Offentlige barrierer

Sosiale entreprenører er en spennende og nødvendig tilvekst til det norske velferdssamfunnet. De sosiale entreprenørene fyller igjen huller i et ellers så velutviklet velferdssamfunn.

Opprinnelsen til sosialt entreprenørskap kommer fra USA der velferdsordningene er langt dårligere utbygd enn i Norge og Skandinavia. Bedrifter med sosial profil vokste frem nærmest som en nødvendighet, og har en herlig blanding av idealisme, sosialt fokus og ønske om å tjene penger som grunnidé.

Årsaken til at dette nå er en voksende virksomhet i vår del av verden er trolig at våre velferdssamfunn er under sterkt press. Da åpner det seg rom for innovative mennesker som ser muligheter der storsamfunnet må nøye seg med passivt å gi folk penger gjennom Nav.

Det finnes etter hvert mange gode aktører på dette området i Norge. «Monsterbedriften» som vi skrev om i en tidligere utgave av Velferd er en nykomling som er forbilledlig i så måte. De har bygget opp en unik bedrift der unge mennesker som har falt utenfor, får jobbe i et felleskap som tjener penger på å rive ut gamle innredninger ved rehabilitering av bygg.

Det foreligger en rekke definisjoner på hva sosialt entreprenørskap er for noe, og i en rapport utført av konsulentselskapet Damwad for daværende Handels- og næringsdepartementet i 2012 finner man mye god informasjon om temaet, men der står og å lese at det offentliges kapitalkrav og bruk av detaljspesifikasjoner i stedet for funksjonskrav ved anbudskonkurranser, er en direkte barriere for at bedrifter som driver sosialt entreprenørskap skal kunne vinne anbud.

Med andre ord faller de sosiale entreprenørene utenfor når det offentlige skal ha gjort unna en større jobb. Det blir dobbelt galt at private aktører som er med på å styrke vårt velferdssamfunn ved å få tidligere kriminelle, rusavhengige m.m. ut i jobb, ikke får mulighet til å bidra når offentlige penger skal brukes til nødvendige rehabiliteringstiltak eller lignende jobber. «Monsterbedriften» kan like gjerne rive ut inventaret i en gammel skole som trenger oppgradering i stedet for å rive ut gamle bad for et boligbyggerlag.

Riv ned de offentlige anbudsbarrierene så det sosiale entreprenørskapet får gode vekstvilkår også i Norge! Anbudsregler må nødvendigvis være smått rigide, men det må være mulig å få inn en åpning som gjør at mindre aktører som de fleste sosiale entreprenørene ofte er, får muligheten til å gjøre jobber for stat og kommune. Det vil være en vinnvinn-situasjon for velferdssamfunnet.

Denne lederartikkelen sto på trykk i Magasinet Velferd 3-2014. Elektronisk utgave er tilgjengelig her.