Norge rygger inn i fremtiden

– Statsbudsjettet 2013 er i stor grad «same procedure as last years». Det meste er forutsigbart og den politiske behandlingen er preget av ritualer, sier pensjonert fylkesrådmann i Buskerud, og tidligere Ap-statsråd, Matz Sandman.

Som de fleste andre ekspertene Mandag Morgen har bedt å vurdere statsbudsjettets fremtidsvisjoner, er Sandman svært kritisk til den manglende investeringsviljen i norsk politikk. – Statsbudsjettet største svakhet er dets kortsiktighet og at det ikke skiller mellom forbruk og investering. Dette er en tragisk side ved det norske systemet. Vi er i verdenstoppen på mange områder, ikke minst levestandard, trygdeytelser og forbruk, men vi har havnet på etterskudd når det gjelder fremtidsrettede investeringer, sier Sandman.

Økonomiprofessor Erik Reinert er enig, og mener Norges ensidige satsing på oljesektoren er et svært farlig spill, dersom man våger å se noen år frem i tid.

– Norge knytter sin økonomi nokså bevisst til et skjebnefellesskap med oljeprisen. Og det er farlig, sier Reinert. – Med en slik politikk kan vi risikere en tredobbelt smell: Fallende oljepriser, børskrakk, og at vår nasjonale boligboble sprekker.

Det er ikke så alt for lenge siden verden var i en lignende situasjon, påpeker han. Oljekrisen på 70-tallet førte til et katastrofalt fall i oljeprisen på begynnelsen av 1980-tallet.

– Se på økningen i oljeinvesteringene opp mot oljeprisen, så ser du hvor sammensveiset Norge og oljesektoren er, sier Reinert (se figur 1 og 2).

Verden leter etter nye energikilder. Problemet er at Norge kan bli låst inne i en olje- og gass-spesialisering a la Klondyke. Og det er en skummel posisjon å ha, mener Reinert, og viser til flere eksempler som kan antyde at utviklingen kan være i ferd med å snu:

– Et gassprosjekt i Hammerfest ble nylig utsatt fordi kostnadene på gassen ville bli for høye. I Sør-Varanger sier gruvene opp folk. Fiskeprisene er på vei ned. Fisk er Norges nest største eksportnæring, og etterspørselen etter fisk synker. Fisk er dyrt for folk med dårlig råd. Dette er alle tegn på at råvarepriser kan være nær et toppnivå. Det er ikke uventet at etterspørselen synker når EUs innstramninger bevisst skaper fattigdom, sier han og oppsummerer:

– Innstramningene som fører til fallende lønninger, fallende etterspørsel, fallende produksjon og fallende investeringer er fellesnevneren som kan utløse alle disse tre effektene noenlunde samtidig, oljeprisfall, børskrakk og sprekk i boligbobla.

Mandag Morgens analyse peker på tre tunge utfordringer for budsjettmakere i departement og regjering i årene som kommer:

• Oljeavhengige: Et fall i oljeprisen kan bli katastrofalt for Norge.
• Investerer ikke i fremtiden: For å få flere ben å stå på, burde regjeringen investert mye kraftigere i forskning, innovasjon og infrastruktur.
• Handlingslammet av handlingsregelen? Fagøkonomer flest mener vi bør redusere handlingsregelen for bruk av Oljefondet fra 4 til rundt 3 prosent. Andre mener vi kan bruke mer, om pengene investeres og ikke går til drift av AS Norge.

Anders Bjerre, forsker ved Instituttet for Fremtidsforskning i København, har besøkt Norge utallige ganger. Han og hans forskerkolleger er godt kjent med sitt rike nabolands luksusproblemer.

– Utfordringene det norske samfunnet møter er mange. De viktigste er at det brukes relativt lite ressurser til forskning, utvikling og innovasjon. I tillegg er det et høyt og stigende kostnadspress i byene, som tenderer til overoppheting av økonomien. En konsekvens av dette er at hvis energiprisene faller, kan det bli et stort hull i statsbudsjettet og føre til et kraftig fall i sysselsettingen på grunn av at det vil være vanskelig for privat sektor og eksportnæringen til å ta over som økonomisk lokomotiv i Norge, sier Bjerre.

Fremtidsforskerens råd til Norge, er at vi våger å tenke og debattere mer langsiktig:

– Det vil si å analysere og inkludere langsiktig potensiell utvikling inn i den politiske debatten. I tillegg må dette gjøres uten noen vesentlige reservasjoner. For eksempel bør det gjøres gjennom å involvere det globale aspektet og ikke kun det norske, i tillegg til at man bør se bort ifra kortsiktige, politiske interesser, i den grad det er mulig, sier Anders Bjerre (se tekstboks).

Investeringsvegring

Investeringene i norsk oljesektor kommer til å lyde på rekordhøye 186 milliarder kroner når 2012 ebber ut. Myndighetenes andel av disse investeringene er ikke med i statsbudsjettet. Regjeringens investeringspolitikk i andre sektorer, står til stryk, mener ekspertisen Mandag Morgen har snakket med.

– Problemet med Finansdepartementet er ikke at de passer på penga, det skal vi alle være glade for, men at de er så konservative og lite konstruktive. Dersom vi virkelig var opptatt av å bruke mer av våre ressurser slik at de kommer fremtidige generasjoner til gode, burde vi for eksempel investert i jernbane, veier, sykkelveier og lignende, på et helt annet nivå enn i dag. Men det krever reformer i organisering, planlegging og finansiering. Investeringer av et slikt omfang kan rett og slett ikke håndteres innenfor kontantprinsippet og ettårige budsjetter, hevder Matz Sandman.

Keynes i revers

Også Reinert mener politikerne mangler visjoner.

– Det er noe lemenaktig over Norges strategi for tiden, særlig når den settes i kontrast til visjonene om oljens rolle fra Stortingsmeldingene fra 1970-tallet. Den gang snakket politikere fra alle partier om at man skulle bruke oljepengene til å investere i fremtiden, og dermed unngå at oljesektoren fortrenger andre næringer, sier han, og fortsetter:

– Når smellet kommer, kan det hende vi angrer på at vi ikke brukte mer oljepenger i realøkonomien her hjemme. Hvor vi tar pengene fra er ikke så viktig. Men vi må investere mer i fremtiden. Vi bør investere i forskning, i infrastruktur og i innovasjon i bedriftene. Vi burde øke bedriftenes avskrivingsmuligheter for å fremskynde investeringer betraktelig. Vi må gjøre andre norske bedrifter enn oljesektoren så høyteknologiske som mulig, fremholder Reinert.

– Det er litt underlig at investeringer i en veistump i Finnmark liksom skal være så inflasjonsdrivende, mens vi i årevis har investert i oljesektoren uten at noen har snakket om inflasjon.

Nå gjør Vesten det motsatte av det Keynes fikk oss til å gjøre på 30-tallet, forklarer Reinert: Vi krymper bevisst etterspørselen. Dette vil naturligvis føre til lavere produksjon, lavere skatteinntekter og lavere fortjeneste, i en nedadgående spiral der elementene forsterker hverandre. Dagens økonomfag er basert på en metafor om likevekt, som er det motsatte av den kumulativt selvforsterkende nedgangen som nå skapes. Altså en modell der «alt roer seg etter hvert», som når man kaster en stein i et stille vann. Derfor er det så naturlig for dem å vise ansvar ved å la være å gjøre noe.Likevektsøkonomene er derfor, ifølge Reinert, dårlig rustet i dagens situasjon, også fordi de - i motsetning til økonomene på 30-tallet - ikke skiller tydelig mellom realøkonomien og finansøkonomien. De ser på finanssiden som en slags speilbilde av realøkonomien, og ser ikke at speilbildet - finansøkonomien - blir til et slags monster som spiser etterspørsel. Mekanismen er tydelig i Hellas: Landet må stadig gi fra seg større og større kjøpekraft for å tilfredsstille finanskapitalen.

Professor ved Norges Handelshøyskole, Ola H. Grytten, har et noe annet syn på økonomifaget enn Reinert. Men han er enig i at norsk økonomi er blitt for oljeavhengig.

– Et mer fremtidsrettet statsbudsjett ville tatt hensyn til at Norge i dag er blåst opp på grunn av petroleumsinntektene. Derfor mener jeg budsjettet gjerne kunne ha vært strammere for å unngå overoppheting og for høyt kostnadsnivå for ikke-petroleumsrelatert næringsliv, sier Grytten, som også er opptatt av fremtidig vekst:

– I tillegg må det satse på fremtiden i form av undervisning og forskning på viktige områder for Norge som kan gi vekst i fremtiden. Dessuten må det strammes inn på trygdeordninger.

Grytten mener regjeringen bør være mer nøktern med bruken av oljepenger, og roser regjeringen for at den ikke bruker mer enn 3,3 prosent i årets budsjett. Fagøkonomer flest mener nivået bør ligge rundt 3 prosent, og at bruken av oljepenger bør gå til forskning og investeringer og ikke til drift.

– Det er bra at man at man begrenser uttaket i forhold til handlingsregelen, sier Grytten, men det er et problem at langsiktighet er så pass fraværende i norske statsbudsjetter.

– Årsaken er alle krav om raske løsninger. Siden vi er så rike er kravene svært kortsiktige. Det gjenspeiles i budsjettene. (Se også intervju med Frank Aarebrot).

Erik Reinert mener den manglende viljen til nytenking hemmer utviklingen.

– Oljen gir en viss ideologisk schizofreni ser det ut til. Redselen for å investere i annet enn olje i eget land, som opprinnelig var begrunnet med faren for inflasjon, har nå kritikkløst tatt over som et dogme som på sikt svekker norsk næringsliv.

– Vi oppfører oss som en nasjon som skal gå av med pensjon. Norsk politikk er basert på at vi skal den veien oljen tar oss. Det er ikke spesielt fremtidsrettet. Hvis man da ikke kynisk følger en logikk om at det er bare å pumpe opp så lenge det er verdt noe, og at etter oss kommer syndefloden.

---------------------------------------------------------------------------

Forventninger styrer statsbudsjettet

En regjering som ikke oppfyller velgerens forventninger lever farlig. Derfor er det milevis mellom kuttene i årets statsbudsjett.

Selv i et statsbudsjett er politikernes spillerom i forhold til å dele ut nye goder og omdisponere midler relativt lite. De fleste av utgiftene er bundet opp i etablerte ordninger som det politisk sett kan være vanskelig å kutte. På sju år har for eksempel kostnadene til folketrygden økt med 50 prosent (123 milliarder kroner) til 370 milliarder kroner. Det er 35 prosent av det totale statsbudsjettet for 2013 på 1065 milliarder kroner. I 2011 mottok ca. 1.450.000 personer pensjoner eller midlertidige ytelser til inntektssikring fra folketrygden. Kutter man i disse ytelsene kan det bli store protester.

– En stat bygger sin legitimitet på å oppfylle befolkningens forventninger. I modne stater som den norske, er forventningene bygd opp over tid slik at spillerommet i politikken blir mindre fordi store deler av budsjettet er bundet opp i allerede etablerte ordninger. Ingen norsk regjering vil våge å gjøre noe med ordninger som helse, skole, arbeidsledighetstrygd eller forsvar og politi for den del, sier professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot til Mandag Morgen og fortsetter:

– En logisk konsekvens av dette er at forskjellene mellom partiene blir mindre og mindre fordi spillerommet er lite. I praksis tør ingen å fjerne noe fra budsjettet, sier han.

Regjeringen Stoltenberg har nå sittet siden 2005 og la nylig frem sitt siste statsbudsjett før Stortingsvalget. Budsjettet inneholdt få overraskelser og bygde i stor grad på tidligere år, med noen små endringer og påplussinger.

– Stoltenberg er den politikeren som i større grad enn sine forgjengere i Ap forsvarer dette systemet. Her ser vi sosialøkonomen Stoltenberg, ser Aarebrot.

– Men er dette en supertanker som er umulig å snu og hvor man risikerer gå på samme oljestyrte kurs helt til det går galt - av frykt for å få velgerne mot seg?

– Det er mulig å snu, men det vil ta tid. Det finnes jo eksempler på andre nord-europeiske land som klarer seg bra gjennom den økonomiske krisen uten oljepenger. Jeg nevner for eksempel Nederland og Sverige. Men det er klart at en supertanker som dette må snus veldig mye saktere enn en populistisk speedbåt, sier han.

Ifølge Aarebrot kommer revolusjoner eller omveltninger ofte når staten ikke lenger greier å oppfylle innbyggernes forventninger. Dette gjelder uavhengig av befolkningens forventningsnivå i utgangspunktet.

– Vi snakker om en balanse mellom folks forventinger og politisk stabilitet. Moderne stater har ofte mindre å forandre på i et budsjett enn andre, mindre utviklede stater, sier han.

Mot et slikt bakteppe kan den sosiale uroen i de kriserammede landene Hellas og Spania forstås som at politikerne ikke lenger kan leve opp til forventingene de har skapt hos befolkningen. Alternativet for regjeringene er da å skaffe seg økonomisk handlingsrom, men også dette kan få alvorlige konsekvenser.

– Vi har noen tilfeller av at regjeringer skaffer seg spillerom. For eksempel skaffet den argentinske presidenten Juan Peron seg legitimitet i befolkningen ved å dele ut goder som han finansierte med høye næringslivsskatter og lån. Det gjorde at Argentina nærmest gikk fra i-land til u-land. Et annet eksempel er grekernes statsminister Andreas Papandreou som innførte mange lånefinansierte velferdsordninger etter modell av det han opplevde mens han bodde i Sverige. I dag har ikke Hellas spillerom i det hele tatt, sier han.

Kilde: Mandag Morgen