Østersjølandene lar Norge seile sin egen sjø

Mens Sverige stilte med utenriksministeren og finnene med både president og statsminister, var det finansbyråden i Oslo som stod for den politiske tyngden i den norske delegasjonen under et toppmøte i Helsinki om Østersjø-regionen forrige uke.

Landene rundt Østersjøen ønsker å fremstå som en ny europeisk superregion. I arbeidet med å fremstille østersjølandene i et gunstig lys som mulig, er Norge et utmerket land å ha med på laget. Tradisjonelt regnes Norge med blant østersjølandene av historiske og kulturelle årsaker. Men nå er Norges geografiske og politiske plassering, uten grense til Østersjøen og utenfor EU, i ferd med å bli et problem. Dette står i kontrast til Norges rolle på 90-tallet som deltaker i en bred nordisk operasjon for å revitalisere østersjølandene, og forankre både demokrati og et bredt næringsliv etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Når østersjølandene gjennom nettverksorganisasjonen Baltic Development Forum (BDF) nå teller opp landenes individuelle og kollektive suksesser, trekker Norge med sine gode økonomiske resultater enhver statistikk i riktig retning, og gjør dermed retorikken om østersjølandenes fortreffelighet mer troverdig. Men i den politiske virkeligheten er det våre nordiske EU-naboer som stikker ut kursen. Og det er i vesentlig grad svenske, danske, og etter hvert også finske selskaper som engasjerer seg i den næringspolitiske debatten om utviklingen i området.

På toppmøtet ble utviklingsmulighetene i hovedsak diskutert forankret i et EU-perspektiv, og utdypet gjennom svenske, danske og finske næringspolitiske vinklinger. De russiske perspektivene på et østersjøsamarbeid ble også viet stor oppmerksomhet.

Norske synspunkter på utviklingen kom frem i svært liten grad, selv om det offisielle Norge var representert gjennom Innovasjon Norge og Utenriksdepartementet. Oslo kommune og enkelte mindre norske bedrifter var også til stede, men uten å sette dagsorden av den grunn. Sverige, derimot, satset tungt og lot utenriksminister Carl Bildt målbære sin ambisjon om å være en ledende aktør i utviklingen av en ny region. Vertslandet Finland mobiliserte med både president Tarja Halonen og statsminister Matti Vanhanen, i tillegg til flere andre medlemmer av regjeringen og tallrike statssekretærer. Danmark er en tung aktør i BDF, og en av dansk politikks grand old men, Uffe Ellemann-Jensen er BDFs styreforman og en ledende strateg i arbeidet med å gjøre 11 høyst forskjellige land til en vinnerregion.

«Det hadde ikke vært unaturlig om også Norge hadde hatt en tyngre representasjon, gjerne på ministernivå», sier Oslos finansbyråd André Støylen til Mandag Morgen. «Det er særlig overraskende at norsk næringsliv velger ikke å delta i en slik sammenheng, i og med at norske næringsinteresser har vært svært synlige i de baltiske landene det siste tiåret, og fortsatt spiller en svært aktiv rolle i disse landene, « sier han. At Oslo var representert, skyldes at Oslo er med i Baltic Metropoles Network, en sammenslutning av 11 storbyer (Oslo, Köbenhavn, Malmö, Stockholm, Helsinki, St. Petersburg, Tallinn, Riga, Vilnius, Warsawa og Berlin) med tilknytning til Østersjøen. Støylen mener at toppmøtet i Helsinki burde vært en velegnet arena for å fremføre norske synspunkter på hvordan det nordlige Europa bør utvikle seg. I forhold til østersjølandene er det et spørsmål om å engasjere seg oppriktig når BDF har dratt i gang en prosess for synliggjøre østersjølandene som en egen region.

Baltic Development Forum identifiserte følgende utfordringer for regionens mål om å bli en fremtidig «superregion»:

• Satser uten Norge: Kan lettest nå målet som ren EU-region. Finsk EU-parlamentariker vil snevre inn prosjektet til å dreie seg om EU-landene.

• Langt igjen: Med utdanningsinstitusjoner som knapt rangeres blant de 60 beste i verden, er det en jobb å gjøre.

• Regionskluss skaper forrvirring: Ønsket om å brande regionen gjør at østersjølandene delvis vil kollidere med innarbeidede begreper som både Norden og Skandinavia.

• Veien til Kina starter ved Østersjøen: De baltiske landene og Russland har stort behov for en oppgradering av infrastruktur som kan gi en effektiv eksportlinje østover.

Norge dyttes ut?

«I og med at vi står utenfor EU, og ikke har så mange fora der vi kan bli hørt, er det skuffende at ikke Norge deltar med større tyngde her. Vi ser hele tiden at interessen for EØS-landene er liten, og det gjør det enda viktigere å være til stede på arrangementer som dette», sier Støylen til Ukebrevet. Han understreker at dersom Norge vil være med å prege utviklingen i dette området, må vi komme på banen i større grad enn det vi ser nå. Derfor vil Støylen at Oslo i nær fremtid skal kunne stå som vert for det baltiske nettverkets toppmøte. Nettverket vokser, men hittil er Statoil og DNB Nor de eneste norske medlemmene.

At Norge nå kan få en marginal rolle i utviklingen av østersjøområdet, illustreres av at en av Finlands fremste EU-parlamentarikere, Alexander Stubb, mener at den videre utvikling av regionen bør være et EU-anliggende. Han mener de åtte østersjølandene som er medlem av EU (Finland, Sverige, Danmark, Tyskland, Polen, Estland, Latvia og Litauen) lettere vil kunne oppfylle ambisjonen om en superregion, enn om også Norge og Island skal være med i alle beslutningsprosessene. Stubb er også klar på at han ikke vil ha med Russland i alle prosessene. Det tror han blir for krevende og kan bremse fremdriften. Hans innspill fikk ingen offentlig støtte i Helsinki forrige uke, men diskusjonene viste at Nordens tre EU-medlemmer i stor grad knytter sine utviklingsmuligheter til ønsket om at østersjølandene skal kunne bli oppfattet som en enhet.

Konkurransedyktig, men...

Ambisjonene er store, men hvorvidt BDF allerede har nådd en milepæl og med troverdighet kan snakke om at landene utgjør en reell region, er tvilsomt. Hvorvidt det er grunnlag til å snakke om noen superregion, stiller både den årlige «State of the Region Report», som i år kom for tredje gang, og flere sentrale nordiske politikere minst ett spørsmålstegn ved. Carl Bildt var en av flere som tok opp spørsmålet om regionen egentlig har noen laurbær å hvile på. Han trakk frem at selv om Sverige og Finland har vært foregangsland og verdensledende på mobiltelefoner, er det viktig å fortsette innovasjonsarbeidet. Den neste, den tredje, fasen av globaliseringen, hvor også Kina og India kommer med for alvor, vil kreve at enkeltland og regioner har evnen til å utvikle og anvende forskning og ny teknologi. Bildt advarte mot selvtilfredshet, og manet til innsats og et fortsatt høyt ambisjonsnivå.

Østersjølandene, inkludert Russland og Island, feiret forrige uke seg selv som en vinnerregion, og finner flere grunner til det i den fremlagte rapporten. Disse elleve landene fremstår, selv med Russland på laget, som en av verdens mest konkurransedyktige regioner, klart foran andre deler av Europa. Gjennom å ta hvert enkelt østersjøland på pulsen, og utgi en detaljert økonomisk analyse av landenes økonomiske prestasjon, sett i forhold til fjoråret, har BDF foretatt en kløktig manøver for å få omverdenen til å se på en heller uensartet gruppe land som en enhet.

Årets rapport er, slik en av pionerene i østersjøarbeidet, Uffe Ellemann-Jensen ser det, både en hyllest og en vekker, og viser at utviklingstrekkene som ble påvist i fjor er blitt sterkere i år. Rapporten som er utarbeidet av Christian Ketels, fra Harvard Business School og Örjan Sölvell, fra Handelshögskolan i Stockholm peker at landene rundt Østersjøen til nå har vært på globaliseringens vinnerlag, men at landene i større grad merker problemer, knyttet til spredt befolkning og det faktum at alle landene befinner seg i den europeiske periferi. Landene har fortsatt større økonomisk vekst enn sammenlignbare regioner, men rapporten peker på flere områder som må utvikles dersom østersjølandene skal kunne holde seg på Europa-toppen i mer enn geografisk forstand .

Forholdene for næringslivet må bedres. Rapporten peker spesielt på at landene trenger mer risikovillig kapital. Innovasjonsevnen må også styrkes (se figur 1). Gamle bragder må ikke bli en sovepute. For riktig å understreke at landene har en stor jobb å gjøre i utdanningssammenheng, viser rapporten til Shanghai Jiao Tong Universitys rangering av verdens beste universiteter. I landene rapporten omfatter, finnes det bare tre universiteter blant de 60 beste i verden. «Det er ikke mye å skryte av om vi mener noe med å kalles oss «a region of excellence», sier Per Unckel, generalsekretær i Nordisk Ministerråd.

På BDFs møte kom det også frem at det er stor enighet om å utvikle klynger, både innen industri og utdanning, og at det er avgjørende at disse klyngene blir flernasjonale. For å opprettholde vekst og konkurransekraft, må næringsutviklingen foregå over landegrensene.

Begrepsforvirring

Branding er tidens store moteuttrykk, og selvsagt peker også rapporten på at «The Baltic Sea Region» må brande seg selv. «Dit er det en lang vei», tror André Støylen. Han ser ikke for seg at Oslo skal markedsføre seg selv som en østersjøby, naturlig nok. Det er nok spesielt vanskelig for nordmenn og islendinger å identifisere seg med østersjølandene, men de land og bedrifter som har investert mye i sin nordiske eller skandinaviske profilbygging ser også problemene.

Rapporten peker på at begreper som Norden og Skandinavia er innarbeidet. Som et eksempel på at det ikke blir lett å få til en felles branding, viser rapporten til at Nordea, selve hovedsponsoren for årets møte i Helsinki, i en stor pågående kampanje omtaler sitt eget hjemmemarked som «Norden og østersjølandene». Stockholm er også på banen med en omfattende PR-kampanje der det heter at «Stockholm er hovedstaden i Skandinavia». Om brandingspørsmålet er vanskelig, står uavklarte spørsmål i forhold til Russland i kø, bokstavelig talt. Problemer ved grenseovergangene skaper lange køer av trailere, og representerer en flaskehals som koster næringslivet dyrt. Varetransporten blir forsinket med dager og uker på grunn av tungt byråkrati.

Problemene er velkjente, men ingen har noe klart svar på om situasjonen kan forbedres raskt. Raske løsninger er det heller ikke mulig å få til for å sikre den nye regionen, pluss Norden og Skandinavia markedsadgang til Russland og til det voksende kinesiske markedet. En rekke aktører, både nasjonale og internasjonale, er på banen for å skape bedre infrastruktur – bedre vei- og jernbanenett, og for å forhindre at Russland skrur opp prisen på godsfrakt på Den transsibirske jernbanen, og dermed gjør den utilgjengelig for europeiske eksportører og importører. En velfungerende jernbane mellom Østersjøen og Kina, vil kunne gi østersjølandene en byggestein til superregionen (se figur 2).

Selv om Norge har vært en sentral Østersjø-aktør (se Mandag Morgen nr. 30 – 2004), er det et faktum at Norge i dag ikke er en premissleverandør i de strategiske diskusjonene i BDFs regi. I motsetning til da det moderne østersjøsamarbeidet kom i gang for 15 år siden, er demokrati og menneskerettighetsaspektene nå erstattet av forretningsaspektene.

Arbeidet handler dermed om langt mer enn å revitalisere det historiske Hansa-samarbeidet. Det kan, blant annet, bli en dyr Kina-reise for norsk næringsliv om det også i fremtiden skal være den tradisjonelle sjøveien som gjelder.

Tekstboks

Den utvidede Østersjøen

Baltic Development Forums definisjon av østersjøland:

Island

Danmark

Norge

Sverige

Finland

Tyskland

Polen

Latvia

Litauen

Estland

Russland

Verken Island eller Norge ligger geografisk ved Østersjøen, men er gjennom det nordiske samarbeidet delaktige i regionens utvikling. Åtte av de elleve landene er medlemmer av EU.