Penger fra innvandrere i Vesten viktigere enn u-hjelp for fattige land

Innvandrere som sender penger til hjemlandet er avgjørende for økonomien i flere utviklingsland. For enkelte land utgjør pengeoverføringer fra borgere som jobber i de rike landene opp til 25 prosent av brutto nasjonalprodukt. Presset fra befolkningsgrupper i mindre rike land om å komme inn i de mer velstående lands «varme» øker. Samtidig blir de rike landene stadig mer restriktive i sin innvandringspolitikk, og søker å stanse all «uønsket» innvandring.

Verdensbanken og andre sentrale aktører har satt migrasjon høyt på dagsordenen. I september ble internasjonal migrasjon og utvikling diskutert på et høyere nivå enn noen gang før i FN, i en såkalt High-Level Dialogue.

«Illegal innvandring til Europa har fått mye oppmerksomhet i høst fordi det har vært en enorm økning i antallet afrikanere som har ankommet Kanariøyene,» sier forsker ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) Jørgen Carling. Båtmigranter utfordrer dermed Schengensamarbeidet på en ny måte.

For verdens fattige land er pengeoverføringer fra egne borgere i mer velstående land blitt en uunnværlig inntektskilde. Men utvandring av høyt kvalifiserte personer fra fattige land fører til at disse statene tappes for noen av de viktigste kildene til fremtidig utvikling: Kreativitet, kunnskap og kompetanse. Land med sterk økonomisk vekst har i dag et skrikende behov for høyt kvalifisert arbeidskraft. I forrige uke varslet arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen at regjeringen åpner for en storstilt arbeidsinnvandring – vel og merke av høyt kvalifisert og godt utdannet arbeidskraft. «Det kan virke kynisk, men det er ikke sånn at kompetent arbeidskraft blir igjen i hjemlandet hvis ikke vi tar imot,» sier Hanssen til Dagsavisen. Den argumentasjonen tilbakevises av internasjonale eksperter:

«Den delen av befolkningen med høyest utdannelse, som skulle bistå i å skape utviklingslandenes økonomiske vekst, velger å jobbe i en mer velstående del av verden,» sier professor ved Handelshøjskolen i København og tidligere dansk ambassadør Jørgen Ørstrøm Møller til Mandag Morgen.

Han mener at det fortsatt er mulig å endre kursen og utnytte mulighetene for å gi EUs «nabopolitikk» et innhold av et kaliber som bremser dette perspektivet. Men tiden er i ferd med å løpe ut.

De rikeste landene ser i all hovedsak på innvandring som et sosialt problem på grunn av utfordringene knyttet til integrering. Den utenlandske arbeidskraften betraktes også stadig oftere som et sikkerhetsproblem. Samtidig stagnerer utviklingen i egen befolkning. Det kan bremse den økonomiske veksten.

Verken de rike landene eller de mindre rike landene har lykkes i å finne ut av hvordan de skal forholde seg til denne utfordringen. Dermed har globaliseringen satt et vitalt problem på den politiske dagsordenen, nemlig håndtering av mobil arbeidskraft. En dypere analyse av problematikken peker på tre aspekter i debatten:

• Livsnødvendig trafikk: For mange utviklingsland betyr pengeoverføringer fra egne borgere i andre land mer enn u-hjelp.

• Jakten på talenter: Velstående land eller land med økonomisk vekst trekker til seg kvalifisert arbeidskraft fra fattige land som har et sterkt behov for denne kompetansen selv.

• Økonomisk nedtur i Vesten: Lav befolkningstilvekst truer vestlige land med økonomisk nedtur. Men er Vesten klar for mer ikke-vestlig arbeidskraft?

En livsnødvendig trafikk

De færreste er klar over hvor store beløp utvandrere fra utviklingslandene sender hjem. På verdensbasis dreier det seg om 175 milliarder dollar pr. år. Dermed er disse hjemsendte pengene i realiteten en av de viktigste inntektskildene for mange fattige land.

India får 21 milliarder, Kina et tilsvarende beløp, Mexico 16 milliarder og Filippinene 12 milliarder. For India, Kina og Mexico er beløpet stort, men ikke overveldende. For Filippinene derimot svarer beløpet til 14 prosent av bruttonasjonalproduktet. For afrikanske Lesotho utgjør overføringene 25 prosent av BNP, og for Tonga over 30 prosent. (se figur).

«Utvandrere sender langt større summer hjem til sitt opprinnelsesland enn hva disse landene mottar i bistand. For en håndfull land er disse overføringene helt avgjørende for nasjonaløkonomien. Det gjelder blant annet Moldova, Eritrea, Nepal og Filippinene. Selv om utviklingseffektene ofte ikke er så lette å se på overflaten, kan ringvirkningene være viktige,» sier Carling. Når overføringene settes inn i lokale banker, kan det være med på å bedre kredittilgangen for lokale entreprenører. Selv når utvandrere bygger store «palasser» i hjembygda og beskyldes for bare å tenke på seg selv, kan det gi arbeid til fattige bygningsarbeidere i lang tid og på den måten gi ekstra goder til lokalsamfunnet.

Pengene kommer fra egne borgere i de mest velstående landene i verden. Mest sendes fra USA – nesten 40 milliarder dollar årlig – så følger Saudi-Arabia, Sveits og Tyskland. Uten disse overføringene ville flere utviklingsland vært i store vanskeligheter. Det ville hatt negative konsekvenser for stabiliteten i internasjonal politikk og økonomi. For utviklingsland er disse overføringene også viktige i form av en indirekte positiv effekt knyttet til økt produktivitet.

Carling mener det er et problem at overføringsmekanismene er dyre og dårlige til mange land. Norge skiller seg fra andre europeiske land ved at vi har et svært strengt regelverk som regulerer dette markedet. «Det betyr delvis at store verdier går tapt i dyre tjenester, og delvis at innvandrere presses til å bruke illegale mekanismer for i det hele tatt å kunne sende penger,» sier Carling. Rett etter nyttår innleder Institutt for fredsforskning et nytt stort forskningsprosjekt om innvandreres pengeoverføringer med fokus på blant annet valg av overføringsmekanismer.

Jakten på talenter

Selv om de i et visst omfang vender tilbake til hjemlandet, velger mange av de høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrerne å bli værende i den rikere delen av verden. Kun utviklingsland som opplever en solid økonomisk vekst, kan tilby hjemvendte, kvalifiserte personer tilsvarende arbeidsvilkår som i de rike landene.

En undersøkelse Verdensbanken har laget om denne formen for kompetanseflukt, viser at flere små- og mellomstore utviklingsland har opptil 50 prosent av sine høyt utdannede borgere i rike land. For land som Kina og India er andelen under 10 prosent. «Det er ren markedsøkonomi som bestemmer dette bildet. Avlønning av arbeidskraft gjør det tilnærmet umulig for de fattige landene å beholde egne talenter,» sier Ørstrøm Møller.

De uønskedes reise

I USA antar man at det er et sted mellom 10 og 20 millioner illegale innvandrere, hvorav de fleste er fra Mexico. USA er nå i ferd med å stenge grensen mellom de to landene fysisk for å hindre ytterligere illegal innvandring.

EU-landene får hvert år en halv million illegale innvandrere, ifølge uoffisielle tall. Norge har tilnærmet seg spørsmålet om fri flyt av arbeidskraft ved å innføre overgangsordninger for arbeidskraften fra de nye medlemslandene i Sentral- og Øst-Europa. Bare Storbritannia, Sverige og Irland valgte å ikke innføre overgangsordninger for EUs siste medlemmer. Men britene har allerede uttrykt at de ikke umiddelbart vil åpne dørene for arbeidskraft fra Bulgaria og Romania, som blir nye EU-medlemmer fra januar 2007.

I Japan, som trolig er det etnisk mest homogene land i verden, er det i realiteten umulig for utenlandsk arbeidskraft å få oppholds- og arbeidstillatelse. Malaysia fører en hardhendt politikk overfor illegale innvandrere fra Indonesia.

Globalisering og den rike verdens festningsmentalitet har satt i gang en ny utvikling. Ifølge FN skjer en tredel av den globale flyten av arbeidskraft i dag mellom gruppen av mindre rike land. Det er altså en voksende sør-sør trafikk – mellom land med lav og land med høy økonomisk vekst. Sør Afrika. Marokko og Malaysia er eksempler på land i sør med høy økonomisk vekst som er attraktive for arbeidssøkende fra naboland.

Det europeiske dilemma

Tre tendenser tegner et uensartet bilde med én fellesnevner: Den globaliserte verden vet ikke hvordan den skal håndtere fri flyt av arbeidskraft og står rådvill overfor et problem som vokser.

Den økonomiske historien forteller veldig tydelig at negativ befolkningsvekst ikke er forenelig med økonomisk vekst. Høyt utviklende land med stagnerende eller negativ befolkningsutvikling vil derfor snart få et problem.

Er den voksende andelen over 65 år i vestlige land innstilt på økonomisk stagnasjon? Er det politisk mulig å la dem oppleve en alderdom med stagnerende eller fallende levestandard? Det vokser frem et fordelingsproblem mellom denne generasjonen og den yrkesaktive delen av befolkningen.

«Det er åpenbart at det økonomiske presset for å åpne for innvandring øker, selv om det er politisk følsomt. I land som USA, Spania og Italia takler man det ved å ha et stort sprik mellom uttalt politikk og forvaltningens praksis, slik at mange mennesker bor og arbeider ulovlig til glede for lokale arbeidsgivere. I Nord-Europa har man vært mer opptatt av å drive en selektiv innvandringspolitikk der ressurssvake mennesker holdes ute så langt det er mulig samtidig som man forsøker å tiltrekke seg de ressurssterke,» sier Carling.

Like utenfor Europas grenser stiger folketallet. Tyrkia har i dag 70 millioner innbyggere, Egypt har 77 millioner, Tunisia 10 millioner, Algerie 33 millioner og Marokko har 33 millioner innbyggere – alle disse er land i Europas umiddelbare nærhet. I tilegg kommer ser vi et økende befolkningspress i store deler av Afrika og i deler av Midtøsten.

«Det er ubehaglig å se i øynene, og kanskje enda vanskeligere å snakke om hvordan de europeiske landene kan gjennomføre en politikk som gir økonomisk vekst i landene sør for EUs grenser, slik at folk der kan oppnå bedre levevilkår ved å bli hvor de er. Uten en slik utvikling, vil presset for å komme legalt eller illegalt inn i Europa vokse, og bli et nærmest uhåndterlig problem for EU-landene. Den europeiske befolkningen synes imidlertid ikke å være innstilt på å betale for å fremme økonomisk vekst i områder utenfor Europas dør. En slik politikk måtte dessuten innebære markedsadgang for disse landenes produkter, og kunne ramme produksjon og sysselsetting i Europa og skape sosiale problemer med ytterligere vind i seilene til politiske krefter, som appellerer til egoisme,» sier Ørstrøm Møller. Han tegner opp et lite til tiltrekkende scenario

• Økonomisk nedtur: Fallende befolkningstall, flere eldre og færre i den yrkesaktive alder betyr som regel lav økonomisk vekst.

• Festning Europa: Oppbygging av stadig mer markante barrierer mot innvandring av ikke utdannet arbeidskraft fra nabolandene i øst, sørøst og sør. Risiko for en mer nasjonalistisk og egoistisk politikk.

• Økt konfrontasjon: Et stigende press for å komme inn i Europa – illegalt som legalt – følges av politiske spenninger mellom de europeiske landene og brorparten av deres naboer.