Partiene gjør seg klare til krig

Meningsmålingene viser regjeringsskifte om det hadde vært stortingsvalg nå. 40 prosent av velgerne har endret mening siden forrige valg. Flere enn 60 prosent vurderer andre partier enn det de faktisk stemmer på, og mer enn halvparten bestemmer seg for parti under valgkampen. Hvordan kan man forstå velgeratferd og manøvrere i kaoset?

Det er hjelp å få. Norsk valgforskning har kartlagt velgere på vandring siden 1957 og har mye å bidra med selv om oppgaven blir stadig vanskeligere. Da Henry Valen og Stein Rokkan startet arbeidet, var det postadressen som la premissene for stemmegivningen, og det var partipressen som styrte den offentlige debatt. Du stemte som din far, og hvor du kom fra, var det viktigste. I dag betyr velgerens økonomiske, sosiale og geografiske plassering mindre enn før, men de demografiske variablene forklarer fortsatt mye av vår stemmegivning. Det er store forskjeller i kjennetegnene på de ulike partienes velgere. Eksempelvis er det flere menn enn kvinner blant Frps velgere, de har lavere utdanning enn gjennomsnittet og flere velgere i privat enn offentlig sektor. For SV er det motsatt.

De såkalte motkulturene som Valen og Rokkan identifiserte, har hatt en sentral rolle når norske velgere bestemmer seg for parti. Konfliktlinjer knyttet til sentrum-periferi, religion, språk og avholdssak virker kanskje ikke veldig relevante i dag, men når spørsmålet om EU-medlemskap aktualiseres, forenes disse i en potent og uslåelig motstand. Høyre/venstre-aksen, konflikten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, konsument og produsent er også sentral, og er revitalisert gjennom polariseringen mellom den rødgrønne regjeringen og et (eller annet!) blått alternativ. Siden 1970-tallet har dessuten nyere ideologiske skillelinjer gjort seg gjeldene også i Norge. Innvandring/solidaritet-, vekst/vern- og global/nasjonal-dimensjonene har alle god forklaringskraft for norske velgere.

De siste tjue årene har den saksorienterte politikken blitt viktigere. Aktuelle enkeltsaker i søkelyset og partienes holdninger til dem har stor betydning for hvordan vi stemmer. Med Frps systemkritiske utspillspolitikk som den mest iøyenfallende har vi sett voldsomme svingninger på meningsmålingene. For at saksspesifikk politikk skal ha betydning for stemmegivning, må det imidlertid være en kobling mellom aktualitet og sakseierskap. Frps motstand mot bensinavgiften ga dem 30 prosent oppslutning i 2000, men partiet var ikke i nærheten av denne uttellingen ved valget året etter da saken ikke var aktuell.

Partienes utfordring består derfor i å forutse hvilke saker som blir aktuelle i valgkampen, og så tilkjempe seg eierskap til saken. Partiene kjemper en intens kamp om sakseierskap, i tillegg til at velgerne tilegner partiene eierskap til enkelte saker. Frp og Ap slåss om innvandringspolitikken, Høyre og SV om skole, mens ingen er særlig interesserte i å frata Sp landbrukspolitikken. Partiene vil selvsagt også forsøke å fremme sine saker. Den som lykkes i å sette dagsordenen med sine saker, har en stor fordel. Høyre lyktes med skatt i 2001, Ap med stabil styring av økonomien i 2009, og Sp kan lykkes med lokalsykehus til høsten.

Før partienes strateger kan sende sine stormtropper ut på Obama-inspirerte husbesøk, må de derfor ha puslet sammen et bilde av mulige velgeres sosioøkonomiske status, verdiorientering og saksinteresser. Med markedsanalyseverktøy, skattelister og Google maps, tidligere valgresultater og medlemmenes bosted plottet inn, kan partiene finne ut hvilke dører det lønner seg å banke på.

At høstens valg skal tildele 11.509 kommune- og fylkestingsplasser og ikke 169 stortingsplasser, gjør det hele mer komplisert for partiene. Det er alltid et lokalt stridsspørsmål eller en lokaliseringssak som kan trumfe alle andre saker og som gjør annen kunnskap om velgerne ubrukelig. Typisk: Hvor skal den nye riksveien gå? Eller hva skal presteboligen brukes til? Tendensen er likevel at lokalvalg blir stadig likere riksvalg, og i snitt er bygdelistenes oppslutning beskjeden (2,9 prosent i 2007). Det er de landsomfattende partiene som dominerer i begge valg, og styrkeforholdet mellom dem er høyst sammenlignbare i riksvalg og lokalvalg.

Det er ingen systematiske forskjeller i hvor godt partiene gjør det, med noen hederlige unntak: Sammenlignet med foregående stortingsvalg har KrF gått tilbake ved 15 av 16 lokalvalg etter krigen og Arbeiderpartiet i 12 av 16. Senterpartiet har stort sett hatt fremgang i lokalvalg siden 1980-tallet, men så er jo partiet høyst relevant for dem som mener at lokale spørsmål og lokalt selvstyre er viktige saker i seg selv.

I mange andre land fungerer lokalvalg og folkeavstemminger som stemningsmålinger for den sittende regjeringen. Eksempelvis var det folkeavstemming om valgsystemet i Storbritannia for noen uker siden. Det som tilsynelatende var opplagt, nemlig at britene ville stemme for å gå bort fra et valgsystem der vinneren tar alt, til et mer matematisk rettferdig valgsystem, ble likevel nedstemt. Grunnen var at LibDem og Nick Clegg, som opprinnelig fremmet forslaget, i mellomtiden var blitt et upopulært regjeringsmedlem som velgerne ville straffe.

Norske lokalvalg fungerer vanligvis ikke slik og vil sannsynligvis heller ikke komme til å gjøre det fremover. I høst er det likevel grunn til å tippe at denne sannheten utfordres av den politiske dagsordenen. Regjeringspolariseringen vi har sett tilta siden Ap innså at de måtte inngå i koalisjoner for å oppnå regjeringsmakt, er større enn noensinne siden 2001. Dagens regjering ble grunnlagt på et knapt flertall for de rødgrønne partiene – et flertall som ifølge meningsmålingene nå er borte. De samme målingene viser at Høyre er klart større enn Frp. En borgerlig regjering er dermed langt mer sannsynlig. Det er derfor en reell spenning knyttet til to alternative og like sannsynlige regjeringsalternativer, selv om det ikke er stortingsvalg nå.

Høstens valgresultat vil nok heller ikke vise så store utslag som dagens meningsmålinger, selv om målingene viser riktig retning. Målingene svinger mye, stortingsvalgresultatene noe mindre, og aller minst svinger resultatene ved kommunevalg.