arktiske kanonbåtdiplomatiet foreløpig bare har ført til pressoppslag på underholdningssidene.

Tekstboks

Svalbardtraktaten

Svalbardtraktaten ble inngått 9. februar 1920 i Paris, og erklærte norsk herredømme over Svalbard og tilhørende øyer. Kompromisset som banet vei for avtalen, gjør imidlertid at kun deler av norsk lov gjelder på øyene. Alle signaturlandene fikk rettigheter til å drive kommersiell virksomhet på øyene. I dag er det Norge og Russland som benytter seg av denne muligheten. Avtalen begrenser også mulighetene for militær aktivitet på øyene. På 1950-tallet erklærte Norge øyene som nøytralt område, med den begrensning at Nato ble innrømmet rett til å gripe inn dersom nøytraliteten ble krenket.

De opprinnelige signaturlandene var Australia, Canada, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland Norge og Sverige. Totalt har over 40 nasjoner signert avtalen i dag, deriblant Sovjetunionen og Tyskland. Norge tok over styret over øyene i 1925 og iverksatte umiddelbart flere tiltak for å beskytte miljøet på øyene.