Nytt håp med hun som tilfeldigvis ble president

Da tok Joyce Banda, Mutharikas visepresident – som han ekskluderte fra partiet, men beholdt som visepresident – over presidentvervet. Hun startet et korstog for å snu lykken for sitt land, etter at den politiske ledelsen i flere tiår hadde plyndret det, og kastet folket ut i fattigdom. Etter bare få uker som president solgte hun presidentens jetfly og hans flåte på 60 luksusbiler. I tillegg skar hun ned sin presidentlønn til 40.000 dollar, eller rundt 250.000 kroner. I et land der BNP per innbygger kun er 300 dollar og halvparten av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen, ble dette godt mottatt, ikke minst blant bistandsnasjoner verden over, som har bidratt med nesten halvparten av Malawis årlige nasjonalbudsjett.

Selv om Bandas forgjenger ble president etter et demokratisk valg, ble han stadig mer egenrådig de siste årene. Da innbyggerne mistet tålmodigheten over mangel på blant annet drivstoff, svarte regimet med vold. I tillegg ble homofili forbudt og kritikere brakt til taushet. I begynnelsen av 2011 utviste Mutharika den britiske høykommissæren til Malawi fordi han kritiserte regjeringen. Utvisningen resulterte i at mange vestlige land stanset sin økonomiske støtte. Da malawierne gikk ut på gatene og forlangte at presidenten måtte trekke seg, svarte regjeringen med vold. 19 mennesker ble drept.

På bakgrunn av dette var det oppløftende at president Banda i løpet av første uke i jobben sparket landets politisjef og iverksatte en undersøkelse for å avdekke politivold under det forrige regimet. Dette ble etterfulgt av en rekke andre endringer, blant annet devaluering av den kunstig høye valutaen for å lette tilgangen på utenlandsk valuta. I tillegg ble tidligere giverland, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken blidgjort, og det ble satt ut i livet tiltak for å støtte opp under mangfold i landbruket og for å bekjempe korrupsjon.

Det er ikke første gang lederne i Malawi har lovt sine landsmenn og -kvinner en klippe av velstand i et hav av fattigdom. I 30 år holdt malawiere ut det brutale diktatorveldet til Kamuzu Banda, landets første president, mannen som ledet landet på vei mot uavhengighet fra britene i 1964. Han tente håp om bedre kår. Han viste seg så grusom at han med jevnlig samlet kritikere og lot det hemmelige politiet fôre krokodillene med dem. Da landet tillot flere partier i 1994, tapte han valget til Bakili Muluzi, som lovet folk frihet og velstand. Høystemtheten varte ikke lenge. På tampen av hans andre og siste presidentperiode, forsøkte Muluzi å endre grunnloven, slik at han kunne gjenvelges for tredje gang. Han mislyktes. Under Muluzis presidentperiode led økonomien nederlag, mens korrupsjonen spredte seg som ild i tørt gress. Mutharika overtok i 2004, og brukte sin første periode til å effektivisere landets jordbruk, noe som gjorde Malawi til nettoeksportør av matvarer for første gang på flere tiår. Han ble til og med tildelt FNs millenniumspris for å ha bidratt til å trygge landets forsyningssikkerhet for matvarer og for å eliminere sult. Hans andre periode ble imidlertid en katastrofe, i det han ikke klarte å styre unna maktens fristelser. Da han døde var hans landsmenn på fattigkassa, mens han og familien levde i luksus.

Det er for tidlig å feire Bandas lederskap. Hun har allerede møtt kraftig kritikk fra konservative kirkesamfunn for å ha opphevet Mutharikas anti-homselover, mens devalueringen av landets valuta, har gitt henne en rekke fiender blant malawiere hvis penger nå er verdt fint lite.

Men det er grunn til å gi den nye presidenten honnør for de modige grepene hun har tatt etter seks måneder i vervet, grep som kan endre mye i Malawi om de lykkes.