Norges neste skjønnhetsimperium

Vi sitter i mørke møbler mellom mørke vegger bak mørke gardiner i et halvorientalsk lokale på Majorstua. Lufta er en blanding av oljer og urter. Et lite kinesisk hode på et lavt salongbord stirrer skjevøyd på Lindas egen bok om hudpleietips for voksne jenter.

- Hvorfor voksne?

- Jeg har blitt voksen selv. Mye går av seg selv når du er 25, men da er det ikke så lenge før forfallet starter. Vi lever i en tid hvor det er greit å være voksen og samtidig føle seg ung, men da må du må ta vare på deg selv. Jeg ser mange voksne damer med hud som ser eldre ut enn den strengt tatt behøver. Det er de jeg gjerne vil komme med et tilbud til.

Blandet kritikk.

Etter at karrieren som Lek-Linda tok slutt, har hun skrevet bok, gitt ut plate, gjort gjesteopptredener som skuespiller og figurert som nattklubbeier. Med blandede kritikker, som det heter når man skal være høflig.

- Ja da, jeg har gått på trynet, og det mer enn en gang. Faktum er likevel at tilbakeslagene har blitt en drivkraft. Jeg tror faktisk på den gamle klisjeen om at de smellene som ikke ta livet av deg, gjør deg sterkere. Livet handler om å snuble, tørke tårene, rense knærne og gå videre.

Siden 2005 har hun drevet Linda Johansen Company AS, med to hudpleiesalonger i Oslo. Navnet hennes står på døra, selv om hun en periode lurte på om hun turde. Men hun lot det stå til. Kundene vet uansett hvem hun er, ingen kommer til salongen i den tro at de skal bli møtt av Linda fra Tertitten Borettslag.

- Selvtilliten min var nokså rufsete etter alle presseoppslagene om fadesen i utelivsbransjen, sukker hun.

Det er en historie som i all korthet handler om at hun i en periode sto som daglig leder av et lite nattklubbimperium. Selskapet gikk konkurs, og i 2006 måtte hun inngå et forlik og betale penger til boet for å unngå å havne i gal ende av et oppgjør i retten.

- Det var en verden jeg ikke hørte hjemme i, det var ikke min bransje, slår hun fast i dag.

- Det var min daværende samboers bransje, og mitt problem var at det var mitt navn som sto på papirene. Denne gangen derimot, driver jeg en business som jeg har bygget fra bunnen av selv. Nå er jeg på min rette hylle.

Riktig tog.

Disse rette hyllene finner vi altså i det omtalte lokalet på Majorstua. I dem står mange meter krukker og flasker med hudpleieprodukter med egen logo. Krukkene er resultatet av en interesse for hud og utseende som skyldes mye mer enn hennes egen karrière med hud på trykk.

- Jeg har alltid vært jålete. Jeg var den som alltid sminket venninnene mine da jeg var liten. Som voksen hadde jeg lenge problemer med uren hud, noe jeg forsøkte å finne ut av på min egen måte. Jeg endret livsstil og kosthold, jeg begynte å trene, og jeg opplevde etter en tid at jeg forsto mer om hudpleie enn mange av dem jeg selv hadde gått til for å få hjelp.

Slik kom drømmen snikende, allerede for åtte-ni år siden, om at dette var noe hun kanskje kunne gjøre til en karrière.

- Jeg er slik laget at hvis jeg har veldig lyst, så tør jeg. Kan jeg skrive? Sånn passe, så da blir det vel en bok om livet mitt. Kan jeg synge? Tja, hvem vet? Vel, da blir det en plate. Vet jeg noe om forretningsplaner og budsjetter? Slettes ikke, så da får jeg vel starte butikk. Jeg er typen som har hoppet på alle de togene som har gått forbi. Forskjellen denne gangen er at jeg vet hvor toget skal. Det er dette som har vært målet mitt, selv om jeg ikke har visst det hele tiden og selv om jeg har måttet gå noen krokveier for å finne frem.

Vil være eksklusiv.

Det ligger mer enn 80 hudpleiesalonger bare i Oslo Vest, sier Linda, og peker gjennom de duse gardinene og ut i Sorgenfrigata. For å konkurrere, har hun tatt sikte på å være eksklusiv. Behandlingsavlukkene bak det rolig avdempede butikklokalet ser ut som stilfulle små hotellrom, med unntak kanskje av en lampe som kunne hørt hjemme på et tannlegekontor. Skal man komme under huden på kundene, må man ha skikkelig arbeidslys.

Det er imidlertid ikke Linda selv som står der inne og doserer rensekremer, salver og beroligende musikk.

- Jeg er ikke hudpleier, men jeg har nese for trender og jeg vet hva service og konsepter betyr. Jeg er innom en time eller fire hver dag, men jobben min er å utvikle forretningen.

Og forretningen er ikke først og fremst salongene, men produktene. En velgjører i USA har hjulpet henne med å utvikle et sett med hudprodukter som hun lanserte i fjor høst.

- Hun er gründer selv. Hun fikk troen på meg og oppmuntret meg til å gå enda et skritt videre med det jeg ville. Jeg er hverken laborant eller kjemiker, men jeg er fullblods ingrediensidiot og jeg har lært om hudpleie og virkestoffer fra bunnen av. Jeg har ikke kjøpt retten til å sette navnet mitt på noe andre har satt sammen. Dette er en serie jeg har utviklet selv fra første dag. Det har tatt to og et halvt år, og har kostet mye mer enn jeg trodde. Jeg og samboeren min har spist mye knekkebrød, vi har svettet og grått, vi har pantsatt leiligheten, tappet sparekontoene og finansiert fra driften av salongen. Vi har klart hele prosessen uten å sette oss i gjeld. Det er jeg ganske så stolt av.

Ikke stort nok.

Andre kilder kan fortelle at Sharon Stone og Bruce Springsteen er blant verdensberømtheter som har brukt produktene hennes når de har gjestet norske hoteller. Krukkene og kremene skal ikke bare finne fotfeste her i landet, de skal ut i verden også.

- Norge er bare starten. Jeg har vært i London og snakket med byråer, og har fått beskjed om at det er ikke så vanskelig å lage en PR-kampanje på meg. Linda er en story, hun har vært modell og hun har laget produktene selv og hun har behandlet celebriteter på fine hoteller. Historier er viktige for å skape interesse hos kundene.

Asia er imidlertid enda litt lengre fremme i køen. På Taiwan har hun allerede en kontakt som skal i gang med å teste produktene hennes opp mot konkurrerende serier i markedet.

- Jeg er en utålmodig sjel, og skulle selvsagt ha satset ute allerede i går, men dette er et arbeid som koster penger. Derfor er det bare å innse at midt oppe i finanskrisen er det vanskeligere enn ellers å skaffe de midlene som trengs til å være offensiv. Derfor har jeg ingen forretningsplan på når jeg skal være i hvilket marked. Jeg får ta ting som de kommer, slik jeg alltid har gjort.

En utvei hun har forsøkt, er Innovasjon Norge. Der fikk hun også et svar hun måtte ta som det kom.

- Der får du jo ikke fem øre hvis du holder til i hovedstaden. Det er mer enn jeg begriper. At det ligger en politikk bak statlige midler som sier at ingen gründere i Oslo er gode nok, provoserer meg skikkelig.

Skjønnhetsbransjens Grete Roede.

- Et imperium skal dette bli - før eller senere?

- Det er i alle fall morsomt å fleipe med hvor store vi skal bli. Foreløpig har vi hatt mer enn nok med å ta de små skrittene. Vi har innredet butikken og malt veggene selv, og jeg har designet flaskene og eskene. Jeg vil gjerne bli skjønnhetsbransjens Grete Roede, men det kan ta tid. Jeg har jekket ned egoet mitt betraktelig, og har opplevd gleden av å se en butikk som vokser, kunder som er happy og ansatte som trives.

- Det låter også som en lek?

- Det kan det være, men det kan også være helt forferdelig. Det er ikke gøy når alle hudpleierne får vinterinfluensaen samtidig, og du må ringe til en kunde som har blitt booket om fire ganger og fortelle at hele avtalen må avlyses. Faktum er at vi hadde en periode med sykdom som ødela mye av årsresultatet i 2008. Det var da den julingen jeg hadde fått før i livet, kom til nytte. Hadde jeg ikke fått så mange trøkker tidligere, så hadde jeg ikke orket de jeg har fått etter at jeg startet med dette.

Dyktig nok.

At hun er dyktig nok til å bli stor, er Linda imidlertid ikke i tvil om. Hun har i flere år vært «hoffleverandør» av hudbehandlinger til verdensstjerner på oslobesøk, og til salongen kommer kunder som har råd til det lille ekstra. Den selverklærte frynsete selvtilliten til tross, er det lite norsk beskjedenhet over Linda Johansen. Hun er mer preget av det amerikanske «går det så går det», ispedd en dose østfoldsk «det årnær sæ».

- Jeg føler et behov for å bevise at jeg kan, for jeg vet at det jeg har drevet med tidligere har skapt et bilde av en som ikke er så veldig smart, sier hun.

Linda Johansen har sans for den amerikanske «go-girl»-holdningen.

- I Norge synes litt for mange at det å ha ambisjoner er litt skummelt. Dessuten er jeg fra Trøgstad, hvor folk er jordnære, sier hun. Selv om hun gjerne gir kundene luksus, vil hun ikke være snobbete.

- Jeg er sambygding med Rune Rudberg, og hva folk enn måtte mene om både ham og meg så tror jeg ikke det er noen som beskylder oss for snobberi, smiler Linda Johansen.