Ny EU-plan gir hodepine for norsk næringsliv

Ambisiøs satsing på bilaterale og regionale handelsavtaler. Det er essensen i EUs helt nye strategi for internasjonal handel, etter at forhandlingene om en global handelsavtale brøt sammen nylig. For norsk næringsliv er den nye EU-strategien svært dårlig nytt.

Allerede i løpet av de neste månedene ønsker EU-kommisjonen å diskutere handelsavtaler med hele 15 forskjellige land. Særlig skal det satses på de nye vekstmarkedene i Asia, som ses som avgjørende for Europas fremtidige økonomiske utvikling (se figur 1).

EU har frem til helt nylig satset tungt på multinasjonale handelsavtaler i regi av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Unionen har vært lite aktiv når det gjelder å utvikle bilaterale og regionale avtaler på egen hånd. Andre store handelsaktører som USA, Japan og Australia har imidlertid søkt etter handelsavtaler utenfor WTO i lang tid. At EU så tydelig signaliserer at de endrer politikk på dette området, er uheldig for Norge. «For norsk skipsfart, olje og annen eksportrettet industri er denne utviklingen svært uheldig,» sier forhandlingsleder for WTO i norsk UD Evan Kittelsen til Mandag Morgen.

Kappløp om gode avtaler

Formelt har ikke EU gitt uttrykk for noen omfattende endringer i handelspolitikken. Unionen er fortsatt innstilt på å fortsette forhandlingene i WTO om en multilateral avtale om ytterligere liberalisering av verdenshandelen. Men i realiteten er utviklingen som EU-kommisjonen vil sette i gang de neste månedene en klar erkjennelse av at WTO-forhandlingene er gått helt i stå (se tekstboks). Isteden er det i ferd med å utvikle seg et globalt kappløp mellom flere land om å inngå bilaterale og regionale handelsavtaler.

Spesielt sårbart blir dermed et lite land som Norge, som er avhengig av verdensomspennende regler for internasjonal handel. Små land kan lett bli diskriminert når store, sterke aktører inngår bilaterale og regionale handelsavtaler. En taktikk norske handelsmyndigheter kan bruke er å henge seg på EU, og fortelle eventuelle handelspartnere at dersom Norge får samme betingelser som EU, så åpner det norske markedet seg gjennom EØS-avtalen.

«Norge må gjennom EFTA etter beste evne forsøke å klone EUs bilaterale og regionale avtaler fremover. Det blir en vanskelig oppgave. I mangelen av en WTO-avtale må vi fortvilet prøve å reparere skadene ved å sy ut et tilsvarende lappeteppe som EU,» sier direktør Knut E. Sunde i Norsk Industri.

Et eksempel fra Singapore illustrerer de konkrete konsekvensene av en utvikling mot et lappeteppe av forskjellige handelsavtaler: Singapore har nylig inngått handelsavtaler med seks forskjellige aktører. Alle avtalene har forskjellig innhold. Det betyr at handel med den samme varen omfattes av seks forskjellige forskrifter, avhengig av hvilken partner Singapore handler med.

Norske myndigheter vil gripe alle muligheter for å bidra til å få WTO-forhandlingene på bena igjen. Men samtidig innser de at Norge ikke kan sitte stille og se på at andre gjør sine egne avtaler. «Uansett hva som skjer i WTO går utviklingen i retning av flere slike avtaler. For Norge er det uheldig, men når det først skjer, så må vi være med på det,» sier Evan Kittelsen.

Et eksempel på den nye EU-strategien blir synlig allerede når EU-kommisjonen 12. september presenteres for en studie av utfordringene og mulighetene mellom EU og Kina. Anledningen er et handelspolitisk toppmøte mellom EU og Kina i Helsingfors. Studien og toppmøtet blir springbrettet til en beslutning som ennå ikke er formelt truffet, men som synes uunngåelig: startskuddet til forhandlinger mellom EU og Kina om en ny handelsavtale. Utspillet om starten på nye forhandlinger med Kina ventes i november når EU-kommisjonen skal presentere den fremtidige strategien for Europas økonomiske relasjoner og handel med Kina.

Foruten Kina er kommisjonen klar til å forhandle om handelsavtaler og derav forbedret markedsadgang med India, Russland, Sør-Korea, Ukraina og med de ti såkalte ASEAN-landene – Singapore, Thailand, Vietnam, Indonesia, Filippinene, Malaysia, Kambodsja, Laos, Burma og Brunei (se figur 2).

Store behov – små resultater

Beslutningen om raskt å innlede forhandlinger om bilaterale eller regionale handelsavtaler, er uunngåelig. Alternativet ville være å vente på at forhandlingene i WTOs såkalte Doha-runde gjenopplives, noe som kan ta svært lang tid. I de bilaterale avtalene vil EU forsøke å få fjernet bremseklosser for handel. Det kan være tolltariffer som vil bli forsøkt senket, det kan være en rekke tekniske barrierer som står i veien for handelen. Det er forventet at EU spesielt vil fokusere på handelen med tjenester og jobbe for muligheten til å delta i offentlige innkjøp.

Men også andre temaer av vital interesse for EU vil være gjenstand for diskusjon. Spesielt gjelder dette spørsmålet om vern av immaterielle rettigheter. Stjålne ideer, merkevarer og konsepter fører i dag til milliardtap for europeiske virksomheter. I prinsippet kan alt tas opp i bilaterale og regionale forhandlinger, og i teorien vil EU kunne forsøke å få fjernet flere og større barrierer enn det var lagt opp til i Doha-runden. Men i virkelighetens verden ender sluttresultatet i bilaterale og regionale forhandlinger alltid med å være mindre ambisiøse og mindre omfattende enn de avtaler som inngås i multilateral sammenheng.

Problemet med bilaterale avtaler er at sjansen for at én side i forhandlingene skal gi etter og akseptere store innrømmelser er betydelig mindre enn i multilaterale forhandlinger. I WTO vil det alltid være en gruppe av land som presser på for deregulering på hvert enkelt forhandlet område, i bilaterale forhandlinger er dette presset vesentlig mindre. «For Norge er det svært uheldig at WTO-forhandlingene har brutt sammen. Norsk industri blir stadig mer spesialisert og retter seg inn mot nisjemarkeder. Da blir hjemmemarkedet mindre viktig, mens utenlandske markeder får større betydning for inntjeningen til norske selskaper,» sier Knut E. Sunde.

Ukebrevets kilder vurderer at kravene om å reformere EUs landbrukspolitikk og redusere støtten til de europeiske bøndene vil avta betydelig når fokuset nå forsvinner fra multilaterale forhandlinger. I WTO kunne landbruksstormakter som Brasil, Argentina, New Zealand og Australia konstant presse på for å holde diskusjonene om landbruksliberalisering i gang, mens forhandlinger med Russland eksempelvis konsentrerte seg om energi, forhandlingene med Kina var fokusert på immaterielle rettigheter og forhandlingene med India handlet om tjenestesektoren. I bilaterale og regionale handelsforhandlinger om andre temaer enn landbruk, vil spørsmålet om ytterligere liberalisering av landbruket være av mindre betydning. Presset på EUs politikere for å gjennomføre upopulære reformer blir dermed vesentlig mindre. Tilsvarende er vurderingen at reformer om markedsadgang og fjerning av tekniske barrierer også blir mindre ambisiøse gjennom bilaterale og regionale avtaler. Resultatet er at europeiske selskaper kan tape mange penger dersom EU og resten av verden legger WTO på is. OECD har beregnet at USAs eksport ville vokse med 22 prosent hvis alle tekniske handelshindringer mellom EU og USA blir fjernet. Avhengig av det konkrete innholdet ville en WTO-avtale også gi betydelige velferdsgevinster. Uten multinasjonale spilleregler vil veksten i verdensøkonomien reduseres og velferdsutviklingen bremses.

Papirmølle for næringslivet

Norske myndigheter ser svært alvorlig på sammenbruddet i WTO, og håper i det lengste på at forhandlingene gjenopptas. Og etter det Mandag Morgen får opplyst, vil noen snakke sammen. Grupperingen av U-land med spesielle landbruksinteresser, de såkalte G20-landene, skal møtes i Brasil i september. De attraktive asiatiske markedene, ASEAN-landene, skal også ha møter i høst.

Men tendensen med stadig flere bilaterale og regionale handelsavtaler er økende, og utviklingen vil ikke stoppe opp uansett om WTO våkner fra dvalen og forhandlingene gjenopptas. Store, sterke aktører får fjernet egne handelsbarrierer og får hurtigere markedsadgang gjennom å inngå enkeltstående avtaler med attraktive handelspartnere. Men utsikten til ambisiøse gjennombrudd blir samtidig vesentlig mindre, og verdenshandelen kan på sikt ende med et utall bilaterale og regionale handelsavtaler av varierende kvalitet. For næringslivet er konsekvensen klar: Hver enkelt eksportvirksomhet må sette seg inn i detaljene i hver enkelt avtale hver gang selskapet ønsker å forsøke seg på et nytt marked. Gevinstene ved den nye strategien er vanskelig å se – mens omkostningene kan bli høye.

Norge kan sammen med EFTA forhandle om egne frihandelsavtaler regionalt og bilateralt. 1. september får EFTA en ny, norsk sjef da Kåre Bryn overtar sjefsstolen i EFTA-hovedkvarteret i Genève. Bryn har tidligere vært både norsk WTO-ambassadør og formann for hovedrådet i WTO, så han kjenner godt til det internasjonale handelsspillet.

Men en forhandlingspartner bestående av Norge, Sveits, Island og Liechtenstein blir, for å si det pent, ikke fullt så slagkraftig som enkelte andre av de aktørene som nå jager etter markedsandeler og handelsavtaler i nye, lukrative markeder.

Tekstboks

WTO-havari med store følger

I juli erklærte WTOs generalsekretær Pascal Lamy at forhandlingene i den såkalte Doha-runden skulle stoppes. Verdens nasjoner hadde ikke maktet å komme til enighet om en felles handelspolitikk. Forhandlingene havarerte etter at et desperat forsøk på å komme til enighet mellom de såkalte G6-landene (USA, EU, Brasil, India, Japan og Australia) strandet. G6 er de viktigste og mektigste aktørene i den globale handelen, og enighet mellom disse en nødvendig – om ikke tilstrekkelig – forutsetning for at forhandlingene skal kunne lykkes. G6-gruppen representerer til sammen tre fjerdedeler av verdenshandelen.

Avstanden mellom partene var for stor rundt nøkkelspørsmålene omkring tollkutt for landbruks- og industrivarer samt kutt i landbrukssubsidiene. USA mener at EU og utviklingslandene må tilby betydelig økt markedsadgang for landbruksvarer dersom USA skal kunne tilby ytterligere kutt i egne landbrukssubsidier. EU har på sin side indikert vilje til mer markedsadgang for landbruksvarer dersom USA er villig til å akseptere større kutt i landbruksstøtten. Sentrale utviklingsland som Brasil, India og Sør-Afrika ønsker også dype kutt i subsidiene og bedre markedsadgang i industrilandene for sine landbruksvarer, men er mindre villige til å gi innrømmelser når det gjelder å redusere egne tollsatser.

Konsekvensene av sammenbruddet kan bli store. For Norge og en rekke andre av verdens mindre mektige nasjoner, er det viktig med forutsigbarhet og et sett med felles spilleregler i internasjonal handel. Etter WTO-sammenbruddet påpekte utenriksminister Jonas Gahr Støre at allerede oppnådde resultater, som avvikling av eksportsubsidier for landbruksvarer og toll- og kvotefrihet for 97 prosent av alle produkter fra de minst utviklede landene, vil kunne gå tapt. Nye markedsmuligheter som følge av redusert toll og reduserte subsidier vil ikke bli virkelighet. Og som Mandag Morgens analyse viser, vil WTO-tørken trolig også føre til et økt press for flere bilaterale og regionale handelsavtaler, hvor de store landene spiller en langt mer dominerende rolle enn tilfellet er i WTO. Det vil svekke det multilaterale handelsregimet på sikt.