Økologisk matproduksjon til ingen nytte

Satsingen på norsk økologisk landbruk er nærmest bortkastet. Så mye som 80 prosent av produksjonen havner rett i butikkhyllene som høyst ordinære landbruksartikler. Det viser hittil upubliserte tall fra Statens landbruksforvaltning (SLF).

Mens den økologiske landbruksproduksjonen har skutt i været de siste årene, har etterspørselen ligget mer eller mindre flatt. For enkelte produkter har den i perioder også falt. Gapet mellom økologisk produksjon og etterspørsel bare vokser.

Mandag Morgens analyse av den økologiske landbruksproduksjonen i Norge avslører store utfordringer. Ikke bare synes forbrukerne relativt uengasjerte i forhold til økologisk landbruk – næringen preges også av store interessekonflikter som virker direkte ødeleggende på markedsutviklingen. Frykten for å undergrave det tradisjonelle landbrukets troverdighet setter ulike aktører opp mot hverandre. Årelang omdømmebygging har posisjonert det tradisjonelle landbruket som et tilnærmet økologisk landbruk. Nye økologiske krefter truer det tradisjonelle landbrukets renommé.

Parallelt med den hjemlige utfordringen settes den norske bonden under økende press utenfra. Etter kollapsen på ministermøtet i Cancun i september, tyder det meste på at WTO-forhandlingene kommer på skinner igjen når embetsmenn på toppnivå møtes til hovedforhandlinger 15. desember i Genève. Et vesentlig poeng under disse forhandlingene er å legge grunnlaget for reduksjoner i tollsatsen for landbruksvarer. Lykkes dette, vil det snu opp ned på landbrukets rammebetingelser. Norsk landbruk kan møte denne utfordringen på ulike måter. Nisjelandbruk – med økologisk produksjon som en viktig bestanddel – er den mest realistiske. Men det krever at alle aktørene i verdikjeden, fra jord til bord, går i seg selv og tar de nødvendige valg.

Direktør ved Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) Einar Lund ser med uro på utviklingen for økologisk landbruk i Norge, og dermed også på fremtiden for norsk jordbruk. Norske bønder, næringsmiddelprodusenter og landbruksorganisasjoner står overfor flere valg. Er det mulig og ønskelig å opprettholde dagens landbruksstruktur? Skal det satses på nisjeproduksjon og økologi, eller skal det satses på storskalabruk?

«WTO er i ferd med å ta valget for oss. Vi må være proaktive slik andre land har vært. Hvis ikke kommer vi bakpå. Jeg tror norske bønder må satse på kvalitet og nisjeproduksjon. Vi kan bygge så stort vi vil her til lands, men vi vil aldri kunne konkurrere på pris mot de internasjonale aktørene. Vi må satse på kvalitet og økologi,» sier Lund.

Han mener ikke minst landbruksorganisasjonene med Bondelaget i spissen må vise en langt mer aktiv holdning i forhold til nødvendige omstillinger. «Bondelaget har slett ikke vært noen pådriver for at kvalitet og økologisk landbruk skal være et valg for deres medlemmer,» sier han.

Også en av landets fremste landbruksforskere, Norman Aanesland ved Norges landbrukshøgskole, er bekymret over den lave omstillingstakten i norsk landbruk.

«Sett bonden fri. Bondeorganisasjonene, byråkrater og myndigheter har alt for lenge hindret den nødvendige omstillingen av norsk landbruk. Teknologi, endringer i befolkningen, kjededannelser i næringslivet – alt dette har endret betingelsene for landbruket verden over. I Norge har vi bare delvis tatt de nødvendige tilpasninger til dette. Når presset nå kommer utenfra – via WTO og EU-spørsmålet – blir dette veldig tydelig,» sier Aanesland.

Med utgangspunkt i de analyser Mandag Morgen har gjort av skriftlig kildemateriale, og basert på samtaler med ulike kilder, peker det seg ut fire faktorer som har bidratt til å hindre en effektiv utvikling av økologisk landbruk i Norge.

• Godt Nok: Norske forbrukere har i europeisk målestokk høyest tillit til sine tradisjonelle dagligvareprodukter. «Godt Norsk» kan med andre ord synes å være Godt Nok for norske forbrukere.

• Målkonflikt: Norsk landbruk har i årevis lagt «økologiske» verdier til grunn i det tradisjonelle jordbruket. Økologiske produkter som hevder å holde et høyere kvalitetsnivå, truer med å frarøve det tradisjonelle landbruket mye av dets troverdighet.

• Pris: Økologiske produkter koster langt mer enn tradisjonelle landbruksprodukter, opp mot 100 prosent i enkelte varekategorier.

• Tilgjengelighet: Undersøkelser hevder at potensialet er langt større enn omsetningstallene i dag tyder på. Mange forbrukere ønsker – på tross av prisforskjellene – å handle økologisk, men finner ikke et tilfredsstillende utvalg.

Økologiske perler for svin

Produksjonen av økologisk mat har skutt i været de siste årene. Fra 2001 til 2002 økte for eksempel det norske økologiske jordbruksarealet med hele 22 prosent. Og alt tyder på at det vil fortsette å øke. Fra Landbruksdepartementets side er det uttrykt en politisk målsetting om at 10 prosent av jordbruksarealet innen 2010 skal være økologisk drevet. Ved utgangen av 2002 var rundt 2,5 prosent av det totale landbruksarealet drevet etter økologiske prinsipper. Med disse tallene ligger Norge et godt stykke nede på listen over økologisk landbruk i Europa. Danmark, Østerrike, Italia og Sverige ligger i tet. Hos vår nordiske nabo i sør er 6,5 prosent av jordbruksarealet drevet etter økologiske prinsipper.

Symptomatisk nok finnes det ikke noen offisiell statistikk for omsetningen av økologiske landbruksprodukter. Det meste av satsingen på økologisk landbruk har hittil skjedd på produksjonssiden, gjennom ulike støtteordinger og offentlig stimulans. Stimulans på etterspørselssiden har vært nesten fraværende. Likedan skjer det meste av rapporteringen og statistikkutarbeidelsen utelukkende på produksjonssiden. Tall Mandag Morgen har hentet inn fra detaljhandelen, bekrefter imidlertid antakelsen om at salget ligger langt lavere enn produksjonen. Hos Norgesgruppen, landets største dagligvarekjede, står økologisk produsert frukt og grønt for mellom 0,5 og 0,6 prosent av omsetningen. På produksjonssiden står frukt og grønt for mellom 2 og 2,5 prosent av det dyrkede arealet i Norge.

Tine er i dag mer eller mindre alene om å produsere økologiske meieriprodukter. Tall fra selskapet viser imidlertid at det meste av den økologiske produksjonen er bortkastet. I første halvår i år ble bare 28 prosent av den økologiske melken solgt som økologisk eller brukt som ingrediens i andre økologiske varer. Resten, 72 prosent, gikk rett inn i produksjonen av tradisjonelle meieriprodukter.

For eggproduksjonen er tallet bedre. 77 prosent selges til forbruker som økologiske produkter. For kjøttvarer er derimot situasjonen begredelig. Fra SLF får Mandag Morgen anslått at kun 20 prosent av de økologiske varene selges med økologisk merking (se figur 1).

I tråd med den politiske målsettingen om å nå en økologisk andel på 10 prosent innen 2010, gis det ekstra økonomisk støtte til økologisk produksjon. Den store overproduksjonen av økologiske matvarer koster dyrt. Økologisk melkeproduksjon gis eksempelvis en ekstra støtte på 60 øre literen i forhold til vanlig melk. Med en utnyttelsesgrad for økologisk melk på 28 prosent i første halvår, betalte norske skattebetalere over 13 millioner kroner i «bortkastet» støtte.

I europeisk målestokk er Norge i en særstilling med sin overproduksjon av økologiske matvarer. I andre land er det en langt større sammenheng mellom produksjon og omsetning av økologiske produkter.

Skylder på hverandre

To av hovedforklaringene på den lave interessen for og omsetningen av økologiske matvarer i Norge, er knyttet til pris og tilgjengelighet. Bondeorganisasjonene og dagligvarenæringen har stått steilt mot hverandre. Dagligvarehandelen har pekt på at prisene for økologiske varer er så høye at etterspørselen er liten. Bondeorganisasjonene har på sin side svart med å peke på at manglende eksponering i butikkene gjør at salget er så beskjedent.

Partene er nå i ferd med å komme hverandre i møte. Coop har ledet an, men Norgesgruppen har kastet seg på og har sammen med Matforsk etablert et eget nettverk for å få flere økologiske varer inn i butikkene. Norgesgruppens mål er at Meny- og Ultra-butikkene skal bli ledende på økologisk mat i Norge. Med i nettverket er blant annet Prior, Gilde og Tine.

Hanne Torjusen ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) tror både landbruksorganisasjonene og dagligvarenæringen må gå i seg selv, slik Norgesgruppen og dens partnere har gjort. Hennes undersøkelser tyder på at begge har rett.

«Våre undersøkelser peker på at forbrukerne er misfornøyde med både pris og sortiment. Det ligger et betydelig potensial i økologisk landbruk, men det er ikke til å stikke under en stol at økologisk mat i Norge foreløpig ikke har slått an,» sier hun.

Torjusen er en av landets fremste forskere på økologisk mat, og gjorde i 2001 en stor undersøkelse med utgangspunkt i forbrukernes krav og behov. Rapporten trekker frem pris og sortiment som to av de tre viktigste hindringene for utviklingen av markedet. I undersøkelsen oppga hele 71 prosent av de spurte at de «sjelden ser økologiske alternativer der de handler». Likedan svarte 63 prosent at økologiske matvarer er for dyre.

Den tredje forklaringen går på at norske forbrukere synes norsk mat er god nok. I undersøkelsen svarer 54 prosent bekreftende på et slikt utsagn. I tillegg svarer 28 prosent at de ikke ser noen fordeler med økologisk mat.

Torjusen tror alle de tre forklaringene har gyldighet. Selv justert for alle som mener norsk mat er god nok, et det et stort og uforløst potensial for økologiske matvarer. Seniorrådgiver Gjermund Stormoen i Tine er mer skeptisk: «Salget av økologisk melk har stoppet opp. Vi la om profil og markedsføring våren 2001, og opplevde en eksplosiv vekst i omsetningen – fra 150.000 liter i måneden til 450.000 liter. Men i løpet av noen måneder stoppet salget helt opp,» sier Stormoen. Han fungerer som rådgiver for konsernledelsen i spørsmål knyttet til økologisk landbruk.

Stormoen tror det lave omsetningsvolumet er et utslag av høy tillit til norsk landbruk og til norske myndigheter. Han viser blant annet til en rapport utarbeidet for Nordisk ministerråd i 2001, hvor norske forbrukere scorer desidert høyest i sin tillit til matprodusentene og myndighetene. Han nevner også butikker hvor Tine har eksperimentert med en bedre eksponering av sin økologiske lettmelk. Salget har da økt noe, men på langt nær til de nivåene som forbrukerundersøkelsene tilsier er potensialet for økologiske produkter.

Godt norsk – enda bedre norsk

Sunnhet, dyrevelferd, kvalitet og matvaretrygghet er sentrale og tradisjonelle stikkord for norsk landbruk. Problemet er at det er nettopp de samme begrepene som nå knyttes til økologiske verdier. Eksempelvis har to halvstatlige stiftelser i november hver for seg kjempet om forbrukernes gunst, markedsført med akkurat de samme verdiene. Til sammen har de to organisasjonene brukt nærmere 10 millioner kroner på å fortelle at nettopp deres matmerker – henholdsvis Godt Norsk og Ø-merket – ivaretar forbrukernes ønske om sunn mat, trygg mat og dyrevennlig mat.

I Torjusens undersøkelse fra 2001 kommer det også tydelig frem at forbrukerne er forvirret med hensyn til hva som er godkjent som økologisk merking. På spørsmål om hvilket merke som symboliserer offisielt godkjent økologisk mat i Norge, svarer 24 prosent Svane-merket, som ikke har noe med mat å gjøre. Deretter følger Godt Norsk med 18 prosent og det riktige svaret Ø-merket med bare 14 prosent.

Forbrukernes manglende kunnskap om økologisk produksjon og merking er med på å underbygge den målkonflikten som eksisterer allerede i utgangspunktet. Langt på vei har norske landbruksorganisasjoner søkt sin eksistensberettigelse gjennom «økologiske» verdier. Når nye krefter nå forsøker å overta de samme verdiene, oppfattes det som en trussel. Einar Lund i NORSØK tror landbruksorganisasjonene må riste av seg den defensive holdningen.

«Fagorganisasjonene er avgjørende for å legge en mer offensiv strategi for nisjelandbruk og økologisk produksjon. Hittil har de bidratt til at omleggingsfarten ikke har vært altfor stor,» sier Lund.

Flere kilder Mandag Morgen har vært i kontakt med, peker på melkeproduksjon som et eksempel. Det hevdes at melkeprodusentene ikke har ønsket å markedsføre økologisk melk, av frykt for å slå bena under tradisjonell melk.

Men målkonflikten stopper ikke der. Med de forholdsvis små volumene økologisk landbruk i dag utgjør, er det en lite effektiv produksjon. Et eksempel er Gildes rasjonalisering og sentralisering av sin slakterivirksomhet. Tanken er å skape større produksjonslinjer og dermed rasjonalisere driften. Små produksjonslinjer med økologisk kjøtt bidrar i motsatt retning. Det stykker opp produksjonsprosessen og hindrer en effektiv utnyttelse av innsatsfaktorene.

Det er gått to år siden SIFO og Torjusen pekte på stor forvirring rundt økologisk merking i Norge. Bildet har endret seg litt, men så sent som i november svarte bare 1 av 5 at de kjente til Ø-merket. Forvirringen er blitt mindre, men den er fortsatt stor. En nærliggende tanke er derfor å slå sammen Godt Norsk og Ø-merket.

Godt Norsk er best kjent, men stiller ikke de samme kravene til produsenter som det Ø-merket gjør. Debio, som står bak Ø-merket, har derimot langt bedre rutiner for kontroll av produsentene som benytter merket.

Flere av Mandag Morgens kilder tror dette kan være en løsning. Den vil bidra til å minske forvirringen blant forbrukerne, samtidig som det kan redusere gnisningene mellom det tradisjonelle landbruket og det «nye» økologiske landbruket.

Fugl Føniks i Genève

Et gjennombrudd i WTO-forhandlingene vil øke presset på norske bønder ytterligere. Når toppene i embetsverkene i medlemslandene møtes i Genève 15. desember, tyder det meste på at forhandlingene vil komme tilbake på skinner. Sentralt i Doha-runden i WTO står ønsket om å senke tollbarrierene for landbruksprodukter. Et slikt scenario stiller norske bønder og myndigheter overfor tre valg:

• Rasjonalisering/stordrift: Ikke bare kan det enkelte bruk kan bli større, det kan også tenkes løsninger der bønder i større grad enn i dag samarbeider om å investere i driftsmidler, til for eksempel melkeproduksjon.

• Nisjelandbruk: Et bærende element i nisjelandbruket vil være økologisk produksjon. For å kunne hente ut høyere pris, vil kvalitet være avgjørende – og ett av de bærende elementene i kvalitetsomdømmet vil være produksjon i tråd med økologiske prinsipper.

• Opprettholde kulturlandskap: WTO-avtalen vil sannsynligvis åpne for direkte støtte til pleie av kulturlandskapet.

Siden 1989 er antallet gårdsbruk i Norge redusert med rundt 40 prosent. Samtidig har dyrket areal vært forholdsvis konstant, slik at den norske gjennomsnittsgården har blitt større (se figur 2). Likevel er det fortsatt et stort gap mellom norske og utenlandske matvarepriser. Løsningen for norsk landbruk ligger derfor i å finne en kombinasjon mellom disse veivalgene. Nisjeproduksjon – og økologisk landbruk – blir derfor en viktig brikke i den norske landbrukspolitikken under nye WTO-rammebetingelser.

Referanser

• Statens Landbruksforvaltning: «Produksjon og omsetning av økologiske landbruksprodukter 2002,» Oslo 2003 (http://www.slf.dep.no/ic2000/Central/Archive/dokumenter/handel/rapport_okologisk.pdf).

• Statens Landbruksforvaltning: «Produksjon og omsetning av økologiske landbruksprodukter 1. halvår 2003,» Oslo 2003

(http://www.slf.dep.no/ic2000/Central/Archive/dokumenter/handel/rapport_okologisk-2.pdf).

• Statens institutt for forbruksforskning: «Økologisk mat – hindringer og muligheter for forbruk av økologisk mat sett fra forbrukernes side,» Oslo 2001 (http://www.sifo.no/publikasjon/sammendrag/orapport2001-16.pdf).

• Nordisk Ministerråd: «Forbrugernes krav til fødevaremærking og vareinformation,» København 2003